Japansk film i 2014

hovedbilde Say `I Love You´ (Regi: Asako Hyuga)

 

Å få en full oversikt over alt som beveger seg i japansk filmindustri er en umulig oppgave. I stedet kaster Z et blikk på fjorårets statistikker og anmelder en håndfull profilerte filmer fra 2014.

I forhold til antall produserte filmer per år er Japan verdens femte største filmindustri – etter India, Nigeria, USA og Kina. I 2014 ble det for første gang registrert over 600 produserte filmer i Japan, noe som ga en inntekt på svimlende 7,629,809,651 norske kroner. (I underkant av 121 milliarder japanske yen.) 615 registrerte produksjoner tilsvarer 11.8 nye japanske filmer på kino hver uke, og dette kommer i tillegg til alle filmer importert fra utlandet. Til sammenligning ble det produsert ca. 30 norske filmer i 2014, noe som tilsvarer litt over en halv film i uka. Det skal sies at en del av de 615 registrerte filmene i Japan besto av ymse digitale visninger og undergrunnsproduksjoner, men tallene sier uansett noe om utviklingen i den japanske filmindustrien. Den mest innbringende japanske filmen i 2014 var den dataanimerte barnefilmen om den folkekjære maskoten Doraemon. Stand By Me Doraemon tjente inn 594 millioner kroner i billettinntekter, og ble kun forbigått av Disney-filmen Frozen på inntektsfronten.

Andre filmer som kom høyt opp på fjorårets box office-lister i Japan var de to oppfølgerne til Rurouni Kenshin, samt Thermae Romae II, Detective Conan: Dimensional Sniper, When Marnie Was There og Ryuhei Kitamuras spillefilmadapsjon av animeklassikeren Lupin III. Disse tallene sier dog kun noe om filmenes popularitet på kino. Japans mest prestisjetunge pris for beste film, Kinema Junpô Awards, gikk i fjor til Pecoross: Mother and her Days. Bladet med samme navn – Kinema Junpô – rangerte i tillegg filmkritikernes ti på topp liste for 2014. På denne listen finner vi filmer som The Little House, The Light Shines Only There, 0,5 MM, Pale Moon og Our Family. Her har med andre ord Zs lesere fått et titalls filmer å boltre seg med. For å sette kursen for nysgjerrige cineaster tar vi herved for oss en håndfull filmer som pirret vår nysgjerrighet i 2014.

Say `I Love You´  (Regi: Asako Hyuga)
Say `I Love You´ nådde ikke helt til topps, verken blant kritikere eller publikum, men den har likevel fått mye oppmerksomhet hos noen målgrupper. Filmen er et tenåringsdrama om en uventet romanse mellom skolens Don Juan (Yamato) og den usynlige grå musen Mei; et tema som sikkert fikk mange til å vende i døra, men som faktisk funker overraskende bra i dette tilfellet. Haruna Kawaguchi skal ha mye av æren for filmens effektive melodrama. Hun portretterer musegrå Mei på en overbevisende måte, som også understrekes av karakterens dybde og tankevekkende bakgrunn. Som offer for årelang mobbing gjennom oppveksten har Mei blitt tilbaketrukken, defensiv og krass. Kontrasten mellom henne og Yamato er stor, og romansen dem imellom desto mer innviklet. Hadde Yamato og resten av tenåringsvennene hatt samme karakterutvikling og dybde som Mei ville filmen virkelig hatt gjennomslagskraft, men dessverre skorter det på dette området.

Say `I Love You´ gir et interessant innblikk i de sosiale konvensjonene som råder i det japanske skolesystemet, men den makter ikke helt å formidle sitt kritiske budskap på en overbevisende måte. Når det gjelder filmens romantiske tilsnitt er det imidlertid blant årets beste fra Japan. Til tross for spredte regnskyll av klisjeer, og et lett kalkulert følelsesspill, styrer filmen unna de helt store sippesekvensene. Skuespillet er generelt sett overbevisende, men i likhet med karakterutviklingen er de kvinnelige rollene langt mer interessante enn de tidvis overfladisk fremstilte guttene. Har du sans for romantiske dramaer er dette helt klart en film verdt å få med seg. Kjemien og sentimentaliteten protagonistene i mellom er akkurat balansert nok til å gi en liten klump i magen, men aldri så mye at øyne blir blanke eller tårekanalene fylles. Say `I Love You´ begir seg uredd ut på det minefeltet av klisjeer som romantiske tenåringsdramaer er, men med historien i fokus kommer Asako Hyuga fra det med æren i behold.

