Den lille og den store klimaforkjemperen

Thank You For The Rain/En ubehagelig oppfølger

 

To dokumentarfilmer gjorde ekstra sterkt inntrykk på årets Bergen internasjonale filmfestival (BIFF): En ubehagelig oppfølger og Thank You For The Rain. Filmene handler om to vidt forskjellige klimaforkjempere, som har mer til felles enn man kanskje skulle tro.

En ubehagelig oppfølger (Cohen/Shenk, 2017) tar opp tråden hvor En ubehagelig sannhet (Guggenheim, 2006) sluttet. Den viser tidligere visepresident i USA, Al Gore, i hans kamp for å endre måten makthavere forholder seg til klimaendringer i sin politikk. Etter han tapte presidentvalget for George Bush jr. i 2004, og ga seg med politikken, har han kjempet en utrettelig kamp for en bedre jordklode. Gjennom foredrag og seminarer har Al Gore rekruttert flere til kampen, og et av foredragene danner noe av fundamentet i denne filmen. Gore reiser også til utsatte områder i verden for å se klimaendringene med egne øyne. En av reisene går til Nordpolen for å møte forskere og lære hvordan breene der sakte men sikkert forsvinner. Det er fantastiske bilder, men de viser en skremmende realitet: Polene smelter, og vannet stiger i flere deler av verden. Allikevel nekter flere makthavere å innse at vi må ta felles grep, påvirket av toppledere og lobbyister fra industri og næringsliv. Som Gore sier i filmen – demokratiet er korrupt! Han gir uansett ikke opp, og han trekker også frem tiltak som hjelper. Han er spesielt begeistret over utbredelsen av solcellepaneler som kilde til fornybar energi. Gore stiller også opp i intervjuer og møter politikere over hele verden, men ekstra rørende er det å se når han reiser til Filippinene og møter overlevende etter tyfonen som rammet byen Tacloban i 2013. Personlige historier treffer sterkest, og engasjerer meg som tilskuer og medmenneske.

Thank You For The Rain (Dahr, 2017) forteller om den lille mannens kamp for den samme saken som Gore, men sett fra en helt annen vinkel. Her møter vi bonden Kisilu fra Kenya. Han savner nedbør til avlingen sin. Der En ubehagelig oppfølger fokuserer på for mye vann, er det motsatte tilfellet i Thank You For The Rain. Hver dag speider Kisilu opp på himmelen etter grå skyer, og når regnet faller er det stor lykke i familien hans. Alt som kan romme vann blir satt ut for å fange flest mulig av de dyrebare dråpene. Problemet kan også være for mye vann, når avlingen oversvømmes. Kisilu er opptatt av å plante trær for å binde det lille vannet de får fra himmelen i jordsmonnet, og han reiser rundt i distriktet for å få andre bønder til å gjøre det samme. Kisilus engasjement er som Al Gores utrettelig, og en reise til Norge setter i gang en kronerulling som gir Kisilu råd til en motorsykkel han kan nå enda flere med.

Thank You For The Rain, Julie Dahr. Foto: Differ Media

 

Produksjonen av de to filmene kunne ikke være mer forskjellig. En ubehagelig oppfølger bruker et profesjonelt kamerateam som følger Al Gore på avstand. Hans lange tilstedeværelse i amerikansk politikk gjør også at det finnes et rikt filmarkiv om han som filmen vet å benytte seg av. I Thank You For The Rain er det Kisilu selv som dokumenterer sitt eget liv med håndholdt kamera når ikke Dahr og hennes team er tilstede. Amatøropptakene til Kisilu er milevis fra de av Gore kvalitetsmessig, men de bringer oss nærmere den kenyanske bonden og familien hans enn vi kommer topplobbyisten fra USA. Kisilu forteller oss om sin vanskelige oppvekst mens han filmer sine sovende barn, mens Gore tar oss med til hjemmet sitt og gir oss deler av sin historie og privatsfære, men med klar forbindelse til karrieren. Julia Dahr høres i voice-over i Thank You For The Rain, og blandes med Kisilus betraktninger. Grepet bringer oss som tilskuere nærmere hele produksjonen, også fordi teamet er tilstede i mange av opptakene i filmen. I en ubehagelig oppfølger er det Al Gore som tar seg av all snakkinga. Han står også bak manuset til filmen.

En annen slående forskjell er nærværet av naturen i de to filmene. Al Gore oppholder seg mest i byer, og der er naturen noe som invaderer i form av vann som stiger opp av kumlokk og oversvømmer veinettet. Bilder av breer som raser sammen og tyfoner som ødelegger byer er langt fra Kisilus gård hvor planter vokser. Thank You For The Rain er sånn sett en grønnere film som bringer oss nærmere naturen vi er en del av, men ekstremvær slår også Kisilu i ansiktet når vinden blåser taket av huset hans, og vannet oversvømmer avlingen. Filmenes forskjellige rytme er også påfallende. En ubehagelig oppfølger går i et høyt tempo med mye klipp der Thank You For The Rain lar oss dvele mer over det vi ser og hører.

En ubehagelig oppfølger. Cohen/Shenk. Foto: UIP

 

De to filmenes fellesnevner er klimatoppmøtet i Paris i november 2015, og det er interessant å se hvordan de skildrer dette fra to vidt forskjellige vinkler. For Al Gore er dette toppmøtet bare en annen dag på jobben. Han omgås ministere og toppledere med den største selvfølgelighet, og har et tettpakket program. Han er også med på å få avtalen i havn etter intense forhandlinger med India om overgang fra fossil til fornybar energi. Kisilu derimot har aldri vært i Paris før, og han er overveldet av alle de nye inntrykkene. For han medfører klimatoppmøtet mye venting, og vi ser han bruke tiden til å ringe familien og slappe av i konferansehallens roligsone, et område Al Gore sannsynligvis ikke besøkte da han var der. Kisilu får etterhvert oppleve noe av Gores «verden» etter en tale på vegne av bønder fra tørkerammede land. Den plutselige populariteten understrekes i Thank You For The Rain med funky musikk, og bidrar til å gjøre filmen enda mer underholdende.

Utstråling er noe Gore og Kisilu har til felles, og begges engasjement for miljøet smitter over på meg som seer. Begges aktivisme er delvis produkter av deres fedre. Al Gores far var også en ledende politiker i USA, og han har gått i sin fars fotspor sånn sett. Kisilu har bestemt seg for å ikke bli som sin far, som hadde alkoholproblemer og mishandlet barna sine. Han er veldig opptatt av å være en god forelder, både for sine barn og for trærne han planter. De kunne heller ikke kjempet denne kampen uten støtte hjemmefra, men prisen de betaler for dette engasjementet går utover familielivet. Al Gore ble skilt fra sin kone Tipper i 2010, og Kisilus kone Cristina gjør det klart at engasjementet hans ikke fyller opp barnas mager. Hun støtter imidlertid mannen sin, spesielt når engasjementet hans gir inntekter til familien.

Både En ubehagelig oppfølger og Thank You For The Rain minner oss brutalt om at tiltak må settes inn for å redde planeten vi bor på, og alle må bidra. Gore sier at vi kan ikke bare sette oss i et romskip til Mars. Det er Jorden som er hjemmet vårt. Kisilu sier at alle er en klimaforkjemper, og begge filmene sender et klart budskap til oss. Det er nå vi må handle, både globalt og lokalt!

Thank You For The Rain. Julie Dahr. Foto: Differ Media

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon