Er film alltid best på kino?

Installasjon av A K Dolvens film amazon. Foto: Nasjonalmuseet, Annar Bjørgli / © Dolven, A K/BONO

 

Du får ikke en mer spennende filmopplevelse i sommer enn på Nasjonalmuseets utstilling «A K Dolven, amasone».

Det starter i garderoben i kjelleren: Fra en hengende skjerm, plassert på veggen godt over øyehøyde og like tilforlatelig som et informasjonsskilt, ser en ung, velkledd kvinnelig dandy ned på meg. Blikket er overbærende, arrogant, men også usikkert og konfronterende. Med den ene hånda peker hun nærmest aggressivt mot meg med en fjernkontroll, hvorpå musikk slås på – og like raskt av – i høyttalere plassert like bak.

Røyk siver oppover i dovne piruetter fra en tent sigarett i den andre hånda hennes. Hva gjør du her, synes jeg hun spør, og hvorfor forstyrrer du meg i zappinga?

Munch, og selvportrettet

Jeg står og ser på den norske kunstneren A K Dolvens film portrait with cigarette (2000), en tydelig referanse bakover i historien. Både til Edvard Munchs Selvportrett med sigarett (1895) og til kvinner som opp gjennom årene har utfordret kjønnskategorier og utvidet sitt handlingsrom. Ved å koble referansene sammen inviterer filmen til et nysgjerrig blikk tilbake på Munchs selvportrett.

Samtidig peker den også mot nåtida: Kan den leses som et selvportrett som tematiserer vilkår for kunstnerisk praksis? Eller som et spørsmål om hvorvidt Munch ville ha «malt» med bevegelige, digitale bilder om han levde i dag?

Ikke minst setter filmen i gang spørsmål som følger meg opp til Lyshallen i museets 3. etasje, hvor hoveddelen av utstillingen finner sted. Spørsmål som handler om forskjell og forbindelser. Hva er det bevegelige bilder som portrait with cigarette egentlig «gjør», sammenliknet med et maleri, en skulptur, en performance? Og hva har det til felles med andre verk i kunstinstitusjonen: Hvilke kvaliteter ved en film framheves når den vises i galleri eller på museum, til forskjell fra kinosalen?

portrait with cigarette (A K Dolven, 2000), stillbilde fra video / Foto: Nasjonalmuseet /© Dolven, A K/BONO Edvard Munch: Selvportrett med sigarett / Foto: Nasjonalmuseet, Børre Høstland

Menneske – og natur

Utstillingen «amasone» gir ypperlig anledning til å reflektere over slike spørsmål. Den er museets første (!) separatutstilling med en norsk samtidskunstner siden åpningen i 2022, og består av verk laget over fire tiår. Mens enkelte verk er spredt til andre bygg og rom i museet, er de fleste samlet i overlyssalen øverst i museet. Her er film på ulike analoge og digitale formater, men også lydkunst, maleri, skulpturer og performance.

A K Dolven (initialene står for Anne Katrine) har bodd og arbeidet i Berlin, London og Oslo, men har i mange år hatt Kvalnes i Lofoten som base. De som har skrevet om kunsten hennes, framhever gjerne at Dolven arbeider tett på natur som gjør sterkt inntrykk: vide horisonter, snø, fjell, sol, regn, dyr og planter. Det kommer jeg tilbake til. Mennesket er sterkt til stede, ofte kvinnefigurer, som i portrait with cigarette.

Også flere andre filmverk i utstillingen viser direkte eller indirekte til malerier av Munch. Videoprojeksjonen puberty (2000) spiller på Munchs Pubertet, del av livsfrisen han malte på 1890-tallet. 4 min at 2 am 22 of July 2003 (2003) er en intens og samtidig meditativ film med fire kvinnekropper i silhuett mot et landskap med hav og fjell. Selv om komposisjonen er annerledes, er det noe med kroppenes tilstedeværelse som får meg til å tenke på Pikene på broen, som Munch i en periode ga tittelen Norsk sommernatt. Kroppene hos Dolven betrakter landskapet, men som i Munchs bilde er de anonyme og blir en del av det, gjennom vårt blikk.

Aller mest prominent er The Kiss (2000), et lyd- og videoverk med to kropper omfavnet i et kyss. Den bevisst overeksponerte filmen får kroppene til å smelte sammen, akkurat som i Munchs Kysset, som finnes i flere versjoner fra 1890-årene, både som oljemaleri og tresnitt. Dolvens verk er installert i et lite avlukke med house-musikk som umiddelbart gir assosiasjoner til klubbscenen.

the kiss (A K Dolven, 2000), stillbilde fra video / Foto: Nasjonalmuseet

Edvard Munch: Kysset / Foto: Nasjonalmuseet, Børre Høstland

 

Fortelling eller tilstand?

Så hva gjør The Kiss sammenliknet med sitt forelegg? I likhet med de andre Munch-filmene til Dolven tilfører den så klart en slags kontekst. En situasjon der kropp og omgivelser kommer til live, og der assosiasjonene fra Munch kan spille med.

Én måte å utnytte maleriets assosiasjonsskapende potensial på i film, er å skape et forløp, en fortelling, fordi film nødvendigvis har en varighet. Østerrikske Gustav Deutsch gikk denne veien med sin film Shirley: Visions of Reality (2013), som ble vist på festivaler og kino i Norge. Den henter karakterer og situasjoner fra Edward Hoppers malerier, som ofte framstiller mennesker i urbane omgivelser, fortapt i egne tanker. I Shirley ble 13 av Hoppers tablåer til en fortelling om en konkret kvinne, Shirley, hvis liv ble et prisme for å forstå samfunnsutviklingen i USA fra mellomkrigstida til ut på 1960-tallet.

Jeg syntes Shirley var både vakker og imponerende da jeg så den på kino, men den tok også noe bort fra Hoppers malerier. Det var som om Gustav Deutsch ikke syntes de var tilstrekkelige – måtte det en film til for å hente fram rikdommen i dem?

Det er nok av materiale i Munchs maleri til å skape en fortelling. I tillegg til selve paret og omfavnelsen er gardinen i vinduet bak dem trukket litt til side, så vi kan skimte noe utenfor. En skikkelse? Paret er lent mot en kommode, kroppene er svakt i ubalanse. I Kyss ved vinduet, et tidligere bilde med liknende motiv, ser vi mer av bakgrunnen, og kysset ser nesten ut som en virvlende dans fanget i et øyeblikk. Hva er historien bak?

Men Dolven bruker The Kiss til noe annet: til å skape en tilstand. Utsnittet hennes er tettere, mer som i Munchs mer stiliserte tresnitt. Derfor ledes oppmerksomheten vår mer mot omrisset av paret, og mot musikken. De to kroppene blir en slags symbiose, helt i sin egen verden, der bare rytmen fra musikken skyller inn i dem. Mannskroppen tårner over kvinnen, hun strekker seg opp mot ham. Kysset er konsentrert: De virkelig jobber med leppene.

Dolvens kyss virker jevnbyrdig, respektfullt. Tidsforløpet i film og maleriets fastfrysning av tiden kan være viktige forskjeller mellom kunstformene, men The Kiss peker vel så mye på likhetene mellom film og maleri. En kropp i en film er også del av en komposisjon, sammen med andre kropper og omgivelsene deres. Denne komposisjonen kan uttrykke noe i seg selv, noe annet enn en fortelling.

Gustav Deutsch: Shirley – Visions of Reality (2013), stillbilde

 

Alt innhold er form

I «amazon» har Nasjonalmuseets kuratorer plassert flere av A.K. Dolvens verk i andre rom i museet, andre sammenhenger som de preges av. Ett eksempel er to you 1994–2018 (1994–2018), en video på tv-skjerm og et veggmontert fotografi, plassert i et rom med skulpturer fra ulike tidsepoker. Vi får ikke vite hvem den unge jenta i filmen er, men vi ser henne stå i et gresskledd landskap, innenfor en innfelt sirkel på bakken hvor hun inntar ulike positurer.

Som en virkelig modell for en kunstgjort skulptur? Som et menneske definert av sine omgivelser? Veggfotografiet er av selve sirkelen, antakelig fra 2018, nå nesten overgrodd av mose.

Video- og lydinstallasjonen A Other Teenager (2016) står på takterrassen utenfor overlyssalen. En lav, langstrakt skjerm der liggende kropper i alle aldre fyller bildet. Musikken i høyttalerne er av komponist Stian Westerhus. Jeg synes den er påtrengende og skaper en stressende atmosfære, men menneskene ligger i ro, justerer bare stillingen med ørsmå bevegelser. For å gi plass til dem rundt seg? Er de tvunget til å være der de er? Og hvorfor er de stablet i bredden?

Fordi skjermen er plassert ute, får jeg assosiasjoner til andre typer verk i offentlig rom. For eksempel søyler, eller friser som dem vi finner i og utenfor Rådhuset i Oslo, bare noen steinkast unna. Også de er modellert etter virkelige mennesker. Handler dette om representasjon, prøver Dolven å si noe om hva slags kultur som finnes verdig å vises fram i det offentlige?

Seinere, når jeg begynner på denne teksten, har kalenderen tilbakelagt 22. juli. Plutselig blir det vanskelig ikke å tenke på det som en skildring av akutt sårbarhet og stress, av mennesker tett i tett langs en strand omgitt av truende lyder. Selv om jeg ikke vet om verket er tenkt slik.

To høydepunkter

Jeg har ikke regnet det ut nøyaktig, men den samlede lengden for filmverkene i utstillingen utgjør i alle fall ett, kanskje to hele kortfilmprogrammer. Kunne de like gjerne vært vist slik, sammenhengende, for eksempel på Kortfilmfestivalen? Eller på kino?

Begge deler ville vært spennende. Likevel kommer filmene godt til sin rett i museet. Fordi de der kan stå i dialog med andre kunstformer, og fordi de har noen tydelige formale egenskaper – de gjør inntrykk på meg gjennom selve elementene i filmmediet: bevegelse og stillstand, omriss og kontraster, avstand og retning, romlighet og varighet.

To personlige favoritter fra utstillingen, som jeg vil trekke fram til slutt, har nettopp disse kvalitetene. Jeg er spesielt begeistret for dem fordi de har et post-humanistisk perspektiv – de antyder et annet blikk på verden enn det menneskelige, og privilegerer andre erfaringer av verden enn den menneskelige.

Videoverket vertical on my own (2011) er tilsynelatende utrolig enkelt. Dolven har filmet en skygge, kanskje sin egen, der den kastes på en bakke dekket av snø. Skyggen blir lengre eller kortere etter som hun flytter kamera, men filmen er projisert over hele den ene kortveggen i overlyssalen, slik at utslagene av selv små bevegelser blir store. I det ene øyeblikket er skyggen kort og flakkende, i den neste stor og truende. Den liksom skjærer gjennom lufta, over snøen.

Filmen kan sikkert leses på mange måter, men for meg blir den en refleksjon over plassen vi mennesker krever, med største selvfølgelighet, som individer og som art. Fordi kroppen som kaster skyggen ikke synes, blir den liksom hevet over omgivelsene, suveren og umulig å ansvarliggjøre.

Også i filmen moving mountain (2004) handler det om forholdet menneske/natur: Det litt over fire minutter lange opptaket viser et fuglefjell, med fugler i bevegelse høyt over to mennesker vi så vidt kan skimte i forgrunnen. Lyden fra fuglene er massiv og konstant. Videoen er installert på en diger skjerm bygget inne i en slags rampe, slik at filmen endrer karakter alt etter hvor i installasjonen jeg står.

Er jeg en betrakter av fuglene, sammen med de to menneskene i forgrunnen? Eller ser jeg på mennesker som ser på fugler? Lar jeg meg omslutte av naturen, og bli en del av den, eller tar jeg noen skritt på avstand? Handler filmen om en naturtype truet av menneskers levemåte, eller om menneskets beundring av og avmakt for naturen? En måte å lese filmen på er at den tar naturens perspektiv på mennesket, som om jeg som seer er en fugl på vei inn til redet og som ser menneskene bakfra.

moving mountain (2004) / Foto: Nasjonalmuseet, Andreas Harvik / © A K Dolven

 

Kjenn din besøkelsestid!

«A K Dolven, amasone» står på Nasjonalmuseet til og med 31. august. Den er et må-se hvis du befinner deg i Oslo i sommer, og særlig hvis du som meg er kortfilmentusiast og tilhenger av parolen «film er best på kino». Som jo ikke i seg selv er feil!

Til sammen rommer utstillingen nærmere 80 verk. Her får jeg bare så vidt nevnt den monumentale og perspektivutvidende installasjonen ahead (2008) som ruver i utstillingsrommet på sin enorme, vertikale skjerm; den energiske kortfilmen og tittelverket amazon (2005) som vises i loop fra en 16mm-framviser; og den nydelige og dovent sensuelle what can I do for you (2007) på samme format. Alle tre er verdt inngangspengene aleine.

Les et intervju med A K Dolven om utstillingen her.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon