«Girl, give me those motherfucking heels!» – Et filmatisk streiftog i drag queen-kulturen

Paris is Burning Paris is Burning

 

I 1990 kastet den legendariske dokumentarfilmen Paris is Burning lys over den afroamerikanske skeive undergrunns-kulturen i New York. 25 år senere er denne scenen igjen aktuell i en ny dokumentarfilm: Kiki.

Året er 1987: På en brennhet, fuktig sommernatt i New York gjør en høyreist afroamerikansk drag-queen sin dramatiske entré i et stappfullt «ball room». Hun er iført en gigantisk og overdådig gyllen paljettkjole, høye hæler, et fjærbelagt hodeantrekk og mørke solbriller. Hun stanser midt i rommet og venter med et overlegent uttrykk på at alle forlater dansegulvet. Så begynner moteshowet. Hun går i takt med musikken, inntar noen dramatiske positurer, og viser frem kjolen sin. Den har noe egyptisk-inspirert ved seg, spor etter Elisabeth Taylors Cleopatra. Publikummet, som består av hundrevis av transkvinner med ulik etniske bakgrunn, er helt fra seg av begeistring. «Girl, give me those motherfucking heels!» skriker en av dem.

Velkommen til New Yorks elektriske, mangfoldige og kjønnsoverskridende “ball room”-miljø, hvor unge LHBTQ-mennesker med minoritetsbakgrunn deltar i konkurranser om beste antrekk, prestasjon eller dans. De fleste deltakere tilhører såkalte “hus” (etter motehus-modellen), hvor “mødre” (eldre drag-queens med lengre fartstid) herjer med silkehansker over sine “barn”. I denne opp-ned-verden er “reading” en form for vennskapelig utskjelling og “cunt” det fineste lovord som finnes. Ball room-miljøet var lenge en relativt ukjent subkultur, forbeholdt unge, marginaliserte, svarte, homofile menn og transkvinner i de amerikanske storbyene. Dansestilen vogue stammer direkte derfra: Typisk for vogue er en kombinasjon av overdrevne håndbevegelser, piruetter og dramatiske “catwalk”-inspirerte positurer. Den fremføres vanligvis til dundrende elektronisk musikk foran et sterkt engasjert publikum.

Scenen ovenfor er hentet fra Paris is Burning, en legendarisk dokumentarfilm fra 1993 som gjorde ball room-miljøet kjent i hele verden. I seks år fulgte filmskaperen Jennie Livingston en rekke ball room-deltakere. Filmen skifter mellom ekstravagante ball room-nummer og dypt fascinerende og ærlige sminkebord-samtaler med ball room-deltagere om komplekse temaer som klasse, rasisme, makt- og skjønnhetsstandarder.

Kiki Kiki

 

Dette ante jeg imidlertid ingen ting om, da jeg ved en tilfeldighet befant meg i besittelse av en billett til verdenspremieren av dokumentarfilmen Kiki ( Sara Jordenö og Twiggy Pucci Garçon, 2016) i år – under filmfestivalen i Berlin. Kiki[1] tar opp tråden der Paris is Burning slapp den, og gir et oppdatert bilde på i det moderne New York-baserte ball room-miljøet. Med tillatelse fra “mor” og med-regissør Twiggy Pucci Garçon fulgte den svenske filmskaperen Sara Jordenö i tre år en rekke figurer i dette miljøet. For meg som ikke hadde sett den første filmen, og med min begrensede kjennskap til drag-kultur var Kiki noe av en åpenbaring. Det første som slo meg umiddelbart ved filmens anslag var den energien, lekenheten og provokasjonen som “voguing” og “crossdressing” innebærer. Jeg oppfattet dansernes kombinasjon av rå kraft, styrke og akrobati med unektelig mer “feminine” gestikk og positurer som deilig leken og transgressiv. I en scene “voguer” en ung mann på t-banen til et elektronisk musikkspor, hvor teksten består av en rytmisk gjentagelse av ordene “Cunt, cunt, cunt! Feminine, feminine, feminine!”. Energien i dansen er smittsom.

Kiki inneholder i alt ganske få dansescener; sentralt i filmen står vogue-dansernes liv utenfor ball-room-scenen. Hjemløshet og depresjon, HIV, begrenset tilgang til jobber og utdanning, trakassering fra politiet og intoleranse er blant de mange psykiske, sosiale og økonomiske utfordringer som unge, homofile menn med minoritetsbakgrunn møter. “Motehusene” i vogue-miljøet – som bærer navn som Juicy Couture, Unbothered Cartier og Pink Lady – fungerer som ungdomsorganisasjoner og erstatningsfamilier, med fokus på solidaritet, samfunnsengasjement og dans. Til tross for enorme hindringer av alle typer markerer unge LHBTQ-personer sin tilstedeværelse på en stolt og uttalt måte. De diskuterer, både opplyst og uanstrengt, temaer som kjønnsdekonstruksjon og heteronormativitet. På et av motehusene møter vi en ung transkvinne i samtale med enda yngre ungdommer. Mens danserepetisjoner foregår i bakgrunnen forklarer hun – uten å bruke selve ordet – “genderfuck”-konseptet. For mange gjelder det å kombinere motstridende normer fra ulike kjønn for å utforme et eget, dypt personlig identitetsuttrykk: en smal, feminin kropp og skjegg. En bred beinbygning, kombinert med utsøkt eleganse. “Du bestemmer din egen identitet”, konkluderer hun.

Kiki Kiki

 

Drag queen-kulturen har alltid innebåret en aktiv lek med og kritikk av tradisjonelle skjønnsstereotypier. Som kjønns og filmforskeren bell hooks sier:

“Cross-dressing, appearing in drag, transvestism, and transsexualism emerge in a context where the notion of subjectivity is challenged, where identity is always perceived as capable of construction, invention, change. Long before there was ever a contemporary feminist movement, the sites of these experiences were subversive places where gender norms were questioned and challenged.”[2]

Serier som RuPaul’s Drag Race har gjort dragopptreden til et masseunderholdningsfenomen, men for min del lar ikke Kikis appell seg redusere til et lett fordøyelig og fargerikt og spektakulært skue. Filmen har forøvrig fått kritikk fra Hollywood-bransjebladet Variety for å vise for lite dansing, og for å være for opptatt av politisk aktivisme på bekostning av underholdningsverdien[3]. Her møter vi mennesker som til tross for overveldende økonomiske, sosiale og politiske hindringer, møter verden med en sterk bekreftelse av den frie, komplekse og individuelt konstruerte karakteren ved deres identitet. Sjarmen ved filmen består av denne deilig frigjorte selvsikkerheten og motet.

Paris is Burning Paris is Burning

 

Kiki vekket en fascinasjon i meg for dragkultur, burlesque og voguing jeg ikke visste jeg hadde. Jeg gledet meg til å se Paris is Burning, skildringen av det opprinnelige ball room-miljøet fra begynnelsen av 90-tallet. Den mystiske og pirrende tittelen, som henviser til et Harlem-ball, frembragte forførende, om enn litt ubekvemme post-apokalyptiske assosiasjoner. Jeg så for meg en kulturell omveltning, styrtingen av den hvite, vestlige kulturens høyborg. Det som denne fascinerende og komplekse filmen derimot gjorde, var å fremstille et aspekt ved drag-kulturen som jeg – ubevandret som jeg var – hittil ikke hadde fundert over: den aktive streben etter en idealisert, hvit heteronormativ form for femininitet. Gjennom en rekke intervjuer maler Paris is Burning et bilde av deltagernes drømmer og forhåpninger. Slående nok er disse gjerne formulert etter hvite heteronormative maktstandarder, der status måles i skjønnhet og penger. I ball roomene konkurrerte deltakerne innenfor ulike kategorier, fra “upcoming pretty girl”, til “high fashion winter sportswear”, “going to school” og “town and country”. Prisen gikk til kandidaten som best klarer å etterlikne en gitt type (det såkalte “realness”-kriteriet), enten det var en dresskledd konsernsjef eller en ung pike på vei til søndagskolen. Som en av deltakerne understreker: Den regjerende standarden for det gode livet ser ut til å ha blitt plukket direkte fra en episode av TV-serien Dynasty. “I want to be a spoilt, rich, white girl”, sier den lille og nette Venus Xtravaganza. “I want my name to be a household product”, oppgir Octavia Saint Laurent, en aspirerende modell som dekker soverommet sitt med motebilder fra elegante motemagasiner. For mange individer i denne filmen er forøvrig en høy, tynn fasong og en glamorøs form for kvinnelighet – gjerne uttrykt gjennom bruk av dyre moteklær og skjønnhetsprodukter – den klart mest ettertraktede måte å være på.

Paris is Burning Paris is Burning

 

Det var vanskelig for meg å ikke kjenne på et visst ubehag i møte med et så snevert definert kjønns- og skjønnhetsideal. Jeg leste bell hooks’ omtale av filmen, hvor hun også reagerte sterkt på filmens fremstilling av svart drag-queen-kultur:

“Within the world of the black gay drag ball culture she [Jennie Livingston] depicts, the idea of womanness and femininity is totally personified by whiteness. What viewers witness is not black men longing to impersonate or even to become like ‘real’ black women but their obsession with an idealized fetishized vision of femininity that is white… This combination of class and race longing that privileges the ‘femininity’ of the ruling-class white woman, adored and kept, shrouded in luxury, does not imply a critique of patriarchy.”[4]

hooks kritikk av Paris is Burning baserer seg på at filmen fokuserer på et aspekt ved drag-queen-kulturen som hvite, middelklasse-seere kan føle seg trygge og komfortable med, og som befester rådende maktstrukturer. Regissøren tydeliggjør forøvrig ikke sin egen posisjon vis-à-vis subjektene, noe som inviterer til å tolke filmen som en objektiv fremstilling av miljøet.

Paris is Burning Paris is Burning

 

Men Paris is Burning inkluderer også portretter av dypt karismatiske mennesker som ikke lar seg underkastes av, eller kategoriseres i, enkle kjønns- og rasekategorier. “Mor” Pepper LaBeija (med den gylne kjolen) kombinerer en glamorøs form for femininitet med en tydelig skeiv oppførsel. Hun ønsker ikke å gi fra seg den mørke stemmen og de mannlige kroppskonturene. Hun fastslår, på en noe provokativ måte: “Having the vagina doesn’t mean you’re going to have a fabulous life. it might in fact be worse.” Dorian Carey er en drag queen av den gamle skolen som foretrekker Bette Davis og Marilyn Monroe over karakterer fra Dynasty, egne produserte kostymer over merkevarer. Hun reflekterer rolig og melankolsk over kapitalismens undergraving av den subkulturen og aggressiviteten som moteshowene kan utløse. For henne ligger appellen ved ball room-kulturen i potensiale for å bli “a star”, “to leave a mark on the world” – et ønske om å oppnå anerkjennelse og autonomi gjennom egne prestasjoner.

Ved å se begge filmene tett på hverandre ser man at det går direkte linjer fra Dorian Carey og Pepper LaBeija til den nye generasjonen unge «voguere» i Kiki. Disse forholder seg til en helt annen verden enn deres forgjengere. Forbildene har endret seg. Bevissthet om og aksept for det skeive og ulike former for kjønnsidentitet er blitt en større del av mainstream-kulturen. Dette vil ikke si at alle former for drag og crossdressing i dag nødvendigvis bidrar til å leke med og utfordre kjønnsstereotyper. Mitt begrensede streiftog i dette området har gitt meg inntrykk at det finnes like mange tilnærminger til kjønn, og eventuelt klasse og etnisitet som det finnes drag-queens. Det som likevel sitter igjen etter Kiki er en følelse av optimisme i møte med en gruppe sterk undertrykte mennesker som likevel møter verden med selvsikkerhet og glede. Som en av de sier i filmen: «It’s important that people see this film and know that we’re strong as fuck.»

Kiki Kiki

 

Kiki er aktuell under årets utgave av Oslo/Fusion filmfestivalen på Cinemateket i Oslo i september. Paris is Burning er tilgjengelig på Youtube.
[1] “A «kiki» (alternately kiking or a ki) is a term which grew out of Black and Latino- loosely defined as an expression of laughter or onomatopoeia for laughing, which extended to mean a gathering of friends for the purpose of gossiping and chit-chat” https://en.wikipedia.org/wiki/Kiki_(gathering)

[2] hooks, bell (1992) “Is Paris Burning?” i Black Looks: Race and Representation. South End Press, s. 145 (http://pica.org/wp-content/uploads/2013/08/hooks-Is-Paris-Burning_.pdf)
[3] “Regrettably, “Kiki” seems far less interested in entertainment than activism.” Peter Debruge, Variety – http://variety.com/2016/film/reviews/kiki-film-review-1201726706/

[4] bell hooks (ibid), s. 147-148.



Din kommentar


Relatert

Å temme en homo – om fremstillingen av homofile menn i mainstreamfilm

Z #4 2008: av Dag Johan Haugerud
Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen. Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?

Årets Skeive filmer

Blogg: - På festivalen kan man se filmer man vanligvis ikke ville få sett, sier festivalleder i Skeive filmer, Bård Ydén, som her trekker frem noen favorittfilmer fra årets program.

Grimstadblogg juni 2012: Indisk kvinnesak og boliviansk kokain

Blogg: Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Årets norske musikkvideoer anmeldt

Z #3 2008: MUSIKKVIDEO ANIMAL ALPHA Pin You All DigiBeta | 3 min | 2008 Regi: Petter Jahre Det er riktig at [...]

Gudfaren fra I til III – Michael Corleones tapte illusjoner

Z #2 1991: Artikkelforfatteren skisserer noen temaer og konflikter i Francis Ford Coppolas triologi om [...] | kun utdrag

Norske animatører har det ikke lett

Z #1 1988: Tegnefilm og annen animasjonsfilm har lange og stolte tradisjoner innenfor norsk filmproduksjon. [...] | kun utdrag