Hinsides meningens tyranni – om Peter Greenaways filmer

Norsk Filmklubbforbund har denne høsten den særegne engelske spillefilmen Tegnerens Kontrakt som korttidsimport. I denne artikkelen presenteres regissøren, Peter Greenaways, produksjon. Det er en produksjon som vanskelig kan sammenfattes; et spill med fiksjoner og en lek med våre konvensjoner og forutfattede meninger.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1984 Bestill nummeret



Relatert

Peter Greenaways mysterier

Z #3 1987: A Zed and Two Noughts, Peter Greenaways første spillefilm etter gjennombruddet med Tegnerens [...] | kun utdrag

Om mord og meta

Z #4 1992: Det er ikke alt som blir perfekt. Mord er kanskje noe av det vanskeligste. Nest etter film, da. Og [...] | kun utdrag

(lys x lyd)2/tanke = film godard

Z #1 1984: The medium is the message. Godards filmer er studier av mediet, metafilmer som samtidig er [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Øyeblikkets tyranni – Norsk dokumentarfilm anno 2005

Z #3 2005: Mye av dagens norske dokumentar er egentlig kun utvidete og forvokste reportasjer. De har [...]

Alt om Monica

Z #4 2018: 100 % menneske er en enestående dokumentar, og kanskje den viktigste transfilmen laget i Norge.

Fristill kjønnsrollene!

Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.