Bokanmeldelse: Reframing Todd Haynes

Far From Heaven, Todd Haynes 2002

 

Filmskaperen bak filmer som Carol, Far from Heaven og I’m Not There har utvilsomt betydd mye for skeiv filmkultur. Men er han også den mest betydningsfulle mannlige regissøren i den nye feministiske filmen, slik denne nye boken hevder?

For noen få år siden, på en konferanse i Paris, hevdet en kollega fra et annet europeisk land hardnakket at forskningsprosjekter om enkeltstående kunstnere og filmregissører er helt passé i vår tids medieøkologi. Nå er det andre ting som gjelder; operative bilder, droner, stordata, kunstig intelligens, overvåkningskapitalisme, og så videre. Jeg kom til å tenke på denne samtalen da jeg ble spurt om å skrive om boken Reframing Todd Haynes.

Nå er det lite som tyder på at studier av individuelle filmografier har avtatt i de senere årene, men det kan godt hende at sjangeren ikke blir finansiert av forskningsrådene i særlig grad (det er jo en annen sak). Nevnte antologi er redigert av Theresa L. Geller (UC Berkeley) og Julia Leyda (NTNU) og utgitt på det solide forlaget Duke University Press. Med den svært presise undertittelen Feminism’s Indelible Mark stiller boken seg i eksplisitt opposisjon til filmvitenskapens auteurparadigme. Mange vil nok tenke på Todd Haynes i nettopp en slik kontekst, men redaktørene argumenterer overbevisende for regissørens klare brudd med denne tradisjonen.

New Queer Cinema, populærkultur og akademisk skolering

I’m Not There, Todd Haynes 2007

 

Siden starten av karrieren har Haynes’ arbeider vært tett forbundet med det såkalte New Queer Cinema, et begrep først benyttet av akademikeren B. Ruby Rich i tidsskriftet Sight and Sound i 1992. Spørsmål knyttet til identitet og kjønn, homoseksuelle subkulturer, drag, og den pågående AIDS-krisen utgjorde en klar tendens i den tidlige 1990-tallsfilmen, ført fram av aktører som Gregg Araki, Laurie Lynd, Sadie Benning, og Isaac Julien. Haynes sin Jean Genet-inspirerte science fiction-og horrorfilm Poison (1991) skulle bli et sentralt bidrag for New Queer Cinema, som også pekte bakover mot filmskapere som Jean Cocteau, Andy Warhol, og Rainer Fassbinder.

Et særtrekk ved Haynes’ interessefelt er miksen av populærkultur og akademisk skolering. Begge har biografiske opprinnelse. Regissørens jødiske morfar arbeidet en periode med bygging av filmsett for Warner Bros. Han skal visstnok ha vært kompis med flere av ofrene for Hollywoods svarteliste på 1940-og 50-tallet, og investerte dessuten i Poison. Haynes selv studerte ved Ivy League-universitetet Brown, hvor en av foreleserne hans var Mary Ann Doane, en av den amerikanske filmvitenskapens mest toneangivende teoretikere. Impulsen fra poststrukturalismen er til stede f.eks. i den kontroversielle Poison, som vant Grand Jury-prisen ved Sundance, og som – fordi den dels var laget på stipendmidler fra National Endowment for the Arts – havnet i kulturkrigende republikaneres søkelys.

Velvet Goldmine, Todd Haynes 1998

 

Men det er likevel ikke primært som provokatør at Haynes gjorde seg bemerket i årene som fulgte. Gravitasjonspunktene har snarere vært fortellinger om homofile rebeller, konstruksjon av – og lek med – identitet (tenk bare på hans ukonvensjonelle bio-film om Dylan, I’m Not There (2007), utforskningen av pastisj, parodi, camp, pop art, glam, og intertekstualitet som estetiske erkjennelsesmodus. Og, ikke minst, de sosiale begrensningene kvinnelige karakterer må forholde seg til. Iøynefallende er også den markante dragningen mot musikk-kultur i filmografien, åpenbar fra gjennombruddsfilmen Superstar: The Karen Carpenter Story (1987), musikkvideoen «Disappearer» for Sonic Youth’s album Goo (1990), kultklassikeren Velvet Goldmine (1998), den før nevnte I’m Not There, hans deltagelse i HBO-dokumentaren Six By Sondheim (2013), samt fjorårets bejublede dokumentar The Velvet Underground (2021). Et annet slående aspekt ved Haynes’ metode er for øvrig at filmenes handling er lagt til fortiden; ifølge den nye antologien er dette et bevisst grep som bidrar til å anskueliggjøre samtiden på en klarere måte.

Feminism’s indelible mark

Far From Heaven, Todd Haynes 2002

 

Hva kan så Reframing Todd Haynes tilby som ikke allerede er redegjort for i tidligere forskning? Det er en stund siden det sentrale feministiske tidsskriftet Camera Obscura publiserte det som meg bekjent er den første samlingen tekster om Haynes (2005). Siden den gang har det utkommet flere studier, som James Morrisons The Cinema of Todd Haynes (2007), Rob Whites auteur-orienterte Todd Haynes (2013), og Olivier Ducharmes Todd Haynes: Cinéaste Queer (2016). Julia Leyda står også bak en samling intervjuer med Haynes (2014). Man skulle tro at filmografien, gjennom disse utgivelsene, har blitt inngående belyst, ikke minst hva gjelder noen av emnene jeg nevner ovenfor.

Theresa L. Geller og Julia Leydas anliggende introduserer da også en ny fase i forståelsen av Haynes sine filmer. Geller framholder nokså friskt at Haynes er den mest betydningsfulle mannlige regissøren i den nye feministiske filmen (s. 8), og ambisjonen som driver hele prosjektet er å undersøke innflytelsen fra feministisk teori på kunstnerskapet. Den eksisterende faglitteraturen har knapt nok brukt ordet feminisme i tilknytning til Haynes sine filmer, påstås det, med Camera Obscura sitt temanummer som et hederlig unntak. Det er altså en slags konseptuell forflytning boken forsøker seg på, der filmografien leses inn i en feministisk kontekst. Resultatet er ikke nødvendigvis at det rådende queer-perspektivet permitteres, men mer at det avgir noe av sin hermeneutiske autoritet til et feministisk fortolkningsparadigme.

For dette synet argumenterer boken svært overbevisende. Man trenger ikke være noen spesialist for å se at Haynes’ filmer aksentuerer kvinnelig erfaring: Filmer som Superstar, Safe (1995), Far From Heaven (2002), Carol (2015), og mini-serien Mildred Pierce (2011) fokuserer alle på kvinner i vanskelige livssituasjoner. Det framkommer også at Haynes alltid har vært trukket mot disse erfaringene, og at han som barn bare tegnet kvinner.

Kvinnelige medskapere

Carol, Todd Haynes 2015. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

I intervjuer har Haynes fortalt at den feministiske filmteorien generelt og Laura Mulveys begrep om «the male gaze» spesielt har vært formative. Men antologien retter også oppmerksomheten mot ulike kvinners kreative bidrag i tilblivelsen av filmene. Særlig Patricia Whites kapittel om Carol er forbilledlig her. White påpeker at filmen representerer et demokratisk arbeide – en dimensjon som gjerne ikke pleier være spesielt påaktet i en auteur-prisme – og at det finnes flere «forfattere» i denne prosessen: produsenten Christine Vachon, som Haynes har kjent siden studietiden og som har produsert alle filmene hans; forfatteren Patricia Highsmith, som skrev romanen The Price of Salt (1952) som Carol er basert på; kostymedesigneren Sandy Powell; fotografer som Vivian Maier og Helen Levitt, som var viktige for filmens grafiske uttrykk. Og, ikke minst, alt som skuespillere som Cate Blanchett og Rooney Mara tilfører filmen (s. 20). Det er altså ikke bare innenfor eget fiksjonsunivers at Haynes er opptatt av kvinners erfaring, noe som også understøttes av den gjentatte rollen han selv har spilt som executive producer for en av den amerikanske samtidsfilmens viktigste regissører, Kelly Reichardt.

Understrekingen av det kollektive ved film som estetisk praksis, samt kritikken av auteurismen, er også noe som kan tilbakeføres til 1970-tallets feminisme, ettersom arbeidet til sentrale premissleverandører som f.eks. Claire Johnston, Marjorie Rosen, Molly Haskell, og Laura Mulvey ble oppfattet som et brudd med auteur-og sjangerstudiene som fram til da var dominerende innenfor den gryende filmvitenskapen. På et vis viderefører Haynes den fruktbare symbiosen av feministisk teori og estetisk praksis som kjennetegnet f.eks. Mulveys film med Peter Wollen, Riddles of the Sphinx (1977).

Rikholdig innhold

Safe, Todd Haynes 1995

 

Boken er inndelt i tre hovedseksjoner. Den første, «Influences and Interlocutors,» inneholder i tillegg til Whites kapittel en lesning av Velvet Goldmine i lys av melodrama og feministisk teori (Julia Leyda), refleksjoner rundt regissørens samarbeide med skuespiller Julianne Moore i Safe og Far From Heaven (Rebecca M. Gordon), en studie av Christine Vachons rolle som skapende produsent i Haynes sin filmografi (David E. Maynard & Theresa L. Geller), og en fortolkning av Safe i lys av den rollen kritikere og akademikere kan spille i å tematisere og verdsette kvinners kreative bidrag i filmhistorien (Theresa L. Geller).

