Skammen fra far: Om Bergmans Saraband
Saraband, Ingmar Bergman 2003.
Hva vil det si å sende skam i arv til sine barn? I Saraband, Bergmans siste film, utforsker han hvordan følelser forplanter seg nedover i generasjonene.
Ingmar Bergman regisserte over seksti filmer i sin levetid, og skrev også flere bøker. Hans verk hadde ofte opphav i eget liv og relasjoner. Flere av filmene handlet om forholdet til moren, Karin, som var sykepleier, og til faren, som var prest. Hans oppgjør med religion kan vi se i filmene Såsom i en spegel (1961), Tystnaden (1963) og Nattvärdsgästerna (1963), også kalt «trilogien om Guds stillhet». Hans arbeid har i stor grad vært personlig, og i selvbiografien Laterna Magica fra 1987 analyserer han barndommen og forholdet til foreldrene og hvordan oppdragelsen fortsatt påvirker ham i en alder av 69 år, i form av bekymringer, søvnløshet, skam og selvmordstanker.
Med sin sårbare åpenhet skaper han også en fortrolig relasjon til publikummet sitt, et speil hvor vi også kan se våre dypeste sår: Ansikt til ansikt. Hans kunst utforsker hans «svakheter», og hvordan disse påvirker hans eget liv og relasjoner til andre mennesker, eller mangelen på relasjoner. I Laterna Magica spør han hvorfor han ikke er i stand til å ha en nær relasjon til et annet menneske? Hvorfor har han et uleget sår som opptar hele hans kropp? Et karakteristisk trekk hos en som opplever skam og muligens har internalisert skammen til å bli en del av personligheten, noe Bergman utforsker i hans svanesang.
Et orkester av soloister
Scener fra et ekteskap, Ingmar Bergman 1973.
Saraband ble Bergmans siste film, en film han regisserte som 85-åring. Den var opprinnelig en tv-film, men fikk også kinodistribusjon. Filmen kan sees som en oppfølger til Scener fra et ekteskap (1973), som var basert på regissørens andre ekteskap. I Saraband, tretti år senere, møter vi igjen hovedpersonene fra Scener fra et ekteskap, Johan og Marianne, også nå spilt av Erland Josephson og Liv Ullmann. Tittelen Saraband, viser til Johann Sebastian Bachs Sarabande fra hans Cello Suite No. 5, som også er sentral filmen gjennom da dette er et stykke barnebarnet Karin forsøker å lære og spille. Bergman har uttalt at Saraband er en konsert for et fullt orkester, bare med soloister. Disse soloistene er representert i et dysfunksjonelt familieorkester over tre generasjoner: 1) patriarken Johan 2) Johans sønn Henrik og 3) Henriks datter, Karin.
Karin er nøkkelen i filmen når det gjelder å bryte skammønsteret i familien. Hun ønsker å leve et autentisk liv hvor hun følger sin drøm om å bli cellist, fri fra familieskammen, men blir påvirket av de motstridende ønskene til hennes farfar og far. De tre generasjonene samles og splittes over lidenskapen for klassisk musikk. Henrik er datterens cellolærer og vil at relasjonen skal forbli slik den er, men Johan har kontaktene og de økonomiske midlene til å sende Karin av gårde til et av verdens beste musikkinstitutt. På en slik måte har Johan makt over sønnen, da han kan slå i bordet med det beste tilbudet på markedet. Mye av filmen hviler på hva og da også hvem Karin velger. Dessverre preger skam samtlige ledd av familien.
