Norsk dokumentarfilm er fremdeles inne i en «gullalder», men med en sterk trend for å fortelle små, nære historier. Kanskje på bekostning av dokumentarens evne til å ta tak i større sosiale spørsmål?


Norsk dokumentarfilm er fremdeles inne i en «gullalder», men med en sterk trend for å fortelle små, nære historier. Kanskje på bekostning av dokumentarens evne til å ta tak i større sosiale spørsmål?