I del to, «Intersections and Interventions,» flyttes fokus over på kvinnelige karakterer fanget inn i ulike psykososiale miljøer. Jess Issacharoff løfter fram de oversette kvinnene i Poison, mens Patrick Flanery leser miniserien Mildred Pierce ut fra den innflytelsesrike teoretikeren Lauren Berlants begrep «the situation tragedy,» en sjanger som forsøker å fange inn de kulturelle affektformene som oppstår i nyliberalismens kjølvann. Sharon Willis i sitt omfangsrike kapittel leser Far From Heaven som en hommage ikke bare til Douglas Sirks melodrama men like mye til feministisk filmteori. Siste kapittel i denne bolken, av Danielle Bouchard & Jigna Desai, tar for seg artikulasjonen av hvithet i et rasekapitalistisk perspektiv i filmene Safe, Carol og Wonderstruck.

Far From Heaven, Todd Haynes 2002

 

Siste bolk bærer tittelen «Intermediality and Intertextuality» og går særlig inn i forholdet mellom estetisk form og feminisme. Leseren finner her nok en undersøkelse av Far From Heaven, denne gang med vekt på filmens mediearkeologiske intertekstualitet (Lynne Joyrich). Neste kapittel analyserer det som refereres til som en «dobbel feminisering» i Mildred Pierce – verkets status både som «maternal melodrama» og som tv-serie for HBO (som medium har fjernsynet historisk blitt ansett som feminint, Bridget Kies). Denne seksjonen byr også på en lesning av den anorektiske kroppen slik den fremstilles i Superstar (Mary R. Desjardins), en studie av kvinnelig celebritet i fjernsynsalderen (Noah A. Tsika), og til slutt en analyse av Cate Blanchett’s Dylan-tolkning og Charlotte Gainsbourg’s Claire i I’m Not There (Nick Davis).

Et vellykket prosjekt

I’m Not There, Todd Haynes 2007

 

Alt i alt framstår Reframing Todd Haynes som et svært vellykket prosjekt. Ikke bare har boken en tydelig og teoretisk nyskapende ambisjon, men komposisjonelt er den også preget av en stringent indre sammenheng – noe man slett ikke alltid kan ta for gitt med vitenskapelige antologier. Om boken makter å løsrive Haynes sin filmografi fra en auteurbestemt forståelsesramme er jeg usikker på. Kanskje man heller kan si at den bidrar til å fylle begrepet med nytt innhold, hvor den utslitte forestillingen om det mannlige geni erstattes av en mer nyansert og realistisk konstellasjon av kulturteori, kjønnsbevissthet, og kreativ kollektivisme.

Theresa L. Geller & Julia Leyda, red., Reframing Todd Haynes: Feminism’s Indelible Mark (Duke University Press, 2022.)



Din kommentar


Relatert

«Girl, give me those motherfucking heels!» – Et filmatisk streiftog i drag queen-kulturen

Blogg: I 1990 kastet den legendariske dokumentarfilmen Paris is Burning lys over den afroamerikanske skeive undergrunns-kulturen i New York. 25 år senere er denne scenen igjen aktuell i en ny dokumentarfilm: Kiki.

«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller

Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.

Little Women: Portrett av kunstneren som ung kvinne

Blogg: Little Women er like feministisk som den er god og varm i sin skildring av søskenkjærlighet og nære relasjoner.


Fra siste Z

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Filmskaper uten kamuflasje

– Å kunne se uten å bli sett er bra for en filmskaper. Så alderen har sine positive sider, sier Anne Haugsgjerd. Den 78-årige filmskaperen kjemper mot aldersdiskriminering rett og slett ved å lage film. | kun utdrag

Caribou Ghosts and Untold Stories

– Om Kortfilmfestivalens spesialprogram «The Queer Indigenous Effect» Altfor lenge har opplevelsene til skeive og såkalte Two Spirit-personer vært «untold stories». Det er de ikke lenger. | kun utdrag


Fra arkivet

Stemmeskuespiller eller stjernevikar?

Z #1 2011: - Om dubbing av utenlandske animasjonsfilmer
Hvilke utfordringer møter oversettere, instruktører, stemmeskuespiller og teknikere når det skal skapes nye karakterstemmer på norsk? | kun utdrag

Hinsides meningens tyranni – om Peter Greenaways filmer

Z #3 1984: Norsk Filmklubbforbund har denne høsten den særegne engelske spillefilmen Tegnerens Kontrakt som [...] | kun utdrag

Hollywoods politiske bølgedaler

Z #4 2007: Etter nesten et århundre med kun sporadiske tilløp til politisk radikalisme, kunne man på [...]