Den vonde skammen
Skam er komplekst. Til forskjell fra skyld, relaterer skam til at man skylder på seg selv fremfor sine handlinger. Skam er, som psykoterapeuten Ronald Potter-Efron skriver, mer enn en følelse. Det er et sett med fysiske reaksjoner og ukomfortable tanker, men det må skilles mellom de to ulike typene skam: Sunn og usunn skam (også kalt kronisk, giftig og internalisert skam). Sunn skam forteller oss når vi har handlet grenseoverskridende. La oss si man har avbrutt en kollega som prater, og innser at dette ikke var anstendig oppførsel, så vil den sunne skammen fortelle oss at vi gjorde en feil, kanskje vi rødmer eller føler på anger. Vi innser feilen og lærer av den, og lar kollegaen igjen ta ordet, og skamfølelsen vil deretter avta. Ved usunn skam avtar ikke skamfølelsen. Den er internalisert, og man føler seg konstant som en feil, eller i Bergmans ord «som et uleget sår som opptar hele hans kropp».
Internaliseringsprosessen av skammen skjer, som den kjente selvhjelpsterapeuten John Bradshaw skriver i Healing the Shame that Binds You (2005), gjennom tilknytningstraumer: Man har blitt avvist av en eller flere omsorgspersoner og mister sitt autentiske selv, i stedet skapes et falskt selv motivert av skam. Slik føler man seg aldri hel, og man har alltid en viss avstand til sitt egentlige jeg. Denne skamfølelsen, om uleget, påfører man deretter sine avkom igjen og stafettpinnen blir gitt videre til neste generasjon. Dette utforsker Bergman i Saraband.
Autentisitet, tid og forgjengelighet
Saraband, Ingmar Bergman 2003.
Bergmans arbeid ligner på Federico Fellinis når det gjelder verkenes personlige natur. Fellini ønsket at publikum skulle bli klar over seg selv mens de så filmene hans og slik trodde han at seeren kunne oppnå en tilstand «av klarsynt avstand fra seg selv som er essensiell for å ta nye valg» og «for å skape endringer». (Les min tidligere Z-blogg om autentisitet og Fellinis 8 ½ her.)
I Saraband observerer vi konsekvensen av om endringer uteblir. I filmens første del kikker Marianne (Liv Ullmann) på fotografier av seg selv fra fortiden mens hun snakker til oss, og deretter ser publikum henne i nåtid i filmen, den eldre versjonen. Tre tiår har gått siden Scener fra et ekteskap. Hvor mye lenger vil hun fortsette å eksistere? Bruken av fotografier er betydningsfull. Filosofen Katrin Joost skriver at fotografiet gir oss en oppmerksomhet til vår egen dødelighet, noe som speiler filosofien til den eksistensielle terapeuten Irvin Yalom. Han mente at når man blir klar over sin egen dødelighet, vil det føre til større sjanse for å gjøre endringer i sitt eget liv og også innse livets harde realiteter og oppgjør med nå- og fortiden. I Saraband er det oppgjøret med skammen som er essensiell.
Filmen utforsker hvordan den usunne og giftige skammen overføres fra én generasjon til den neste. Årsaken til dette, som Bradshaw skriver: «Siden [skammen] holdes skjult, kan den ikke bearbeides». Vi skammer oss over skammen. Man må belyse den, og vise dens funksjoner og konsekvenser. Om en seer har liknende erfaringer hva gjelder skam, kan Saraband virke som en avgjørende oppvekker for å ta et endelig oppgjør med den.
Nedarvet skam
Autentisitet og det å leve ut fra seg selv er kuren i helbredelse av internalisert skam, ifølge den amerikanske terapeuten Darlene Lancer. Skammen fører til at man skammer seg over seg selv, og lever falskt, hvor man har ulike strategier for å unngå skamfølelsen, hvor man da også ubevisst påfører skam til eventuelle avkom. I Saraband blir Karin offeret for nedarvet skam fra en generasjon til den neste, der én, som Lancer skriver, «som ble mishandlet blir overbeskyttende», personifisert i Henriks forhold til faren sin. Som «en konsekvens kan hans eller hennes barn utvikle problemer knyttet til autonomi og grenser», som synliggjøres i Karins utfordringer med å leve sitt eget liv.
