Frances Ha

Frances Ha (Noah Baumbach, 2013) er en hyllest til New York. Det er også en sjarmerende – og morsom – film om vennskap og voksesmerter. Eller rettere sagt: Om voksesmerter i et vennskap.

Frances Ha er en veldig, veldig morsom, men også sår og varm film, som tar for seg årene når man nærmer seg tredve (Frances er 27). Filmen gir en fin skildring av denne tiden (ja, slik den er for forholdsvis privilegerte unge mennesker i en storby da), og den usikkerheten disse årene er preget av. En usikkerhet som med den største selvfølgelighet er blandet med en hemningsløs tro på seg selv og ens egen evne til å erobre verden, uten at man trenger å gjøre noe særlig for å få det til å skje heller.

Når Frances sin bestevenninne Sophie flytter ut av leiligheten de har delt og Frances mister den lille inntekten hun har hatt, smuldrer verden slik hun har kjent den under føttene hennes. Hun må prøve å finne fotfeste i den verdenen hun skal leve videre i. Og sammen med Frances snubler vi og filmen av gårde gjennom stadig nye nederlag og pinlige situasjoner … og noen små seire.

Frances i Greta Gerwig sin skikkelse er en ytterst sjarmerende skrue, vel verdt et bekjentskap: Passe morsom, passe klønete og sosial inkompetent. «Jeg kan ikke skjønne foreldre som sier de er blitt uselviske etter at de har fått barn. Det er jo totalt selvsentrert, en liten mini-deg», pludrer hun av gårde til et par som nettopp har vist henne bilde av babyen sin.  At hun som danser også er så flink til å snuble stusser jeg imidlertid over, men ellers: Rett og slett passe troverdig som skikkelse.

Til å være en film om en kvinne som leter etter meningen med livet, og en plass der, er Frances Ha befriende fri for jakten på den store kjærligheten som fasiten. Kred for det. Her er det dansedrømmene det er snakk om. Helt i starten av filmen slår Frances opp med sin daværende kjæreste, og det er slutten på parforhold eller søking etter et nytt forhold for Frances for resten av filmens varighet. Frances jakter på livet sitt. Det vil si, i begynnelsen famler og snubler hun mest rundt, og tror at livet hun vil ha skal komme til henne, så begynner hun å ta mer tak. Men hun er fortsatt like uhelbredelig «undateable», også ved filmens slutt.  At filmen blir sammenlignet med tv-serien Girls viser for øvrig egentlig mest hvor få slike kvinneskikkelser vi ser i media. (Som Tor Åge Bringsverd skrev om en gang, at Ibsens Et dukkehjem fortsatt er aktuell er ikke godt gjort av Ibsen. Det er dårlig gjort, av oss …)

Filmen har et fantastisk – retro – lydspor, og den er full av bevisste intertekstuelle referanser på lydsporet, blant annet til franske nybølgefilmer. Men jeg vet egentlig ikke hva disse referansene tilfører filmen, annet enn at jeg kjenner dem igjen (og dermed kan klappe meg selv fornøyd på skulderen på de referansene jeg kjenner igjen, og ergre meg på de jeg ikke husker). Er de der fordi regissør Baumbach vil skildre New York på samme vis som Paris blir skildret i disse filmene, og derfor vil lage samme klangbunn i sin film? Eller er filmmusikken fra Truffauts Jules et Jim der fordi vennskapet mellom Frances og Sophie skal sammenlignes med vennskapet mellom Jules og Jim? Når scenen der Frances og Sophie har noen sorgløse øyeblikk av pur glede i filmen faktisk blir akkompagnert av Truffauts egen musikk til På vei mot livet – fra den sorgløse scenen der skolebarna er ute og løper med gymlæreren, og stikker av en etter en – blir jeg rett og slett distrahert av musikken og blir sittende og tenke på den fantastiske scenen i Truffauts film, og alvoret som ligger i bunn i På vei mot livet. Når filmen faktisk for en kort stund flytter handlingen til Paris, sklir imidlertid musikk – heldigvis – vekk fra franske klisjeer, og lar Hot Chocolate synge «Everyone’s a Winner» som akkompagnement til Frances sitt ikke helt vellykkede Paris-opphold.

Filmen har også en direkte audiovisuell referanse til Carax sin Ondt blod fra 1986, og lar Frances ha en lang løpe/dansesekvens langs New Yorks gater med Bowies «Modern Love» som lydspor, slik Denis Lavant løper i den klassiske scenen fra Ondt blod, men denne blir jo også del av den samme lekenheten jeg er usikker på tilfører noe mer.

Uansett: Som den lekre sort/hvite bildebruken bidrar i hvert fall musikkbruken til å gi hele filmen et utsøkt retropreg. Filmen gir meg også assosiasjoner til Jim Jarmusch Stranger Than Paradise, selv om Frances Has univers og STP hører til helt ulike klasser. Men det er kanskje bare pga sort/hvitt-bruken, og at Adam Driver, som spiller Lev, kunne vært snytt ut av akkurat den filmen både som type og av utseende …

For tilskuere i samme aldersgruppe som Frances vil nok filmen gi et helt annet, og kanskje sterkere inntrykk. For meg passer retropreget utmerket, og sammen med egne erfaringer ga filmen meg en kort nostalgisk lengten etter den tiden i livet. Før alvoret slo inn. Og verden valset over både De Store Drømmene og de romantiske forestillingene man hadde om seg selv og livet.

Der andre, inkludert regissør og medmanusforfatter Greta Gerwig, ser på filmen som en skildring av de endringene i livet som skjer når man nærmer seg tredve, ser jeg imidlertid – også – filmen som en film om vennskap. En veldig fin film om vennskap.

I en scene beskriver en temmelig bedugget Frances hva hun ønsker seg av kjærligheten. Å være på en fest, der begge er opptatt av andre mennesker og ikke trenger å stå ved siden av hverandre. Men i et kort blikk gjennom rommet kan man smile og se hverandre, fordi de to er de menneskene som totalt forstår hverandre. Senere i filmen ser vi hun har akkurat et slikt øyeblikk, med Sophie.  Selv om de ikke bor sammen, og Sophie har giftet seg og flyttet til Japan, så er det kanskje akkurat i vennskapet deres hun kan finne denne tryggheten. Kjærligheten er kanskje størst av alt. Men det er vennskapene som har størst sjans for å overleve og være den tryggheten man trenger i livet. Selv om de skifter form.

Filmen er ingen stor film, som klassikerne den selvbevisst refererer til. Og den er heller ikke like sterk som Baumbachs egen The Squid and the Whale. Men en fin, varm og severdig kinoopplevelse som anbefales.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon