«I didn’t want any flowers, I only wanted
To lie with my hands turned up and be utterly empty.
How free it is, you have no idea how free — »
Fra «Tulips» (1961) av Sylvia Plath
Det faller en tung skygge over barndommen i Agnieszka Hollands Den hemmelige hagen (1993). I filmen holder de voksnes fortid, forestillinger og idealer barna fanget i en tilsynelatende livløs tilstand, men bare tilsynelatende. For slik hovedpersonen Mary oppdager at tantens gjengrodde hage fortsatt lever – skjærer man et snitt i en av de brungrå grenene, kommer det grønne til syne – ligger livskraften fremdeles intakt i barna. Det gjelder bare å bli klar over den.
Mange år etter mitt første møte med filmen leste jeg diktet «Tulips» av Sylvia Plath, og ble påminnet om hvordan denne erkjennelsen – Jeg lever! – ikke bare representerer håp, men også en smerte som kan være vanskelig å bære.
