En maler med filmkamera og mikrofon

 

«Det siste året har jeg stadig vendt tilbake til James Bennings filmer. De har en særegen pust og rytme som både er beroligende og utfordrende.» Gunnar Iversen leverer sin 28. Citizen Iversen-rapport fra Ottawa. Denne gang om en av Amerikas fremste regissører.

James Benning er en av amerikansk films fremste regissører. Likevel har få hørt om ham, og enda færre har sett filmene hans. De vises ikke på vanlige kinoer, men finner et hjem på gallerier, i museer og på cinemateker verden over. I Oslo fikk noen få tilskuere muligheten til å se tre av filmene hans på Cinemateket i fjor høst, men her hjemme har det vært få visninger av filmene hans. Få kjenner til denne eksperimentfilmens grand old man. Kanskje er likevel James Benning det vi trenger for å holde ut siste del av pandemien?

Det siste året har jeg gang på gang vendt tilbake til James Bennings filmer. Jeg vil kanskje ikke gå så langt som den amerikanske kritikeren Jonathan Rosenbaum, som en gang uttalte: «James Benning har lært meg å se». Filmene hans har likevel den særegne blandingen av en meditativ tilbakeholdenhet og stillhet på den ene siden, og en sterk uro og tvil på den andre siden, som gjør at møtet med hans filmer alltid både er befriende og utfordrende. Noen vil sikkert også si irriterende og utmattende.

El Valley Centro, James Benning 1999.

Meditasjon og sinne

James Benning er en av de mest berømte og beryktede avantgardistene på filmfronten i dag. Og fronten er kanskje det rette ordet. Han er ingen kriger, og mener selv at mange av hans filmer er antikrigsfilmer, som Ten Skies fra 2004, men han er en rastløs utfordrer av alle etablerte holdninger til filmmediet. Han beveger seg alltid bevisst helt på grensen, så å si på frontlinjen, og lager filmer som ikke ser ut som andre filmer. Opplevelsen er dermed en helt annen også. Noen opplever hans filmer som en form for meditasjon, andre blir bare opprørte og sinte.

Det er til minimalistskolen James Benning må sies å tilhøre. For ham gjelder ordtaket: less is more. Tiden folder seg ut i filmene hans, som har en annen rytme enn det vi er vant til i vanlig film. I dag støter man stadig vekk på begrepet slow cinema eller «langsom film», et uttrykk som gjerne brukes om filmer som utfordrer tidsaspektet i filmsammenheng. De er ikke nødvendigvis blottet for handling og karakterer, men utvikler snarere stemninger og tilstander mer enn å fortelle historier. Regissører som Tsai Ming-liang, Apichatpong Weerasethakul og Bela Tarr hører til de navnene som oftest knyttes til slow cinema. Sammenlignet med disse kjente navnene er James Bennings filmkunst mest av alt en form for ultra slow cinema.

Lite skjer i filmene hans, og det er et av hovedpoengene ved hans filmkunst. En Benning-film tvinger oss til å se og høre på en annerledes og ny måte. Noen vil sikkert si at det å se en Benning-film er som å se maling tørke. Han utfordrer oss på mange måter. Ikke bare gjennom det langsomme, reduserte og minimale uttrykket. Men også gjennom stadig å vike unna. Når vi tror at vi har forstått det kunstneriske prosjektet hans, gir han oss nye overraskelser. Om vi tar oss litt tid kan imidlertid James Bennings filmer lære oss både å se og å lytte.

James Benning. Foto: Østerrikes filmmuseum, 2012.

Selvpålagte regler

Tid er helt avgjørende i den langsomme filmen, det sier seg selv. Ting tar tid. En annen tidsfølelse tilstrebes og utforskes enn den vi opplever i vanlige filmer. Vi får tid til å synke inn i landskap, miljøer og stemninger. Vi får tid til å la oss oppsluke av filmens nærvær, og utforske det stedet som skildres. Men vi får også av og til tid til å trekke oss ut av stemningen, for å tenke og undre over hva filmen gjør med oss. Vi stirrer på landskap i de viktigste filmene til Benning med en helt spesiell konsentrasjon som vi sjelden gjør i vårt daglige liv, men vi kan også dagdrømme og la tankene flyte av gårde når vi hengir oss til en Benning-film. Akkurat som sanden i ørkenen, skyene på himmelen, eller vannet i elvene og sjøene.

James Benning ble født i 1942 i Milwaukee i Wisconsin i USA. Han studerte matematikk, men senere også film, og ble tidlig inspirert av den såkalte «strukturelle» filmen. Dette er en eksperimentell tradisjon fra 1960-årene som leker med struktur mer enn å utforske menneskelige, sosiale eller politiske problemer og situasjoner. Enkelhet og vekt på stil og form er ofte vel så viktig som innhold i denne tradisjonen. Mange av Bennings filmer er da også laget etter spesielle selvpålagte strukturelle «regler», som styrer filmens uttrykk og form. Et godt eksempel er Twenty Cigarettes (2011), som består av 20 tagninger av 20 mennesker som røyker hver sin sigarett. Sammen røyker de en hel pakke, men de befinner seg på mange forskjellige steder, og lengden på tagningene er regulert av hvor lang tid det tar å røyke sigaretten. Selv om Twenty Cigarettes er en slags mikro-studie av ansikter og hvordan folk røyker, er det like mye en leken utforsking av en idé, en samling selvpålagte regler og en struktur.

Benning vakte oppmerksomhet allerede på slutten av 1970-årene, med filmer som 11 x 14 (1976) og One Way Boogie Woogie (1978), og han har laget ganske forskjellige filmer. Lenge var tekst eller voice-over avgjørende, som i Deseret(1995), som skildrer den amerikanske staten Utah gjennom drøyt nitti nyhetsreportasjer fra The New York Times illustrert av tagninger som er like lange som setningene på lydsporet. Deseret er både en merkelig kulturell reise gjennom staten Utahs historie, og samtidig en mosaikk av bilder som bare har det til felles med nyhetsreportasjene at de utforsker landskap og steder i delstaten Utah. Etter hvert har Benning imidlertid som oftest gitt avkall på stemmer og tekst. Spesielt etter at han flyttet til California.

California-trilogien

Det virkelige internasjonale gjennombruddet fikk James Benning med tre filmer som gjerne kalles California-trilogien: El Valley Centro (1999), Los (2000) og Sogobi (2001). Alle de tre filmene har samme struktur og stil. De består av 35 tagninger hver, alle på to-og-et-halvt minutt. Kamera står alltid stille, og vi forflytter oss rundt og i Los Angeles i totalt 105 tagninger i trilogien. Hver tagning er som et maleri som har lyd og bevegelse, men det er ikke det vakre og slående Benning filmer. Han vil ikke filme det praktfulle eller spesielle. I stedet skildrer han gjerne det motsatte av prospektkort-landskap.

Det er naturen og landskapet som står i sentrum i disse filmene, men det er det sosiale landskapet og den sosiale naturen som er det avgjørende. Like ofte som vi observerer ørken eller våtmarker ser vi industrilandskap med lastebiler, oljebrønner og anleggsmaskiner. Det er et særegent sted Benning vil at vi skal oppleve, gjerne et krysningspunkt mellom natur og kultur. På grunn av sin rastløse utforsking av kulturens forming av naturen, har mange i senere år sett Bennings filmer som en type økologisk filmkunst. Benning vil ikke bare at vi skal meditere over verdens overflate, men også tenke over møtestedene der vi former naturen uten å tenke så mye på det.

I 2009 byttet Benning ut sitt velbrukte 16 mm Bolex-kamera og gikk over til digital video. Dette resulterte blant annet i noen filmer som utfordrer tidsfølelsen når man ser en film på enda mer radikale måter. Siste tagning i Ruhr (2009) er én time lang, men også før han tok i bruk digital video lagde Benning noen tilsynelatende endeløse filmer, som for eksempel RR (2007). Noen av hans foreløpig seneste filmer er mer selvbiografiske. Maggie’s Farm (2020) er et eksempel. Det er likevel en typisk Benning-film. Den består av 24 tagninger som alle er tre-og-et-halvt minutt lange. Og alle tagningene utforsker den bygningen der Benning jobbet som universitetslærer i California i over tretti år. Åpenbart er dette ikke en film for alle, og kanskje like mye en idé som en opplevelse, men den viser hvordan Benning i snart en mannsalder har meislet ut en helt særegen filmatisk kunstmosaikk som utfordrer vårt syn på hva film skal eller kan være.

Ten Skies, James Benning 2004.

Himmelskuing

En av de filmene som en håndfull entusiaster fikk se i Oslo på Cinemateket i fjor var Ten Skies. Den kan brukes som et eksempel på Bennings spesielle filmkunst. Tilsynelatende enkel, kanskje til og med mer realistisk enn andre av hans filmer, men få vil bruke et slikt uttrykk om Bennings filmer. Filmen består av ti tagninger som varer omtrent ti minutter. I hver tagning ser vi et utsnitt av himmelen. Hva er meningen med dette kan man spørre seg, det er jo bare et enkelt utsnitt av himmelen vi ser, i ti forskjellige variasjoner?

I Ten Skies tvinger James Benning oss til å se og stirre på himmelen. Dette er jo som å se ut av vinduet, eller stå ute og se lenge opp på himmelen, kan man innvende. Hva gjør dette til filmkunst? Det er mange ting som gjør at Ten Skies skiller seg fra vanlig himmelskuing, eller cloudgazing som engelskmennene sier. Det som tilsynelatende ved første øyekast ser ut til å være en enkel og realistisk skildring av himmelen over California, viser seg å være noe annet mer komplekst og sammensatt.

«Ten Skies var en vanskelig film å lage», har Benning selv uttalt. «Himmelen over California er kjedelig, lite skjer, så det tok meg ni måneder å lage filmen». Kamera er plassert på en måte som gjør at vår tilskuerposisjon ikke ligner på det å stå på bakken og se opp på himmelen, og lyden er ofte asynkron. Vi hører naturlyder, men også mennesker, til og med skudd i en av tagningene. Men skuddene kommer fra et annet sted, faktisk fra en annen Benning-film, så lyden er bare delvis knyttet til det vi ser i bildene. Når vi vet dette skjer noe merkelig. På den ene siden skaper lyden nærvær, former stedet der himmelen er sett fra og den himmelen vi ser, men samtidig river lyden himmelen og filmen i stykker. Det konkrete og det abstrakte spilles ut i en ekspressiv utforskende filmatisk formlek.

Særegen pust og rytme

James Bennings filmer sier nei til det aller meste vi forventer av filmen som medium. Han forteller ikke historier på vanlig måte. I hans filmer finnes heller ikke handlinger og rollefigurer. Noen har ikke engang mennesker i bildene. Det er isteden verdens overflate vi blir tvunget til å stirre på og lytte til. I Ten Skies er det nesten som om øyeblikket da en svart fugl flyr gjennom et av bildene, eller når vi ser kondensstripene fra et fly i to andre, blir voldsomme hendelser. Mikro-hendelser, men likevel noe som avløser det ellers minimale, nedtonede og ekstremt reduserte uttrykket.

Det er en maler med filmkamera og mikrofon James Benning er. Han utforsker luft og lyd, farger og former, noen fra naturen mens andre er bilder av forlatte bygninger, oljeraffineri eller motorveier. California-trilogien er kanskje der jeg vil anbefale nybegynneren å starte. De tre filmene om Los Angeles og områdene rundt denne millionbyen, er Bennings kanskje mest kjente og mest tilgjengelige filmer. Mange av Bennings filmer finnes i dag på YouTube, om enn ofte i ufullstendige versjoner, men når vi ikke kan se dem i et galleri, i et museum eller på et cinematek, er en DVD eller YouTube en god trøst.

Det siste året har jeg stadig vendt tilbake til James Bennings filmer. De har en særegen pust og rytme som både er beroligende og utfordrende. Kunsthistorikeren Mieke Bal myntet i sin tid uttrykket «teoretisk objekt» om kunstverk som ikke bare utfordrer oss og sprenger grenser, men som så å si utgjør sin egen «teori». Kunstverk som har en teoretisk idé eller som gjennom sin blotte eksistens stilte avgjørende spørsmål om kunst og liv. Bennings filmer er slike «teoretiske objekt». Samtidig gir de oss muligheten til å stoppe opp, meditere over verdens overflate, og puste i en helt annen rytme enn den vi opplever i dagliglivet. James Bennings filmer renser vår trøtte persepsjon og gjør verden ny igjen.

Langsom mosaikk

Alle som er interesserte i film som kunstart og populærkulturelt uttrykk bør med jevne mellomrom gjøre to ting. For det første bør man se klassikerne én gang til. Man oppdager alltid noe nytt, den filmen man tror man kjenner godt viser seg å avsløre nye sider, og man oppdager kanskje til og med noe om seg selv i denne prosessen også. Kanskje har man blitt en annen siden sist man så filmen? For det andre bør man se eksperimentfilm. Filmer som ikke ser ut som vanlige filmer, som utfordrer oss på forskjellige måter, og som så å si utforsker filmspråkets grenser og frontlinjer. De kan lære oss mye om hva film er, samtidig som de kan lære oss mye om å lytte og se.

I disse vanskelige tidene vi lever i under denne pandemien trenger vi kanskje James Bennings filmer mer enn noensinne. De lærer oss mye om landskap og steder, om natur og kultur, om å være i verden, og om verdens overflate. Vi tvinges til å se lenge på noe vi vanligvis kanskje ikke ville ofret så mye som et øyekast, og vi lytter til omgivelsene på en mer konsentrert måte enn i det daglige. Det er et meditativt kunstuttrykk, en helt særegen langsom mosaikk av bilder og lyder, som både tar oss ut av oss selv for en stund, men samtidig bringer oss tilbake til verden.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon