«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller

Jennifer’s Body, Kusama 2008

 

Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.

Kvinnelige regissører tilfører ikke nødvendigvis et spesifikt «kvinnelig» perspektiv til filmene de lager. Tenk Kathryn Bigelows actionfilmer for alle kjønn, med menn i hovedrollene. Eller noen av Nora Ephrons romantiske komedier. Det er ikke kvinnerollene som gjør en film som You’ve got mail severdig. (Da er Howard Hawks klassiske screwballkomedier et langt sikrere stikk). Så har man regissører som Karyn Kusama som lager genrefilmer for alle kjønn, med kvinner i hovedrollene.

Kusama (født 1968) var nylig aktuell på norske kinoer med Destroyer, en neo-noir med en briljerende Nicole Kidman i hovedrollen. I Destroyer følger vi den middelaldrende politikvinnen Erin Bell, en selvdestruktiv og alkoholisert antihelt som må ta opp kampen mot både «skurken som slapp unna» og egne demoner. Erin Bell er hard, usosial, usjarmerende og totalt uegnet som mor for sin tenåringsdatter. Ikke noe forbilde på noe som helst vis, men en type filmkarakter jeg gjerne skulle sett mange flere av. Og, som Kusama uttrykker det: «… the story came alive not because she’s a woman in a man’s role, but because she’s a woman in a very unusual woman’s role».

Destroyer, Kusama 2018. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Destroyer er interessant, men mange av Kusamas tidligere filmer er minst like interessante, underholdende og severdige. Her følger er en innføring i Kusamas filmunivers, der sinne, aggresjon og sorg står i fokus.

Girlfight (2000)

Girlfight, Kusama 2000

 

Debutfilmen hennes Girlfight er en boksefilm, og en film som fikk en delt Grand Jury Prize i Sundance. På denne hadde Kusama både manus og regi.

Diana Guzman (Michelle Rodrigues i sin debutrolle) er en tenåringsjente som stadig kommer i trøbbel og slåsskamper på grunn av temperamentet sitt. Aggresjonen og raseriet hun bærer på bunner blant annet i å vokse opp i Brooklyns fattige og farlige sosialboligområder, og et anstrengt forhold til faren (moren tok livet sitt fordi han var så voldelig). Så oppdager hun amatørboksing, en sport som gir henne disiplinen hun trenger for å bli både fysisk og psykisk sterk. Hun blir etter hvert så god at hun kan begynne med kamper, men kommer i et dilemma når en av kampene innebærer å måtte kjempe mot sin nye kjæreste Adrian.

Både kjæresten hennes Adrian og Diana selv ser på boksingen som en vei ut av de fattige kårene de lever under. Som Adrian uttrykker det: «I’m gonna turn pro and I’m gonna move far away from here. Someplace where I’m not gonna get killed doing my laundry».

Michelle Rodrigues er flott som Diane Guznick, og Guznick er et bra tilfang til kvinneskikkelsesreportoaret, både i sportsfilm spesielt og på lerretet generelt.

Kusamas neste filmprosjekt, Æon Flux (2005), ble en stor flopp. Det er også en film der Kusama ble fratatt final cut. Dette er en livefilmatisering av MTVs sci fi-animasjonsserie av samme navn, her med Charlize Theron som agenten og drapskvinnen Æon Flux. Kusamas neste film derimot, Jennifer’s Body (2009), er interessant både som film og fenomen. Også denne floppet på kinoene og fikk mange negative kritikker da den kom. Nå har den imidlertid blitt tatt inn i varmen av mange kritikere og har også oppnådd en viss kultstatus.

Jennifer’s Body (2009) – «Hell is a teenage girl»

Jennifer’s Body, Kusama 2009

 

Megan Fox og Amanda Seyfried har hovedrollene i denne beksvarte, ultracampe splatterskrekk-komedien (tittelen til filmen er for øvrig hentet fra bandet Holes sang med samme navn). I anslaget introduseres vi for tenåringsjenta «Needy» (Amanda Seyfried), en ultravoldelig pasient på psykiatrisk avdeling. Så fortsetter filmen med begivenhetene som ledet fram til innleggelsen.

«Needy» (Amanda Seyfried) og Jennifer (Megan Fox) har vært bestevenner siden de var små. Og vennskapet er fortsatt sterkt, selv om Jennifer har blitt cheerleader og skolens hotteste jente, og Needy er mer av en bokorm. Så skjer det noe. Jennifer og Needy drar på konsert med en indiegruppe. Etter konserten, som ender i en katastrofal brann på utestedet, blir en smigret Jennifer med bandet til noe hun tror skal bli en stas stund med et av favorittbandene sine.

I stedet skjer det noe som skal forandre henne totalt. Fra å være en bitchy, selvsentrert tenåringsjente, blir hun nå omgjort til en demon som trenger menneskekjøtt for å overleve. Den lille bygda blir utsatt for en rekke bestialske mord. Og den som finner ut at det faktisk er Jennifer som står bak drapene på tenåringsguttene i området, og dermed må ta opp kampen, er Needy.

Needy til kjæresten sin Chip: «Jennifer is evil».
Chip: «I know».
Needy: «No, I mean. Real evil.»

Jennifer’s Body er, likeså mye som en splatterskrekk, en mørk film om de tette vennskapene jenter kan ha. Og de ikke alltid like helsebringende båndene disse medfører.

Jennifer’s Body, Kusama 2009

 

Der Girlfight, The Invitation og Destroyer er filmer «for alle» er Jennifer’s Body en film som klart har tenåringsjenter som målgruppen sin. Både Kusama og manusskribent Diablo Cody (som også hadde manus på Juno) ville med Jennifer lage den type film de selv ville ha sett som tenåringer.

En mulig grunn til at filmen floppet, kan – som Diablo og Kusama mistenker – være filmstudioets feilslåtte markedsføringskampanje. Den ble markedsført som en slags «Twilight for gutter», med et sterkt fokus på Megan Fox’ utseende. Og taglinen: «She’s got a taste for bad boys». Ser man filmen med posterens sexy bilde av Megan Fox og taglinen friskt i minne, blir det lett nedtur når Jennifers sans for gutter ikke har det minste med sex å gjøre (bortsett fra brustne forventninger fra guttene som blir så grundig fortært at restene etter dem ser ut som en «lasagne with teeth». Ikke er de spesielt «bad boys» eller sexistiske skurker som har gjort seg «fortjent» til det heller. (Men et par av dem har kanskje mer sansen for «Needy» enn hennes opplest og vedtatt mer hotte bestevenninne.)

Jennifer’s Body er en ujevn film, noen av replikkene treffer med den ironien de er tiltenkt å ha, andre tar mageplask. Men noen av replikkene og replikkvekslingene sitter. Som når Jennifer hyler til Needy: «I’m going to … eat your soul and … shit it out, Lesnicky», Needy: «I thought you only murdered boys», og Jennifer svarer: «I go both ways». Eller når indieband-lederen (spilt av Adam Brody) sutrer: «Do you know how hard it is to make it as an indie band these days? There are so many of us, and we’re all so cute».

The Invitation (2015)

The Invitation, Kusama 2015

 

Jennifer’s Body er camp, blodig og «over the edge», men den er ikke så veldig skummel. Det er derimot Kusamas neste film The Invitation. Helt fra anslaget i filmen der hovedpersonen Will kjører på, og så må barmhjertighetsdrepe, en coyote.

Will (Logan Marshall-Green) og kjæresten Kira (Emayatzy Corinealdi) blir inviterert av Wills ekskone Eden (Tammy Blanchard) til et gjenforeningsmiddagsselskap i Hollywood Hills. Will og Eden mistet sønnen sin i en ulykke for noen år siden. Ekteskapet deres overlevde ikke sorgen, og de mistet kontakten. Eden har giftet seg igjen med David (Michiel Husman) som hun traff i en sorgterapigruppe. Til selskapet har Eden invitert gamle venner fra tiden hun var gift med Will, i tillegg til to venner hun og den nye ektemannen møtte i en sorggruppeterapi i Mexico.

I selskapet må den emosjonelt ustabile Will takle sine traumatiske sorgfølelser overfor dødsfallet til sønnen. (Eden bor fortsatt i huset hvor sønnen deres døde). Will får tidlig en følelse av at noe er feil med dette middagsselskapet, og med vertskapet. Hvorfor insisterer David på å ta ut nøkkelen når han låser hoveddøren? Og vennen deres Choi som hadde lovet kjæresten sin å komme tidlig, hvorfor er ikke han der?  Eller er det bare Will som er i ferd med å gå i stykker?

The Invitation, Kusama 2015

 

The Invitation fikk begrenset distribusjon, men gjennomgående gode kritikker. Dette er en film hvor ubehaget og uhyggen sniker seg inn, og det er sjelden jeg har følt blikk og små replikker, eller et kjapt ukontrollert slag i ansiktet som svar på en replikk, som så skumle. Filmen skaper også en uro gjennom å spille på våre forventninger til hvordan vi bør oppføre oss sosialt, og blir også en slags «comedy of manners». Eden og Will utfordrer gjestene med spesielle selskapsleker. Og Will med sin snikende følelse av at det er noe galt på gang, tråkker igjen og igjen over grensene for hvordan det er sosialt akseptabelt å oppføre seg, og hva det er sosialt akseptabelt å si i et middagsselskap. Filmens lekre bildekomposisjoner og utsnitt viser for øvrig også tydelig hvilken estetiker og visuell filmforteller regissør Kusama er.

The Invitation er en thriller og skrekkfilm. Men den er også en film som handler om sorg og sorgarbeid, og som befester Kusama som en regissør som behandler viktige temaer i genrefilmformatet.

Girlfight, Kusama 2000

 

«Life with you is war», sier Adrian til kjæresten Diana i Girlfight. Livet, slik Kusama skildrer det i alle filmene sine, er, om ikke en krig, så i hvert fall en kamp. Filmene tar alle tak i nødvendige, men ubehagelige sider ved tilværelsen, som opplevelsene av aggresjon, sinne, sorg og tap. Og i kampen tar kvinnene en naturlig hovedrolle. De må ikke reddes. De trenger ikke utelukkende være såkalte «sterke kvinnekarakterer». De er ikke kvinner som overtar en mannsrolle. De er kvinner i uvanlige kvinneroller.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon