OZU PÅ BLÅDISK (Del 2) – TOKYO STORY/BROTHERS AND SISTERS OF THE TODA FAMILY

Den andre BFI-bluray-utgivelsen av Ozus filmer jeg tar for meg er også den udiskutabelt mest sagnomsuste av regissørens filmer. Ikke bare er det Ozus mest omtalte film, sammen med Kurosawas Syv samuraier (1954) er den Japans mest kjente bidrag til filmhistoriens landemerker. Tokyo Story er en av svært få japanske filmer som har fått en egen bok dedikert til å diskutere sitt narrativ, stilspråk, detaljer og sosiokulturelle konnotasjoner. (Ozu’s Tokyo Story, 1997, edit. av David Desser.) Filmen er rett og slett en bauta i japansk filmhistorie, og nå er den altså ute i oppusset utgave på blådisk.

For ordens skyld lister jeg nok en gang opp BFIs syv utgivelser av Ozus filmer på bluray. (Late Spring, Early Summer, Tokyo Story, Equinox Flower, Good Morning, Late Autumn & An Autumn Afternoon.) I tillegg finner man på hver av disse utgivelsene en ekstra Ozu-film som ekstramateriale i dvd-format.

Som ekstramateriale på Tokyo Story finner vi filmen Brothers and Sisters of the Toda Family (1941). Sistnevnte blir hevdet å omhandle lignende tematikk som Tokyo Story, men det kan sies om en mengde av Ozus tidligere filmer. Faktum er at Ozu perfeksjonerte sin personlige stil ved å lage en rekke filmer der setting og situasjoner er lignende. Eksempelvis har filmene i den tidligere omtalte bluray-utgivelsen Good Morning/I Was Born But… like mange fellestrekk med Tokyo Story som Brothers and Sisters of the Toda Family. Disse fellestrekk er blant annet at rollefigurene innbefatter et obsternasig brødrepar og at dialogen er tuftet på familie-intriger. Det mest innlysende fellestrekket til Brothers and Sisters of the Toda Family er at begge filmer avspeiler generasjonsforskjeller der den yngre generasjonen neglisjerer sine foreldre. Dette er dog utdypet til fingerspissene i langt større grad i Tokyo Story.

Settingen er i en av Tokyos utallige forsteder. Et eldre ektepar, som har fostret fem barn, tar turen til storbyen for å hilse på sine to eldste barn som de ser så alt for sjeldent. Sønnen er lege og datteren driver sin egen frisørsalong. Da det eldre paret ankommer viser deres to førstefødte knapt noen interesse for å tilbringe tid med sine foreldre. De tar seg ikke fri fra jobbene, og bestemmer seg kjapt for å sende foreldrene på et spaopphold for å få dem av veien. Foreldrene drar, men mistrives i det ungdommelige og høylytte miljøet som det populære spa’et tilbyr. Da de returnerer til Tokyo tidlig neste morgen, blir barna mer brydd enn glade for å se dem. Enden på visa blir at Noriko, enken etter det eldre parets avdøde sønn (som falt under andre verdenskrig), tar seg av det aldrende ekteparet. Noriko tar seg fri fra jobben, tar paret med på sightseeing og byr dem på sake og dyre søtsaker selv om hun tydelig er dårligere stilt en ekteparets egne barn. Hun åpner sitt sparsommelige hjem og er den eneste som behandler de gamle slik foreldre bør bli behandlet av sine barn. Da foreldrene ikke har noe sted å overnatte siste kvelden i byen, tar Noriko inn den eldre damen, mens mannen drar på en fyllekule med gamle bekjente han ikke har sett på over femten år. Senere, i en tydelig bedugget tilstand, utrykker den gamle mannen til slutt misnøye over sine barn, men konkluderer med at han ikke kan forandre deres liv som barn av den gryende etterkrigsgenerasjonen.