02 I Just Wanna Hug YouI Just Wanna Hug You (Regi: Akihiko Shiota)
Som tittelen indikerer er det også her snakk om et romantisk drama, men denne gangen ulmer det mørke undertoner i bakgrunnen, noe som gjør I Just Wanna Hug You til en interessant sjangerblanding. Det hele starter nokså konvensjonelt: U­­­­ng gutt faller for en ung jente. At den unge jenta, Tsukasa, tilfeldigvis er lenket til en rullestol, mens den unge gutten, Masaki, er en dedikert basketballspiller, gjør ikke det romantiske tilsnittet stort annerledes enn det som serveres i andre japanske tenåringsdramaer. Den første halvdelen av filmen er også temmelig generisk, men så tar fortellingen plutselig en dyster vending. Når bakgrunnen til Tsukasa avsløres i grafisk detalj vender fortellingen seg fra romantisk kjærlighetshistorie til hard realisme og tragedie. At filmen er basert på en sann historie gir det hele ekstra slagkraft og tyngde.

Filmens mørke vending er uventet, men bryter også hardt stilmessig med resten av innholdet, som når lange scener med håndholdte amatørkameraer fremstiller Tsukasas rekonvalesens. En sekvens som stikker seg ut er når Tsukasas mor tvinger Masaki til å se på videoopptak av datterens ulykke og sykehusopphold. Mot slutten forsøker filmen tydelig å hente tilbake den lette stemningen fra filmens første halvdel, men dette fungerer bare delvis. Det er tydelig tilsiktet at filmens stil skal bli dystrere i tråd med de narrative vendingene, men dysterheten tar imidlertid såpass mye oppmerksomhet at romansens oppnøsting mot slutten ikke blir like effektiv som den kunne vært. Akihiko Shiota skal likevel ha ros for å tenke utenfor boksen når hun tilnærmer seg det japanske melodramaet. Faktisk funker slutten helt ok. Men vær forberedt på hard virkelighet og tragedie heller enn en solskinnshistorie der alt løses med xoxo.

05 The Snow White Murder CaseThe Snow White Murder Case (Regi: Yoshihiro Nakamura)
En annen film som fikk mye oppmerksomhet i Japan da den ble sluppet var thrilleren The Snow White Murder Case. Filmen er et typisk mordmysterium klippet sammen etter all moderne filmteknikks regler. Det hele starter med mordet av en vakker jente ansatt ved et stort kosmetikkfirma. Hendelsen blir plukket opp av en ukjent journalist som tilfeldigvis også er venn med en av den avdødes kollegaer. Journalisten, som opererer under nicket Red Star på internett, retter søkelyset mot en av kollegaene til den myrdede, som offentlig utpekes som mistenkt nummer en i drapssaken. Ved nærmere etterforskning viser det seg dog at vår stakkarslige journalists reportasje ikke er så solid som først antatt.

The Snow White Murder Case er merksnodig sammensatt, og fremstår som en blanding av found footage realisme, klassisk krim og melodrama fra arbeidslivet. Første halvdel av filmen er tungt fokusert på hvordan ryktene rundt drapssaken spres via sosiale media. Etter hvert vender fortellingen seg mot klassiske filmkonvensjoner, og først da kommer filmens underholdningsverdi til sin rett. Den første halvdelen er interessant nok. Spesielt er journalistens dobbeltliv på internett finurlig fremstilt. Det samme kan sies om filmens avbilding av rykteflommen på sosiale plattformer og blogger (Zs blogg unntatt så klart …).

Filmens stilistiske fremstilling fremstår noe utdatert ved første øyekast. Samtidig skal det sies at den første halvdelen på et godt vis bygger opp mot en rekke uventede tvister som avsløres mot slutten av filmen. Fortellingen er en smule rotete lagt opp, men The Snow White Murder Case er uansett en original film der slutten gjør den merkelige starten verdt å holde ut. Muligens fremstår denne anmeldelsen noe kryptisk, men det er kun gjort for å styre unna spoilers som best det lar seg gjøre. Ikke les for mye om filmen i forkant før du gir den en sjanse, da vil du få best mulig opplevelse av Nakamuras visjon.

08 Wood Job!Wood Job! (Regi: Shinobu Yaguchi)
Om det er en sjanger Japan har gjort seg bemerket innen, ved siden av drama, så er det komedie. Ikke minst har «japanese quirkiness» eller japansk underfundighet virkelig satt de japanske komediene på kartet. Filmer som Survive Style 5+, Taste of Tea og Memories of Matsuko satte standarden på tidlig 2000-tall, og Wood Job! hopper lekende lett etter i disses fotspor. Nå er riktignok dette et drama i større grad enn nevnte filmer, men etter hvert som fortellingen skrider frem smyger stadig mer komiske situasjoner ut av treverket. Filmen veksler konstant mellom seriøst drama og slapstick, og klarer å sjonglere sjangrene på en velfungerende måte. De komiske innslagene er ofte infantile, og like mange påfunn faller igjennom som de underholder, men så er da også tilfelle med slapstick-komedier flest.

Historien handler om tenåringsgutten Yuki. Etter videregående skolegang er han den eneste i kameratgjengen som ikke kommer inn på universitet eller høyskole. På grunn av dette blir han dumpet av kjæresten og befinner seg plutselig i en storm av forvirrende tanker og usikkerhet. På vei hjem fra en siste karaokekveld med kompisene faller blikket hans på en reklamebrosjyre. På forsiden er det avbildet en søt jente som reklamerer for yrkesrettet videreutdanning som tømmerhugger. Sjarmert av den søte jentas smil bestemmer Yuki seg på flekken for å forlate storbyen og dra til den avsidesliggende landsbyen der tømmerhogstskolen holder til. Og herfra kan du selv tenke deg hvordan det legges opp til komiske situasjoner basert på kulturelle misforståelser og by- kontra bygdementalitet.

Wood Job! er filmet i vakre landlige omgivelser, noe som gir filmen en ekstra dimensjon. Til tider stiller dramaet seg i for stor kontrast til komedien, og mister noe av sin effektive gjennomslagskraft, men samtidig har filmen en sjel som få komedier er forunt. Det skal også sies at de eldre skuespillerne stiller de yngre hovedrolleinnehaverne i skyggen når det kommer til rolletolkning og overbevisende spill, men ikke i den grad at det ødelegger helheten. Wood Job! er ikke perfekt, men om du tar den for det den er vil du få en morsom, underholdende og til tider inspirerende filmopplevelse.

09 Pecoross' Mother and her DaysPecoross’ Mother and her Days (Regi: Azuma Morisaki)
Fjorårets kritikerfavoritt blant japanske filmkritikere – Pecoross’ Mother and her Days – er et tragikomisk kontemporært drama som spissformulerer reelle problemer i dagens japanske samfunn: Den raskt voksende eldrebølgen i Japan. Historien starter in medias res og forteller så en episk familiesaga som strekker seg tilbake til den turbulente tiden under andre verdenskrig. Protagonisten er den middelaldrende mannen Pecoross som bor i familiens generasjonsbolig sammen med sin sønn og sin demente mor. Pecoross er som japanske menn flest. Han slaver dagen lang innenfor det japanske arbeidsmarkedets hyperkonforme rammeverk, men på fritiden er han trubadur og mangategner. Han er en fargerik person som blomstrer mellom alle livets hovedlinjer, og til tross for hverdagens problemer.

Så hva er det som gjør akkurat denne filmen til en suksess? For det første fungerer vekslingen mellom tragedie og komedie veldig godt. I tillegg stopper aldri karakterene å utvikle seg, de kryper stadig mer ut av sitt menneskelige skall. Siden filmen også utspiller seg over en tidsperiode på 60-70 år blir filmen en merksnodig velfungerende blanding av periodedrama og samtidsdrama. Pecoross’ problemer er av en universell art som mange kan forholde seg til. Å se seg nødt til å plassere sin egen mor på et hjem er en tung avgjørelse ingen ønsker å være forunt. Og når Pecoross til slutt plasserer moren på hjem, merker han hvor savnet hun virkelig er.

Det er de små øyeblikkene, mellom morsomheter og komedie, som utgjør filmens fremste styrke. Når Pecoross merker at moren sliter med å huske ham, sin egen sønn, skal det godt gjøres å ikke få klump i magen. Mesterlig filmet, i særdeles vakre omgivelser: Pecoross’ Mother and her Days er en film det er vel verdt å få med seg. Heldigvis vet Morisaki å sette tung tematikk og triste situasjoner i et komisk lys. Når du minst venter det lures et smil frem i munnviken. Og hvem trenger vel ikke det når livets harde virkeligheter flyr forbi øynene våre? Filmen fyker da også forbi som en behagelig varm sommerbris, en bris som forsvinner før vi for summet oss og satt pris på opplevelsen. Men heldigvis er Pecoross’ Mother and her Days av typen opplevelser som kan nytes igjen og igjen.

 10 The Little HouseThe Little House (Regi: Yôji Yamada)
2014’s beste japanske film (i undertegnedes øyne) kom fra veteranen Yôji Yamada. The Little House er et erkeekte japansk melodrama, i sneglende fart, med politiske undertoner, og knallsterke skuespillerprestasjoner. Filmen kan lett sammenlignes med Ozus melodramaer, eller for å ta en mer tidsriktig referanse, med Kore-edas filmer. Men mest av alt er dette en Yamada-film, noe som understrekes av regissørens lange erfaring og kompetanse. The Little House starter med begravelsen til en gammel dame. Etter begravelsen blir vi sakte men sikkert introdusert til damens grandnevø, den eneste hun hadde noe dypere forhold til de siste årene av sitt liv. Det viser seg at grandtanten skrev sine memoarer de siste årene, noe grandnevøen oppmuntret henne til å gjøre. Dermed dykker filmen ned i memoarene og  utspiller seg hovedsakelig på 30- og 40-tallet.

Den gamle damen forteller hvordan hun flyttet til Tokyo for å bli au pair på slutten av 30-tallet. Hun blir godt mottatt og finner seg snart til rette hos en familie på tre. Men da faren i huset tar med en ung kollega hjem, faller både konen hans og au pairen for den merkelig sjarmerende tegneren …

The Little House er blitt stemplet som Yamadas første romantiske drama, men det er bare halve sannheten. Mer enn å være et rent trekantdrama er det en film om både historiske unøyaktigheter og om japansk stolthet. Når den gamle damen og nevøen kverulerer om realismen i memoarene, rettes søkelyset mot japanske generasjonsforskjeller.

Yamada tar i denne filmen opp den japanske massakren i Nanking, noe som er uvanlig i japansk kontekst, spesielt siden Japan har undergravd fakta om hendelsene frem til dags dato. I tillegg tar Yamada opp andre undergravde fakta om andre verdenskrig, ting som grandtanten og grandnevøen har veldig forskjellige oppfatninger om.

The Little House er på ingen måte et politisk drama, men de politiske undertonene er uansett vågede i japansk kontekst. Det samme kan ikke sies om dramaet som utspiller seg, til tross for at tematikken omhandler utroskap bak lukkede dører. Det som gjør filmen til en solid vinner er en slagkraftig karakterutvikling, solid oppbygd narrativ og årets største ansamling av fremadstormende skuespillertalenter. Har du sans for klassisk japansk drama er The Little House en selvsagt film å få med seg.



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Svarte Fugler

Z #3 1983: Lasse Gloms Svarte fugler er en av de norske premierefilmene på årets filmfestival i Bergen. Vi [...] | kun utdrag

Stranger than Paradise

Z #3 1986: Amerikaneren Jim Jarmuschs første langfilm rakk akkurat å få premiere på norske kinoer før den [...] | kun utdrag

Norsk Filminstitutt og flyttesaken – Et stumt drama i flere akter…

Z #4 1983: Fra den såkalte politiske ledelse og annet departementalt hold har det i den senere tid kommet [...] | kun utdrag