Johans emosjonelle mishandling kan sees i en samtale med Marianne, etter sønnens, Henrik, selvmordsforsøk. I filmens nestsiste del forteller Johan Marianne at «Henrik systematisk mislykkes med alt. Han kan ikke engang ta sitt eget liv. Han er så latterlig hele tiden, overvektig og underdanig». Dette er en form for skampåføring gjennom emosjonell mishandling. Johan føler selv skam eksemplifisert i at han sier at han lever «i helvete, som om [han] er død, men ikke vet om det», der han betrakter sitt liv som et «falskt drittliv». For å håndtere sin egen skamfølelse benytter Johan seg av grandiositet, en typisk strategi som i det korte løp får en til å føle seg godt, da en får en «rus» av å føle seg midlertidig kraftfull og bedre enn andre gjennom eksempelvis utskjellinger eller oppnåelser. I det lange løp er det derimot ødeleggende for en selv og relasjoner til andre mennesker.
Mangel på selvfølelse
Saraband, Ingmar Bergman 2003.
Om skamfølelsen er gjenkjennelig kan en seer evaluere sin egen relasjon til foreldrene sine, og undersøke om kritikk eller skyld har vært urimelig på grunn av overføring av deres personlige følelse av internalisert skam. Vi kan også se en annen konsekvens av skammen i forholdet mellom Henrik og datteren Karin, hvis emosjonelle relasjon nesten grenser til incest. Henrik klarer ikke at Karin løsriver seg fra ham. Det vil bli for sårt for ham å miste datteren. De har smeltet sammen etter farens ønske og Karin sier at hun «vet ingenting om sitt liv, hva hun vil gjøre eller bli».
Når hun har det enkle ønske om å gå en tur forsøker faren å kontrollere henne, han raser og griper henne mens han roper: «Du går ikke!» Senere i filmen leverer han på en nesten truende måte: «Hvis du forlater meg, vil jeg bli ødelagt». Dermed identifiserer filmen frykten for avvisning og med-avhengige aspekter av internalisert skam. Man tåler rett og slett ikke å bli avvist av andre, da man ikke har noen selv-følelse, men andre-følelse. Man har behov for bekreftelsen fra et annet vesen for å føle seg som en person. Når Karin til slutt forlater redet for å leve ut fra sine egne ønsker, forsøker hennes far å ta livet sitt.
Henrik har blitt avvist og mishandlet av sin far Johan, som er kald og distansert, mens hans sønn, selv om han er 61 år gammel, fortsatt søker farens aksept. I filmens fjerde kapittel ser Henrik seg nødt til å be sin far om økonomisk hjelp. Scenen begynner med at Henrik går inn på farens kontor hvor faren avviser sønnen gjennom sarkastiske bemerkninger. Bergman skildrer heller hvordan Henrik blir sett på som den dårlige, den som burde skamme seg. Seeren kan dog se situasjon utenfra, og er klar over at dette ikke er den objektive sannheten. Johan mishandler sønnen sin, Henrik, emosjonelt.
Etter denne emosjonelle mishandlingen møter Henrik tilfeldigvis Marianne i kirken. Etter farens behandling snakker Henrik negativt om sin far, men Marianne dømmer Henrik, siden hun ikke vet hvilken mishandling Henrik har gjennomgått fra faren sin (sannsynligvis gjennom hele hans liv). Det blir Henriks aggressive motreaksjon som blir ansett som «problemet», fremfor den opprinnelige mishandlingen fra Johan. I den pietistiske skandinaviske bedehuskulturen jeg også selv har vokst opp i, skal man se det gode i alle mennesker, også de verste. Aller helst skal man tilgi og vende det andre kinnet til. Dette har sine kostnader gjennom selv-utslettelse og skamfølelse.
