Slik aksepterer man andre spillereger

Kill Bill 1, Quentin Tarantino 2003 Kill Bill 1, Quentin Tarantino 2003

 

– refleksjoner runde etisk kritikk av fiksjonsfilm

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2004 Bestill nummeret



Relatert

Hvilken filmkritikk trenger vi?

Z #2 1988: Innenfor all kunstkritikk er det en tradisjon at også selve kritikken settes under debatt. Ikke [...] | kun utdrag

Selvkritikk på overtid

Z #2 2016: Tja, hvor begynner man? Først kan jeg vel være ærlig om at jeg i skrivende stund allerede er en uke forbi den opprinnelige fristen for å levere denne teksten. Dessverre sier vel det noe om hvordan jeg jobber – som jo er hva jeg har blitt bedt om å skrive om her. | kun utdrag

Dødsdans i slow motion: Asif Kapadias Amy

Z #2 2016: Asif Kapadias dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse er en dødsdans i slow motion. | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Fortolkningens hegemoni – om filmkritikkens usynliggjøring av estetikken

I Z nummer 4 1999 med temaet «Amatør» trykket vi en artikkel av Eric Arguillère som [...] | kun utdrag

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag

Lynne Ramsays subjektive realisme

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag