Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

PR-bilde til The Birds PR-bilde til The Birds

 

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2019 Bestill nummeret



Relatert

Om likheten mellom Alfred Hitchcock og Chantal Akerman

Z #1 1988: En av de mer spesielle seanser under kortfilmfestivalen i Trondheim var visningen av 4 filmer av [...] | kun utdrag

Med bred pensel – Alfred Hitchcock som filmfigur

Blogg: Gervasis Hitchcock går fortsatt på norske kinoer, og Hitchcock dukker også opp i den kommende Grace of Monaco. Z kaster et blikk på hvordan Hitchcock er blitt ikonisert og framstilt - også i tidligere filmer. Grenseløs kontrollfreak eller vital filmskaper?

Musikk for monstere – filmmusikalsk ekstranarrativitet i Alien

Z #1 2016: Det er lett å håne monsterfilmer. Underteksten i de mest vellagde sjangervariantene kan imidlertid være vel så kompleks som i et bergmansk psykodrama eller et antonionisk identitetseksperiment. Mye av denne kompleksiteten er plantet på lydsiden, gjennom en flora av filmmusikalske grep som ikke bare understøtter historien, men som også bidrar til emosjonell, stemningsmessig og symbolsk egenverdi. | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Lynne Ramsays subjektive realisme

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag

Stranger than Paradise

Z #3 1986: Amerikaneren Jim Jarmuschs første langfilm rakk akkurat å få premiere på norske kinoer før den [...] | kun utdrag

Vekk med gravalvoret! Om humor og ironi i cli-fi

Z #2 2020: Kan alvorlige og deprimerende temaer som klimakrise og miljøødeleggelse være morsomt på film? | kun utdrag