Hafu – helt japansk?

Den japanske dokumentarfilmen Hafu har tatt Japan med storm og skapt en viktig debatt om det flerkulturelle i et av verdens mest homogene samfunn.

Hafu – et japansk ord fra det engelske «half» – er navnet som gis de som er halvt japaner og halvt utenlandsk. Individer med en slik bakgrunn – verken helt utenlandsk eller helt japansk – møter ofte diskriminering i hverdagen, både i arbeidslivet og i sosiale settinger. Noen av dem går derfor så langt som til å skjule bakgrunnen sin, til og med for egen familie, slik tilfellet er for en av de vi møter i filmen Hafu. En generell følelse av å ikke passe inn i samfunnet preger mange av disse, og er et av hovedtemaene som tas opp i filmen.

Selve filmen Hafu har imidlertid tatt Japans sosiale medier med storm og fått publikum over hele landet til å strømme inn til visninger. Selv fikk jeg, etter å ha fulgt filmen og oppmerksomheten rundt den i et halvt år, gleden av å overvære en visning av den i Japan senhøsten 2013.

Et Japan i forandring
Hafu kaster et blikk på et Japan i stadig forandring og formidler stemmene til individene som har vokst opp – eller holder på å vokse opp – som multikulturelle i det nåværende japanske samfunnet.

Filmen, som i hovedsak er crowdfunded, er produsert for det japanske kinomarkedet, festivaler og for offentlige visninger i for eksempel skoler og kultursentre. Det har hele tiden vært filmskaperens intensjon å vise filmen til så mange som mulig – også i utlandet. Japan er i forandring med flere og flere barn som blir født inn i internasjonale ekteskap. Regissørene oppfordrer publikummere til å arrangere sine egne visninger og ta del i det de kaller «The Hafu Experience»: Ikke bare å se filmen, men holde debatten gående og gå i samtale om temaene i den.

Ikke bare et glorifisert samfunn
Japan blir lett glorifisert av oss ikke-japanere som møter landet og kulturen gjennom populærkultur, høyteknologi, kunst og litteratur som førsteinntrykk. Regissørene Megumi Nishikura og Lara Perez Tagaki har villet gi de multikulturelle i Japan en stemme. Samtidig vil de også vise hvordan hverdagen oppleves for de som ikke helt passer inn eller får muligheten til å inntre i den standardiserte japanske konservative normen: Alle kan ikke være høyt utdannete og hardtarbeidende salarymen som jobber for et firma 15 arbeidstimer daglig eller hengivne husmødre som er hjemme med barna.

I filmen møter vi en koreansk-japansk kvinne, en ghanesisk-japansk mann, et barn i barneskolealder med bakgrunn fra Mexico og Japan, en latinamerikansk japaner og en australsk kvinne som utforsker sin japanske side. De fem individene tilhører forskjellige generasjoner, kjønn og sosial bakgrunn, men alle har hatt vanskelige liv på grunn av sin multikulturelle bakgrunn. Og deres identitetsproblemer har i stor grad å gjøre med at de har vokst opp i et så homogent samfunn.

En av historiene det blir viet mest tid til i filmen er ghanesisk-japanske David sin. Han ble forlatt av sin egen mor og plassert på barnehjem grunnet vanskelighetene med å oppdra Hafu-barn. David har opplevd to kulturer, og selv om oppveksten i Japan har vært hard, er han likefullt takknemlig for den når han sammenligner den med den fattigdommen hans afrikanske slektninger opplever. Hans største drøm er å starte en skole i landsbyen til moren sin. Han samler inn penger til dette ved å arrangere afrikanske kvelder på utesteder i Japan, samtidig som han også forsøker å overbevise japanske investorer om hvorfor de skal ta del i å bygge en skole i en liten landsby i Ghana. David opplever seg som mer japansk enn afrikansk, det er den japanske kulturen han kjenner best til, og forteller at den største frustrasjonen er å aldri bli godtatt som japansk på grunn av hudfargen.

En annen interessant historie vi møter i filmen, og som gjør stort inntrykk, er historien til 35 år gamle Fusae. I femtenårsalder oppdaget hun familiehemmeligheten, at hun var halvt koreansk. Selvbildet hennes endret seg brått, også synet på egne framtidsutsikter. Selv om hun tilsynelatende så helt japansk ut – og bare hadde vokst opp med en japansk identitet – opplevde hun skam på grunn av sin koreanske bakgrunn og slet i mange år med å skjule bakgrunnen sin fra venner og kjærester.

Historien om Fusae er svært interessant fordi den forteller hvordan det japanske storsamfunnet også får en multikulturell som lett glir inn som en japaner, og har vokst opp som japansk, til å føle seg utilstrekkelig. Fuases store bekymringer i 20 år var om hun noen gang kom til å bli gift eller få seg en god jobb. I filmen ser vi hvordan oppveksten har preget henne og at hun først i senere år har følt seg komfortabel med sin egen multikulturelle identitet. I filmen ser vi at Fuase nå selv arbeider med ungdommer i Hafu-miljøet og får dem til å bli stolte av sin bakgrunn.

Snille historier
Om filmen ikke er feilfri håndverksmessig, synes jeg den fungerer godt når den formidler de individuelle historiene til menneskene vi møter i filmen. Jeg sitter igjen med håp, og beundrer virkelig disse personene som jeg har møtt de siste 87 minuttene. Innvendingen min mot filmen er at den i hovedsak bare har presentert de snille historiene. Filmen unnlater å fortelle om de virkelige alvorlige hendelsene rundt rasisme og diskriminering, en stor del av hverdagen til mange multikulturelle i dagens Japan. Den mangler også historiene om de individene som har klart seg helt bra som multikulturelle uten at det har vært et stort tema i livene deres.

Hafu har skapt debatt i Japan, og det vil den fortsette å gjøre den kommende tiden, Filmen har også ført til at japansk media i større grad formidler historier fra det multikulturelle Japan enn de har gjort tidligere.

Jeg håper at flere utenfor Japan også får sett filmen og blir kjent med et annet perspektiv på det japanske samfunnet enn det vi vanligvis ser i japansk film.

Hafu trailer:

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon