Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

hovedbilde

Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby, og Mia Engbergs meget personlige fortelling om tapt kjærlighet og et helt annet liv man levde en gang. Et helt annet liv man lever nå.

Telefonsamtalene mellom Mia og Vincent er hovedingrediensene i filmen, og danner bakteppe for det visuelle. Alt som flimrer over skjermen gir inntrykk av å være hjemmeopptak av type Super8, og veksler mellom Mias minner fra tiden med Vincent i Paris og livet hennes nå, som småbarnsmamma i Stockholm.

Engberg leker seg mye med fysisk film som medium, og utnytter til fulle dens tekstur og andre kvaliteter i hennes søken etter minner fra en tapt fortid. Filmen blir til minnet: uklart og tåkete, hakkete, og litt etter litt etter litt. De kornete bildene som tar oss med fram og tilbake og rundt omkring, uten å røpe mer enn de strengt behøver, bidrar til å skape en slags fantasi- eller drømmeaktig atmosfære. Det er vakkert gjort, og historien er sår. I selve fortellerteknikken ligger kjernen til at det forblir uklart hvorvidt dette faktisk er en dokumentar eller om den har tatt steget over i kunstfilmverdenen. Sannsynligvis ligger den et sted midt i mellom: i rulletekstene, for eksempel, takkes Vincent, men det oppgis også at en annen mann har lånt stemmen sin til Vincents del av telefonsamtalene gjennom filmen. Belleville Baby blir med andre ord liggende i krysningspunktet mellom fiksjon, dokumentar og kunst. Heldigvis er det en habil filmskaper vi har med å gjøre, som håndterer sitt materiale særdeles stilsikkert.

belleville

Engberg er en svært erfaren dokumentarskaper, som har laget film siden 1997. Flere av filmene hennes har hatt et klart feministisk tilsnitt. Det har ikke Belleville Baby på noe eksplisitt vis, men så tar den jo steget inn i det personlige, private; kjærlighet og intime forhold kan også være politikk, og det kan i alle fall bli til sterke kunstopplevelser. Som i dette tilfellet.

Første gang jeg så Belleville Baby var på dokumentarfilmfestivalen Eurodok, og jeg tenkte da at dette på mange måter var et merkelig valg for en festival som setter den klassiske dokumentarkunsten i sentrum. Flere ganger i løpet av filmen spør jeg meg selv om dette virkelig er en dokumentar i det hele tatt, og om jeg tror at det jeg får fortalt, er noe som virkelig har skjedd. Jeg tror svaret blir at det spiller ingen rolle. Hovedpoenget er at Mia Engberg har laget en hjerteskjærende vakker film, med dokumentariske trekk, med en stemning som blir værende hos deg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på Filmamasoner.no.



1 kommentar

  1. Torie sier:

    One, if not my most favorite jewelry lino/sheuses. I have a VC&A coffee table book and several smaller tomes as well. Will not make it to this exhibit, so it was great learning about it here!

Din kommentar


Relatert

KUNST + FILM = SANT?

Blogg: Folk fra «kunstverdenen» er på vei inn i filmbransjen. Kanskje blir det da større rom for nyskaping i en bransje som litt for ofte nøyer seg med oppvarming av velbrukte idéer og konsepter?

Film og speilnevroner: “Monkey see – monkey do”, del 1

Blogg: Kan oppdagelsen av speilnevronene åpne opp for nye vis å se forholdet mellom film og virkelighet på, og også å forstå tilskueropplevelsen? Z drodler rundt speilnevronenes inntog i vitenskap og populærvitenskap, og mulige filmvitenskaplige implikasjoner.

Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?

Z #3 1994: Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Voldens befriende utløsning: Hevn som terapi i Park Chan-wooks «Hevnens trilogi»

Z #1 2010: Protagonistene i Park Chan-wooks «Hevnens trilogi» er besatt av brennende ønsker om [...] | kun utdrag

Inn i sin tid – Norsk dokumentarfilm anno 2015

Z #3 2015: Gunnar Iversen har siden 2001 skrevet for Z om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her ser han på årets trender. | kun utdrag

Tsjudene vender tilbake! – Notater om «Veiviseren»

Z #4 1987: Veiviseren har i høst fått en pressedekning som sjelden blir norske filmer til del, og har vel [...] | kun utdrag