Frykten for forfølgelse

A Serious Man, 2009. Foto: SF

 

Representerer Coen-filmene noe særegent jødisk? Einar Aarvig i samtale med filmskaper og førsteamanuensis Nina Grünfeld om A Serious Man.

EINAR AARVIG: Med sitt nærstudium av en jødisk Minnesota-forstad på sekstitallet er A Serious Man den av Joel og Ethan Coens historier som er tettest på deres egen bakgrunn og religion. Men filmer som Barton Fink og The Big Lebowski tangerer jo også det jødiske?

NINA GRÜNFELD: I Barton Fink er det faktisk ikke så mange direkte konnotasjoner til det jødiske. Hovedpersonen har sterke jødiske trekk i seg som karakter, selv om John Turturro som spiller ham er italiensk. Men jeg biter meg selv i tunga når jeg sier det, for på den ene siden er det noe veldig typisk jødisk, på den andre siden vil jeg alltid si at det er ingenting som er typisk jødisk. Man underbygger antisemittisme ved å understreke det spesifikke. Det er likevel noen momenter som er utpreget jødiske i Barton Fink, som miljøet handlingen er lagt til, i Hollywood, men det er egentlig bare to scener som eksplisitt adresserer det jødiske, så som når en politimann spør: «Fink, isnt that Jewish?» og når John Goodman dreper LAPD-folka og sier «Heil Hitler».

– Hva tenker du om John Goodmans rollefigur i The Big Lebowski, han som har konvertert til jødedommen?

Han er mer katolsk enn paven. Det er ikke et ukjent fenomen at konvertitter blir radikale. Et øyeblikk tenkte jeg på om han kunne være er en slags metafor for Israel. Han er så voldelig, så kompromissløs. Det er kanskje søkt, men som nykonvertitt er han en slags ny konstruksjon, akkurat som Israel. Han er ubøyelig, kneler ikke for andre enn Gud.  Han har alltid svaret, tviler aldri.

A Serious Man, 2009. Foto: SF

 

– I Wikipedia-artikkelen om Joel og Ethan Coen siteres de på at den jødiske bakgrunnen deres har vært avgjørende for historiene de forteller.

Det er nok sant. Samtidig er det mye annet der også, som for meg som cineast overskygger det jødiske. Jeg ser likhetstrekk med Tarantino, det eventyraktige. De har noe utpreget gutteaktig over seg. Feministen i meg reagerer av og til. På ett plan er det ganske endimensjonale menneskeportretter. Samtidig er det ofte hysterisk morsomt, det er godt fortalt. Med Fargo som unntak er kvinnene perifere. Karakterene er stort sett ganske «dumme». A Serious Man er annerledes, den handler om en vanlig mann. Men det er en maskulin måte å fortelle historien på.

– Hvis Gud eksisterer i filmene, er han verken rettferdig eller forutsigbar, han er av den gammeltestamentlige typen og ganske sikkert en mann. En som straffer vilkårlig.

Ja, det er nok riktig som de sier, at det meste av det de har laget er påvirket av deres jødiske identitet, men for den «vanlige» filmseer, meg selv inkludert, er ikke dette alltid det mest åpenbare. I stedet er action, humor og eventyr mer påfallende. Det jødiske ligger der som en understrømming, en klangbunn. Jødedommen er, på lik linje med de fleste religioner patriarkalsk. Det er kanskje en søkt slutning, men brødrenes filmer er temmelig patriarkalske. Det er filmer om menn i systemer styrt av menn. Det er mye mannlig aggresjon, selv om det heldigvis også dukker opp sinte kvinner. Filmene er ganske eklatante eksempler på en patriarkalsk, maskulin historiefortelling. Og jødedommen er jo patriarkalsk til tusan! At man må være født av en jødisk kvinne for å være jødisk, skaper et slør av at kvinnen er betydningsfull, men det er hun ikke. Selv i synagogen i Oslo, må kvinnene sitte på galleriet. De får ikke komme ned. 

A Serious Man, 2009. Foto: SF

 

Filmene er fulle av forvarsler. I Barton Fink er det kvinnen på stranda, på bildet på veggen.  … Lebowski innledes med en person som drar deg inn i fortellingen, denne cowboyen som er en slags historieforteller og som kommer tilbake på slutten. A Serious Man begynner med en sthtetl-anekdote, en typisk jødisk historie. Alle filmene, slik jeg ser dem har en slik foreshadowing, – et varsel om hva som skal skje.

I A Serious Man er det en konkret forhistorie, om Dybbuk – Djevelen. Hovedhistorien handler, som jeg ser det, om en mann som skal dø, men som ikke vet det selv ennå. Når han får telefonen fra legen på slutten, er det som om Dybbuk kaller ham inn. Før det har vi fulgt ham i en periode der han har det veldig vanskelig! Fra et jødisk perspektiv er miljøet hans interessant, Coen-brødrene er vel fra et tilsvarende miljø selv. Det er sjelden vi ser portretter av jøder fra Midtvesten. Vi møter dem gjerne på Manhattan eller i Los Angeles.

– Ja, hvordan vil du sammenligne Coen-rollegalleriet med f. eks. menneskene i Seinfeld eller hos Woody Allen?

De er typisk askenasiske jøder, det vil si fra Øst-Europa. ’Askenasi’ betyr tysk. Det er noe med humoren, med temperaturen og ikke minst dette sinnet. Det er så mange sinna mennesker hele tiden. Det er noe typisk østeuropeisk jødisk. Det ligger noe i det østeuropeiske og det jødiske temperamentet. Samtidig er det mye selvironi, mye selvbevissthet. Dette er kvaliteter Coens og Woody Allen har felles, og som du finner igjen selvfølgelig også i Seinfeld, Curb Your Enthusiasm og en rekke andre steder. Seinfeld er kanskje snillere.

A Serious Man, 2009. Foto: SF

 

– De er ganske fæle mot folk, da.

Jeg synes det er interessant hvordan Seinfeld-skaperne tillater seg å kaste ut helt absurde tanker og ideer, og la dem bli kjernen i en konflikt. Ideer som snurrer rundt seg selv. I det ligger det en kime til filosofiske betraktninger som både er helt nedpå og utrolig høyt oppe. For meg representerer det noe jødisk, noe talmudistisk.

– Ser du noe av det samme hos Coen?

Hvis man først skal si noe om hva som er typisk: Jødene er et bokfolk. Det handler om å fortolke, om å analysere tekst, om å hele tiden stille spørsmål, å drøfte dem uten alltid å finne svarene. Slik er brødrene Coen ganske typiske for kulturen.

Karakteren i A Serious Man sliter skikkelig, han baler med noen utrolige problemer. For meg handler den historien om å tro på Gud. Om å få svar, om å ville forstå. Larry ønsker å møte den øverste rabbineren, men får aldri til noen avtale, men sønnen hans treffer ham til slutt, når han står til bar mitzvah. Det er en veldig fin scene, som minner meg om Ingmar Bergmans Fanny og Alexander, når Alexander kommer til dukkemakeren, den gamle jøden spilt av Erland Josefsson. Det er noe mystisistisk, noe kabbalistisk i begge disse scenene.

A Serious Man, 2009. Foto: SF

 

– Handler A Serious Man også om samvittighet? Om å gå i seg selv? Er det hovedpersonens skyld, liksom? Han lar seg plage av ting som egentlig er utenfor ham selv.

Jeg har ikke tenkt på det på den måten. Han er et offer for alt som skjer rundt ham. Han prøver egentlig bare å være et anstendig menneske. Han nekter å la seg korrumpere, kona bedrar ham og ungene vil ikke høre på ham. Da kan man lure på, i talmudistisk tradisjon; hva er det som gjør at han fortjener denne forferdelige skjebnen?

Som Fink og Lebowski, jages Larry av mareritt, alle disse hovedpersonene er «haunted characters», typer som hjemsøkes. Dette med drømmer og mareritt er for meg veldig jødisk. Jøder har vært mye redde, også før holocaust, med pogromene fra gamle dager. Å føle seg forfulgt er jo noe man også ser hos Woody Allen: «At jeg er paranoid betyr ikke at jeg ikke er forfulgt», sier han. Man ser det hos nesten alle amerikansk-jødiske komikere og filmskapere. Jeg tror jøder føler en frykt for forfølgelse, innerst inne. Jeg vet ikke hvordan det er å ikke ha jødisk bakgrunn, men jeg tror jo at alle har en paranoia i seg. Men i det jødiske er det nesten en del av identiteten. Hvem kan du stole på hvis Gestapo banker på døra? Den paranoiaen og den angsten som det avstedkommer, gjennomsyrer mye av den jødiske kulturen og er kilde til mye humor. Dette fornemmer jeg også hos brødrene Coen. Karakterene deres er jaget.

Og her er vi tilbake til shtetl-anekdoten fra åpningen: Det hjemsøkte; Dybbuken som kommer tilbake og skal kreve et eller annet. Jeg synes historien er ubetalelig, med en herlig kvinneskikkelse som har bestemt seg: Dette er Djevelen. Så hun stikker kniven rett inn i hjertet på ham. Hun er aldri i tvil, selv når han begynner å blø. Men vi får vel ikke noe svar? Om han er Dybbuk eller ikke.

A Serious Man, 2009. Foto: SF

 

– Og heller ikke på hvorvidt historien har noen sammenheng med hendelsene i Minnesota noen generasjoner senere. I ekstramaterialet påstår brødrene at det ikke er tilfellet, at prologen er som en uavhengig forfilm.

De har jo valgt å legge den der, da. For meg sier den mye, den gjør filmen rik. Filmen handler jo om døden. Om at hovedpersonen skal dø. Det begynner med legebesøk og avsluttes med telefonen fra doktoren. Når han endelig tror at alt er på plass blir han likevel innhentet. Du kan aldri føle deg trygg.

Det herlige med A Serious Man er rikdommen: Barna, skolen, læreren, alle detaljene. Familien til hovedpersonen er full av jødiske arketyper, som den «jiddische mamme» og «The Jewish Princess».

Broren drømmer om å flykte til Canada. I Auschwitz var det en avdeling som het nettopp det, det var der gjenstandene jødene hadde med seg ble sortert og lagret. Hvis man fikk jobbe i «Canada» hadde man større muligheter til å overleve. Det kan tenkes at dette bare er min fortolkning, men det finnes mange lag her, og for meg har «Canada» en slik dobbeltbetydning.

– Hvordan lever du deg inn i historien?

Jeg snakker mye med studentene mine om identifikasjon, om viktigheten av å føle med personene i filmen. Hos Coen er ikke det alltid like lett. Karakterene står overfor motstand og hindringer som er mye større enn dem jeg til daglig møter. Jeg blir underholdt, men det betyr ikke alt for meg. Jeg vil gjerne bli berørt, og kanskje lære noe essensielt. For meg er det en distanse i flere av filmene deres. De blir påstander. Morsomme påstander.

A Serious Man, 2009. Foto: SF

 

– Hvorfor har så mange norske filmskapere latt seg inspirere av Joel og Ethan Coen, tror du?

Det er et interessant spørsmål og jeg tror det stemmer. Etter min mening har vi for få filmskapere som våger å gå tett på. Ofte lager vi distanserte filmer i Norge. Det er langt mellom de genuint ekte og sterke portrettene, de karakterdrevne historiene. Vi tyr til ironi, til humor og absurditeter. Det kan bli morsomt, men etter mening er det en snarvei, en bakdør. Dessuten blir de svake kopier, uten klangbunn av verken det jødiske eller annen innflytelse. Jeg savner dimensjonene som skaper denne brønnen av assosiasjoner og fortolkningsmuligheter. De norske utgavene blir etter min mening overflatiske og banale.

Coen-brødrenes filmer er tross alt svært velkomponerte, med åpne slutter. Vi vet aldri hvordan det går med rollefigurene. For å være litt kritisk: Brødrene Coen tar ofte i bruk deus ex machina: Plutselig sier de bare: Gud snudde seg, eller det var bare en drøm. Fra et manusforfatterståsted er dette haram, men jeg tilgir dem. Særlig Barton Fink sliter med dette.

Det går kanskje an å tolke inn en jødisk dimensjon i det at sluttene er så åpne. Man stiller et spørsmål man må ta med seg for å tenke gjennom. Rabbineren i A Serious Man gir for eksempel ingen svar. Det er en fantastisk historie i filmen om han som har hebraiske bokstaver i tennene: En historie ingen aner hvordan de skal fortolke. Hva betyr det? Hva betyr det egentlig? Det er så mange muligheter. Det gjør at det er gøy å diskutere Coen-filmene. Egentlig burde det være forbudt å se Coen-filmer alene. Man må se dem sammen med noen og snakke mye om dem etterpå. Om de ikke alltid blir favorittfilmer er de nesten alltid interessante.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon