Virkelighetens Reodor Felgen

Bjarne Sandemose er mannen som i alle år har stått for kulisser, rekvisitter, teknikk, spesialeffekter o.l. til Ivo Caprinos dukkefilmer. Han er et teknisk geni, en kunst-håndverker av klasse, en fantasifull, selvlært oppfinner, og han er skaperen av Il Tempo Gigante, askeladdens flyvende skip, de nydelige 1800-talls møblene i Sjuende far i huset, den gedigne bilbanen i Flåklypa Grand Prix, og mange andre av alle detaljene som er så uunnværlige i Caprinos klassiske dukkefilmer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1993 Bestill nummeret



Relatert

Talent, fingerferdighet og trening

Z #1 1993: Dukkefilmskaperen Ivo Caprino har stått for tidenes største norske filmsuksess, Flåklypa Grand [...] | kun utdrag

Teknikeren. Intervju med Bjarne Sandemose

Z #1 2009: Det er ikke godt å si hvor mange hjelpere George Lucas hadde da han laget pod-racerløpet i Star [...] | kun utdrag

Rosa pølser og fiskeballer

Z #3 1995: Pjotr Sapegin intervjuet av Jo Hjertaker Jürgens | kun utdrag


Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.


Fra arkivet

Prisvinnerne ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2004

Z #3 2004: | kun utdrag

Om å knulle og lage film

Z #2 2013: - intervju med Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen | kun utdrag

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Z #4 2021: Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.