At konsekvensene av andre verdenskrig forårsaket store omveltninger i det japanske samfunnet er et tydelig tema i Tokyo Story. Industrialiseringen skøyt fart med en hastighet verden aldri hadde sett maken til, og generasjonsforskjellene ble eksponentielt større i tråd med denne utviklingen. De to eldste barna lever sine egne moderniserte liv, der de fullstendig vender ryggen til foreldregenerasjonens livsstil. Fremgang står i fokus og ingen midler skys for å albue seg opp og frem, om det så måtte bety kutting av familiebånd. Den eneste tilknytningen de gamle føler til storbyen avbildes gjennom Noriko og deres felles savn etter hennes mann. Historien ender da også med at det eldre paret drar hjem. Moren blir plutselig syk og dør noen dager senere. Igjen fremstilles de eldre søsknene som kalde. Spesielt den eldste søsteren portretteres som et kynisk hespetre, da hun etter begravelsen begynner å forsyne seg av morens ting, før hun må haste tilbake til jobb og forpliktelser. Da alle barna har dratt til sitt, sitter Noriko igjen med enkemannen. De siste ordene Noriko utvekslet med moren minnes, og blir stående fjellstøtt som filmens bærende budskap:

Moren: Isn’t life disappointing?

Noriko: Yes (smiler), nothing but disappointment.

Også i Brothers and Sisters of the Toda Family er historien sentrert rundt generasjonsforskjeller og barn som neglisjerer sin familie. Da BFI beskriver filmen som skarp satire, kan man lure på om de har sett den i det hele tatt.  Brothers and Sisters of the Toda Family er den Ozu-filmen jeg har sett med definitivt minst spor av satire. Filmen har en seriøs tone fra start til slutt som aldri avløses av Ozus umiskjennelige komiske vendinger. Typisk i Ozus andre filmer kommer disse småmorsomme innslagene når man minst venter det, i form av direkte dialog med ironisk tone. I motsetning til i Tokyo Story blir ikke egoismen og karrierejaget like tydelig skildret i Brothers and Sisters of the Toda Family. Det at deres gamle mor og yngre søster blir sett på som en byrde blir i stedet understreket i filmens avslutning da den eldste broren kommer hjem på besøk fra sin jobb i Kina. Da han blir oppmerksom på familietilstandene tar han raskt og autoritært kontroll over et familiemøte der han skjeller ut sine søsken. En slik konfrontasjon finner aldri sted i Tokyo Story. I stedet skyves problemene under matten, noe som på mange måter virker vel så plausibelt. Det virker like trolig at en familie lever i misnøye heller enn å risikere total utfrysning om man skulle konfrontere sine nærmeste for deres feil. Allikevel er det en fryd å se når storebror irettesetter familien i Brothers and Sisters of the Toda Family. Selv om denne filmen ikke på langt nær når Tokyo Story til anklene, er den verdt å se på grunn av avslutningen. Man kan jo fundere på hvorfor Ozu valgte å unngå en konfrontasjon i Tokyo Story. En tenkelig årsak kan være at han ville understreke poenget om at livet kun består av skuffelser. I så måte ville en slik konfrontasjon kunne bli tolket som et lys i enden av tunnelen. Tokyo Story avsluttes i stedet i totalt bekmørke.

Når det gjelder BFIs Ozu-utgivelser, var jeg meget imponert over Good Morning/I Was Born But… Like sikker er jeg ikke i tilfellet Tokyo Story/Brothers and Sisters of the Toda Family. Sist nevnte er i og for seg grei, da filmen er relativt vanskelig tilgjengelig og kun er utgitt på dvd som ekstramateriale. Tokyo Story på den annen side er nyrensket og ute i høy oppløsning for første gang. Jeg er derfor en smule skuffet over fremdeles å finne en del gruff på bildene. Jeg har sett eldre filmer bedre oppusset enn denne. Utgivelsen er selvfølgelig lysår bedre en min gamle Sandrew Metronome dvd, men den var da også temmelig avskyelig. Per i dag finnes det ingen bedre utgivelse en BFIs av Tokyo Story, men jeg hadde faktisk forventet meg et enda klarere resultat. Dette stopper meg så klart ikke fra å anbefale innkjøp. Med en superb innpakning og prima ekstramateriale er dette en film som hører hjemme i enhver seriøs filmsamling.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon