Teinosuke Kinugasa og formenes dramatikk

Det er snart filmfaglig seminar om japansk film (Filmens hus 29. og 30. september), og den 7. september kan du se den japanske stumfilmen Kurutta Ippêji (A Page of Madness, 1926) under Stumfilmdager i Tromsø. Det er et sprøtt mesterverk av en filmskaper som oftere burde vært nevnt blant de store: Teinosuke Kinugasa.

Jeg har bare sett to av hans mest kjente: nevnte Kurutta Ippêji og hans samuraifilm fra 1953, Jigokumon (Gate of Hell; Helvetes porter). Man trenger ikke å se mer for å forstå at vi her har å gjøre med en djerv og talentfull film-skaper i ordets rette forstand.

Kinugasa ble født i 1896 og døde i 1982. Før han regidebuterte på starten av 20-tallet, var han skuespiller, mer spesifikt en såkalt onnagata- eller oyama-skuespiller: en mannekropp i en kvinnerolle. Før han døde rakk han å lage over hundre filmer, men få er skrevet noe særlig om (og hvor mange er sett utenfor Japan?). Med Jigokumon fikk han internasjonal anerkjennelse, da han fikk pris for beste film i Cannes og Oscar for beste utenlandske film. Men det er ikke så ofte man hører om Kinugasa i dag. Filmskaperen er død, men selve filmskapningene har fortsatt et liv i vente.

I både Kurutta Ippêji og Jigokumon viser Kinugasa en unik forståelse for å fortelle i en formasjon av bevegelse, tid, og farger: hvordan man kan integrere en formenes dramatikk i narrasjonen av et menneskelig drama. Som andre store japanske filmskapere, er han en fortellende film-former som inndrar verdens mektighet og underlegger den sin virkelighet. Du får ikke et klipp uten puls, en farge uten temperament: ikke ulikt Sergei Eisenstein, formgir Kinugasa med det mål for øyet å hamre det avbilda inn i betrakterens øye, det avbilda med en ny radiasjon av et menneskelig temperament og en filmatisk kontur.

Jigokumon fører tankene til andre japanske kjemper som Sadao Yamanaka, Hiroshi Inagaki, Kurosawa og Ozu, med sin sterke fargebevissthet og strenge komposisjoner som i hver krik og krok er markert av omtanke og respekt for menneskeskikkelsenes egenverdi. Kurutta Ippêji peker på sin side mot mer aggressive, modernistiske filmskapere som Oshima, Imamura, og Teshigahara, som gjerne klipper opp skikkelser i fragmenter. I enda større grad enn hos sistnevnte regissører, blir bildet kasta inn i en montasjestrøm som håner enkeltbildets gemoetriske balanse.

Montasjefilmen hadde en storhetstid på 20-tallet, og Kinugasas Kurutta Ippêji hører hjemme blant de viktigste og mest originale ekstatiske ramaskrika fra dette tiåret. Montasjen er ikke så rask, ikke så opprørsk overfor enkeltbildet, fordi den vil fortelle en historie så fort som mulig, men fordi den vil head-spinne på filmenformenes gulv og med det formgi et sykt sinn i fengsel og sprenge seg ut av filmkonvensjonenes murer. Eller var det på et sinnsykhus vi var? Det blir uklart, fordi: tenk deg en Abel Gance (La rou) og Robert Wiene (Caligaris kabinett) med vekselvirkning på hverandre.

En ekspresjonistisk mise-en-scene destabilisert og gjort frynsete av en surrealistisk montasje;  og denne montasjen igjen hjemsøkt av skriket til en mise-en-scene påkledd psykologisk uro av skyggenes sprang over klaustrofobiske scener. Griffiths tamme montasjeesel er blitt til en vill, frådende hest som ikke vet ut eller inn.

I Jigokumon er det fargene komponert i bilderamma som drar til seg all oppmerksomhet. Det er Fauvisme i bevegelse, objekter og lys tatt opp av et kamera og et øye som vil ha en finger med i naturens spill. Her er det lettere å ty til bilder – selv om filmens uttrykksfullhet ligger i farger i bevegelse (indikert i noen av disse stillbildene):

Noen filmskapere respekterer bilderamma som en maler respekterer ramma for sin verden. Kinugasas palett er en skiftende rekke av tekstiler på menneskekropper, grønne blader og busker i vinden, himmelen og havets blå, høner som skygger av menneskeskikkelser som hakker løs på hverandre.

Med Kurutta Ippêji og Jigokumon viser Kinugasa at han kunne utstyre bildene med mer enn konvensjoner – visjoner. Og han viser at disse visjonære formenes dramatikk, forpint, utforma og strukturert med et temperaments teknikk, kan overleve sin tid og menneskene som lagde dem.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon