Hvordan kan film si oss noe om klimakrisen, uten å gi oss mer panikk? Filmprofessor Gunnar Iversen ser nærmere på Akira Kurosawas lite kjente Jeg lever i frykt fra 1955.

The Substance er en av årets kuleste filmer. Men har den substans?

Hva snakker vi om når vi snakker om barnefilm? Og er vi inne i en historisk fase der vi må utvide vår forståelse for hva barnefilm vil si? 

Hvorfor var den tsjekkoslovakiske nybølgen så opptatt av mat?

Den riktige låten på lydsporet kan gjøre at både låten og filmen aldri forlater kroppen. Filmseminarets programsjef (og Z-redaktør) Ingrid Rommetveit forteller om hvordan hun kom fram til årets seminartema: popmusikk og film.

Hvitløk med barberblad og gult stivna vann: Her er noen av Z-redaksjonens favorittmatscener.

Argentina gjennomgår en økonomisk krise, og den nye presidenten Javier Milei mener det første som må ryke, er støtte til kultur. De siste årenes kreative, argentinske filmer, kan være de siste vi ser på en stund. Mirko Stopar fremhever noen av de beste filmene det er verdt å se – kanskje også som en politisk protest.

Den europeiske kolonialismen vender tilbake i flere spillefilmer for tiden, der denne lite ærefulle historiske perioden ikke bare skildres i tilbakeskuende perspektiv.

Norsk dokumentar er inne i en gullalder. Gjelder det også kortdokumentarene? Gunnar Iversen om de norske kortdokumentarene i Kortfilmfestivalen i Grimstads program for internasjonal kort dokumentarfilm.

For første gang er alle anmeldelsene rett på nett – gratis å lese for alle.

Denne måneden kan du se Gojira fra 1954 i nyoppusset form på landets cinematek – med monsteret som senere skulle spille hovedrollen i utallige Godzilla-filmatiseringer.

En festlig mørk komedie, og en intertekstuell lek med vampyrkonvensjonene.

Hvorfor er vi så opptatte av om hvorvidt kvinnelige filmkarakterer er feministiske på den rette måten?

Luca Guadagnino server en nådeløs ball direkte inn i motebildet med tennisfilmen Challengers. I beste Guadagnino-stil er det blitt en forførende, pulserende og ikke minst moteriktig periodefortelling om sex, klasse, konkurranseinstinkt og tennistalent.

Ved å peke på likheter mellom fortid og nåtid, fokuserer Nikolaj Arcels Bastarden på maktskjevhet, klasseulikhet og urimelige verdisyn i samfunnet.

Veldig wendersk og veldig japansk: Ingrid Rommetveit ser nærmere på Wim Wenders sin nyeste film, der han lar oss se det hverdagslige med et helt nytt blikk.

Maria Fredrikssons dokumentarfilm er et lite mirakel i seg selv. Fra første øyeblikk av følger vi regissøren ned i et hemmelighetsfullt kaninhull, og ser storøyd på en verden på den andre siden av all kos, kitsch og nips.

Er det mulig å finne en endelig sannhet om hvordan to mennesker har hatt det sammen? Den kritikerroste Fritt fall gjør et mesterlig forsøk på å vise oss kunstens betydning for vårt forhold til virkeligheten.

Aki Kaurismäkis nyeste film er varm og leken, selv om den er plassert midt i en brutal sosial virkelighet. Den er også full av etterlengtet solidaritet.

Ben Rivers’ kortfilmer retter blikket mot livet slik de færreste lever det. Men med sine sterke understrømmer av sci-fi, skrekk og kult er de også en hyllest til menneskets evne til å fantasere fram en annen verden.

 Forventningene til Francis Ford Coppolas Megalopolis, som ser ut til å bli den amerikanske gigantens aller siste film, er store. Men burde de egentlig være det? Jeg har sett alle Coppolas filmer, så du kan slippe.

Biografifilmen om Priscilla Beaulieu, den 14 år gamle skolepiken som endte med å gifte seg med selveste Elvis Presley, skildrer livet hennes gjennom en pudderrosa linse, men er langt fra et rosenrødt portrett.

Hva skjer når Hollywood-regissøren Ridley Scott kaster seg over en av Frankrikes store nasjonalhelter? 

Selv om plottene i Studio Ghiblis filmer ikke alltid tilbyr de store actionopplevelsene, gir filmene deres oss noen av de rikeste opplevelsene animasjonsfilmen kan by på. Så også med Gutten og hegren.