Giftige løgner med lunken ettersmak

Giftige løgner er blitt en suksess hos sitt publikum. Den treffer noen yngre mennesker enn forgjengeren Døden på Oslo S. Likevel spørs det om nummer to filmen er like god. Til det er noen av underintrigene for slappe.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1992 Bestill nummeret

Relatert

Magiske svampe

Av Ingrid Dokka

Z #1 1991: Martin Asphaugs andre spillefilm blir godt mottatt av vår anmelder. Den fantasifulle historien er [...] | kun utdrag

Den levende fortiden – Om Martin Asphaugs film «En håndfull tid»

Av Gunnar Iversen

Z #4 1989: Martin Asphaug og Erik Borges En håndfull tid er blitt en sjeldent intelligent film, konkluderer [...] | kun utdrag

Martin Asphaug: En humorist med «stil»

Av Sissel Sundby

Z #1 1987: Martin Asphaug intervjuet av Sissel Sundby | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag

Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap

Av Ida Madsen Hestman

På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag

Fra arkivet

Mot et fattigere film- og kino-landskap

Av Tor Fosse

Z #1 1989: Det er ikke lett å være kinosjef for tiden. Det er heller ikke så rosenrødt å drive import og [...] | kun utdrag

Kvinnene som ser rødt

Av Tonje Hardersen

Z #1 1999: Hvordan kan man påstå at det finnes noe positivt i amerikanske lavbudsjettsfilmer, hvor handlingen er fokusert på kvinner som blir voldtatt og hevner seg? Faktisk gir rape-revenge-filmer oss heltinner som er så tøffe og benhårde at vi bare må like dem, mener Tonje Hardersen.