Mønsteret skaper flere offer
Å stadig tilgi et menneske som mishandler deg opprettholder en elendig relasjon, som igjen påvirker ens eget selvbilde i negativ forstand. Dette kan også føre til at offeret for mishandling blir utsatt for «victim blaming», hvor offeret blir ansvarlig for mishandlingen som forekommer. Marianne skylder heller på Henrik, da han fremstår som en dømmende person som ikke har forståelse for faren. I Ubehaget i sosialt arbeid (2014) skriver Anbjørg Ohnstad at invalidering av traumer gjennom eksempelvis bagatellisering, kan ha større skade enn det opprinnelige traumet i seg selv. Skal Henrik bryte den mishandlende oppførselen, kan ikke problemet fornektes, og i like stor grad må det anerkjennes av andre mennesker. Derfor har også Marianne et ansvar som med-menneske.
Johans avvisende oppførsel er en hovedkilde til internalisert skam hos hans sønn Henrik. Ved kontinuerlig bagatellisering og fornektelse av både mishandling og skam, vil mønsteret skape flere offer. Bergman setter dette på spissen ved å fremvise skammens kraft over tre generasjoner, for å vise hvordan dette mønsteret nedarves til Henriks datter om det ikke bevisstgjøres og brytes. Henriks datter Karin er den som ønsker å bryte det nedarvede skammønsteret.
Dette blir videre eksemplifisert i filmen når Karin sier til sin far at «hun ønsker å bestemme sin egen fremtid. Det må endre seg. Og nå er det over». Aggresjonen hennes er en del av løsrivningsprosessen, fra hennes far, men også skammen. Hennes fars mangel på aggresjon mot mishandleren førte til at han lot aggresjonen gå utover seg selv i et selvmordsforsøk. Datteren står opp for seg selv og velger å leve fri for skam. Hun vil ikke være mindre enn et menneske som sin far, eller grandios og mer enn et menneske, som sin farfar. Hun ønsker ikke å bli solist, hun vil være en del av et orkester, en del av menneskeheten, eller i hennes egne ord som: «et helt vanlig, normalt menneske».
Referanser
Attia, P. (20023) Outlive – The Science and Art of Longevity. Vermilion.
Bergman, I. (1987) Laterna Magica/The Magic Lantern. Oversatt av Siri Ness. Aschehoug.
Bradshaw, J. (2005) Healing the Shame that Binds You. US: Health Communications.
Joost, K. (2014) «Photography: Intimating mortality, A Heideggerian Account of Photographic Authenticity». I Aaron, M. Envisaging Death: Visual Culture and Dying. First Edition. UK: Cambridge Scholars Publishing.
Kalin, J. (2003) The Films of Ingmar Bergman. US: Cambridge University Press.
Lancer, D. (2014) Conquering Shame and Codependency. US: Hazelden.
Lancer, D. (2015) Shame: The Core of Addiction and Codependency. Link: http://psychcentral.com/lib/shame-the-core-of-addiction-and-codependency/.
Ohnstad, A, Rugkåsa, M & Ylvisaker, S. (2014) Ubehaget i Sosialt Arbeid. Gyldendal Akademisk.
Pamerleau, W. (2009) Existentialist Cinema. UK: Palgrave Macmillan.
Potter-Efron, R. (1989) Letting Go of Shame. US: Hazelden.
TweetRelatert
Ingen relaterte saker.
Fra siste Z
Vill vest-fest på femmern
Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag
Sex, løgn og amoral
Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag
Fra arkivet
Dumme menn og troll til kjerringer – en springende analyse av den tragiske mannsrollen i dagens tv-reklamer
Z #2 2007: Noen ganger – særlig når hodet er støffet fullt av alt for mye som har samlet seg i løpet av en lang dag - siger jeg ned foran fjernsynet og kutter ut all tankevirksomhet. Jeg rigger meg til i sofaen og har bare lyst til å se de mest spekulative og lettfordøyelige programmene. Særlig er jeg begeistret for TVNorges uhyrlige dokumenterer av slett håndverk og med uhyggelige tema. Men så er det disse reklamefilmene jeg får med på kjøpet, da …
Slik aksepterer man andre spillereger
Z #4 2004: - refleksjoner runde etisk kritikk av fiksjonsfilm | kun utdrag
