Citizen Iversen om Michael Rubbo – 20. rapport fra Ottawa

Sad Song of Yellow Skin, Michael Rubbo, 1970

 

Har du aldri hørt om Michael Rubbo, eller sett noen av filmene hans? Ikke så rart, men på 1970- og 1980-tallet var han en av de mest omdiskuterte dokumentaristene i verden. Og dagens dokumentarfilmskapere kan lære mye av den åpne, utforskende stilen hans.

Når er startpunktet for den moderne dokumentarfilmen? Mange vil foreslå En sommerkrønike fra 1961 som selve den moderne portalfilmen. I denne filmen tok antropologen Jean Rouch og sosiologen Edgar Morin temperaturen på det moderne etterkrigs-Frankrike, og åpnet også dokumentarfilmen opp for uvisshet, spørsmål og tvil.

«Jeg tror vi er i trøbbel», sier den ene av regissørene til den andre, i den berømte sluttscenen. I en nyskapende form som blandet intervjuer med forskjellige refleksive stilgrep, angrep Rouch og Morin den klassiske dokumentarfilmens skråsikkerhet. Sannheten og virkeligheten lar seg ikke fange inn så lett som mange tror, sa Morin og Rouch med sin film, og satte dermed også spørsmål ved hele genren. Og dokumentarfilmens forhold til virkeligheten.

Andre vil kanskje foreslå Michael Rubbos Waiting for Fidel fra 1974 som starten på den moderne dokumentarfilmen. Her har tvilen Rouch og Morin forsiktig gir uttrykk for i sin film blitt selve det navet som hele Rubbos film dreier seg om. Regissøren er dessuten blitt en hovedperson i sin egen film.

Filmskaperen Michael Rubbo tar med seg en respektert sosialistisk politiker og en dynamisk entreprenør-kapitalist til Cuba. De har en avtale med Fidel Castro, og Rubbo skal filme dette møtet. De venter og venter, men Fidel kommer aldri i denne dokumentarfilmens svar på Samuel Becketts Mens vi venter på Godot. Isteden begynner kapitalisten, som også er filmens medprodusent, å krangle med regissøren om budsjettet, om hvor mye film som skal brukes, og hva filmen egentlig skal handle om. Alt for åpent kamera.

Waiting for Fidel, Michael Rubbo 1974

 

Michael Rubbos film kan ved første øyekast synes retningsløs og vimsete, uten noen virkelig betydningsfull kjerne, men Waiting for Fidel avslører på en subtil måte forskjellige holdninger til Cuba. Den handler også om at de alle ser det de vil se, og det gjelder Rubbo like mye som hans medpassasjerer på reisen til Cuba. Humoren og alle digresjonene i Waiting for Fidel skjuler en rastløs jakt på noe autentisk, som kanskje aldri virkelig lar seg fange inn av et kamera og en mikrofon. Men jakten på virkeligheten, den kan fanges inn, og Rubbo lagde en særegen dokumentarfilm som ikke lignet noe annet.

Som nevnt var Rubbo på 1970- og 1980-tallet en av de mest omdiskuterte dokumentaristene i verden. Filmene hans gjorde inntrykk. På tilskuerne og filmskaperne så vel som dokumentarfilmteoretikerne, som ikke minst trakk fram Waiting for Fidel som begynnelsen på noe helt nytt i dokumentarfilmsammenheng. Rubbo var dokumentaristen som dyrket en mer personlig, ja til og med idiosynkratisk stil og tone, lenge før Michael Moore, Errol Morris, Nick Broomfield, Ross McElwee eller Morgan Spurlock.

Michael Rubbo var en stund en slags dokumentarfilmens superstjerne, men har i dag gått av moten. Filmene hans har gått i glemmeboka og lenge var de heller ikke tilgjengelige. Hans filmer har dessuten nærmest forsvunnet fra dagens diskusjoner om hva dokumentarfilm er, bør, eller kan være. Det er synd, og i dagens vidunderlige digitale verden er mange av filmene hans endelig tilgjengelige igjen, for alle som har en datamaskin. De er bare noen få tastetrykk unna. Det er derfor på tide å trekke fram Michael Rubbo igjen, slik at filmene hans kan bli sett på nytt, og kanskje også bidra til nye diskusjoner om dokumentarfilmens muligheter og begrensninger.

Persistant and Finagling, Michael Rubbo 1971

 

Selv om Michael Rubbo i nærmere tjue år var en av kanadisk dokumentarfilms stjerner, kom han opprinnelig fra Australia. Etter studier i antropologi i hjemlandet søkte Rubbo seg til Stanford University i California, og tok en master i dokumentarfilmproduksjon der. Allerede i eksamensfilmen, The True Source of Knowledge These Days fra 1965, kan man se mange av de trekkene som vil bli hans varemerke. Rubbo er en rastløs og humoristisk grubler, som undersøker en sak eller et tema fra forskjellige vinkler, og hans filmer stiller nesten alltid flere spørsmål enn de gir svar.

National Film Board of Canada (NFB) var for mange det mest spennende eksperimentsenteret for dokumentarfilm i verden på denne tiden, og Rubbos lærere ved Stanford viste gjerne NFB-filmer for studentene. Størst inntrykk på Rubbo gjorde Lonely Boy (1962), Roman Kroitor og Wolf Koenigs portrett av popsangeren Paul Anka. Det som inspirerte Rubbo ved denne portrettfilmen, en skildring av tenåringsidolet Anka som «just another lonely boy» fra Ottawa, var filmens stil og holdning til materialet. Kroitor og Koenig inkluderte scener som en vanlig klassisk eller cinema vérité dokumentarist ville ha klippet bort, som når opptaket av en scene med en nattklubbeier som kysser Anka går skeis og filmskaperne ber mannen om å gjenta kysset. Begge rødmer, men gjør som filmskaperne sier, slik at de kan få den scenen de vil ha, og som faktisk også skjedde. Lonely Boy har flere slike refleksive øyeblikk, og Rubbo var imponert. Han sendte en søknad til NFB om å få praksisplass, orket ikke vente på svaret, bega seg til NFBs kontorer i Montreal, og før han visste ordet av det var han ansatt. Ansettelsen varte i nesten tjue år.

«Krigen vil ikke slutte før Saigon virkelig såres. En vietnameser fortalte meg dette på min første dag der», forteller Rubbo i åpningen av Sad Song of Yellow Skin (1970), hans første betydningsfulle film for NFB. Etter en læretid med kortere filmer med forskjellige temaer, ikke minst natur- og barnefilmer, fikk Rubbo klarsignal fra sin produsent Tom Daly og dro til Vietnam. Han skulle gjøre opptak til en film om vietnamesiske fosterbarn i Montreal. Møtet med Vietnam rystet ham imidlertid dypt, og han ble raskt klar over at han ikke kunne fullføre oppdraget. Han ville – og måtte – lage en helt annen film. Og produsenten Daly vendte tommelen opp. Resultatet ble en film som i dag kan virke impresjonistisk og rotete, men som i sin tid var revolusjonerende.

Sad Song of Yellow Skin, Michael Rubbo 1970

 

Ikke bare ble Sad Song of Yellow Skin viktig for motstanden mot Vietnamkrigen, den viste også på mange måter veien ut av en bakevje for samtidens dokumentarfilm. Istedenfor å bare observere, eller lage kjedelige opplysningsfilmer med mange pekefingre, skildret Rubbos film først og fremst hans eget personlige omtumlende møte med Vietnam. Og alle kunne se at Saigon allerede var såret, og at amerikanerne var i ferd med å tape krigen.

På overflaten kan Sad Song of Yellow Skin se ut som en reiseskildring, der Rubbos møte med Vietnam står i sentrum. Langsomt blir imidlertid hovedmotivet klart. Vi følger tre unge amerikanere i Saigon som på hver sin måte bidrar til antikrigsarbeidet. Over det hele ligger Rubbos fortellerstemme: personlig, forsiktig, prøvende, tvilende og nølende. Filmen er ikke et forsøk på å forklare eller overtale. Rubbo later aldri som om han vet sannheten om Saigon eller Vietnamkrigen, og han later heller aldri som om han virkelig kjenner de han skildrer. I stedet presenterer han en kompleks vev av ulike bilder og brokker av møter med mennesker og steder.

Sad Song of Yellow Skin vakte oppsikt. Mange elsket den, mange hatet den. Fjernsynskanaler ville ikke vise den, men den vant priser. Innad i NFB visste man først ikke helt hva man skulle gjøre med den. Filmen hadde brutt tre uskrevne regler i NFB, og også produsenten mente dermed den var kontroversiell. For det første hadde den en personlig stemme og tone, for det andre manglet den helt kanadisk innhold, og for det tredje kritiserte den Canadas mektige nabo USA. Rubbo kom fram til det endelige resultatet etter mange runder i klippebordet, og selv om filmen er mer forsiktig og indirekte enn senere betydningsfulle antikrigsfilmer som Hearts and Minds (Peter Davis, 1974), var Rubbos film kanskje mer innflytelsesrik. Ikke minst fordi den kom tidligere, mens Vietnamkrigen ennå raste, og selv om Saigon var såret var utfallet av krigen ennå uklart.

Etter den første kritikken hadde stilnet, ble Rubbo overøst av priser for Sad Song of Yellow Skin. Dette ga ham ny selvtillit og nye muligheter, ikke minst fordi NFB gikk gjennom store omorganiseringer, som ga mer makt til regissørene. Michael Rubbo kastet seg over nye oppgaver, og lagde de neste årene en rekke svært forskjellige filmer. Du kan se filmen her.

Mest kjent er Waiting for Fidel. Også dette en film kanadisk fjernsyn avviste, og som NFB selv ikke helt visste hva de skulle gjøre med. Etter visninger i USA kom imidlertid gode anmeldelser og mange priser, og filmen ble ikke bare en seier for Rubbo, men også en produksjon som viste verden hvor nyskapende NFB var. Mange av dagens mest kjente dokumentarister har gitt uttrykk for sin takknemlighetsgjeld til Rubbo. Nick Broomfield skrev for eksempel en artikkel for avisen The Independent i 2008 om de fem mest betydningsfulle dokumentarfilmene laget noensinne, og den filmen av de fem som hadde inspirert ham selv sterkest var Waiting for Fidel. «Fantastisk», skrev Broomfield, «en undervurdert film – og den filmen som viste meg at jeg kunne være en karakter i noen av mine egne filmer».

Waiting for Fidel, Michael Rubbo 1974

 

Hva ville Michael Moores Roger and Me (1989) vært om Moore virkelig hadde truffet og intervjuet konsernsjefen Roger? Eller om Margaret Thatcher hadde sagt ja til å møte Broomfield i Tracking Down Maggie (1994)? Strukturen og den personlige tiltalen i disse og utallige moderne filmer har alle sin begynnelse i Waiting for Fidel.

En viktig forskjell mellom Rubbos film og nyere filmer av regissører som Moore og Broomfield, ligger imidlertid i det faktum at Rubbo og hans team var invitert av Castro. Møtet skulle opprinnelig ha funnet sted., og var ikke et fikst grep for å skape spenning. At de aldri fikk møte Castro berodde på en serie tilfeldigheter, som at Øst-Tysklands politiske leder Erich Honecker plutselig kom på statsbesøk, eller kanskje at Castro angret på innbydelsen. Rubbo og hans to reisekamerater, mediamogulen Geoff Stirling og den tidligere politikeren Joey Smallwood, geleides uansett rundt på forskjellige statlige institusjoner og ser ulike sider av Cuba. Alt mens temperaturen langsomt stiger mellom de tre i takt med all ventingen.

Michael Rubbo brakte for alvor satire og humor inn i dokumentarfilmen, men hans satire er alltid lun. Han er ikke ute etter å få billige poeng gjennom vitser eller harselering. Han leverer ikke fiffige sleivspark. I stedet går humoren og satiren også utover ham selv. Han er i overkant begeistret for Cuba, stiller ikke alltid spørsmål når han burde, og ser selv bare det han vil se. Stirling og Smallwood er pussige karakterer, som krangler så busta fyker, men Rubbo selv står ikke bare mellom de to, midt oppe i diskusjonene, han bidrar også selv til frustrasjonene gjennom sin somling og manglende evne til å ta grep under produksjonen. Alt dette bidrar imidlertid ikke bare til at filmen oppleves som mer ærlig, men også til at Rubbo tydelig viser hvordan alle tre mislykkes med å se forbi sine egne fasttømrede forestillinger om Castros Cuba.

Etter Waiting for Fidel lagde Rubbo en lang rekke dokumentarfilmer, og mange av dem er i dag lette å finne på nettsidene til NFB, men spesielt to filmer viser hvordan Rubbos særegne personlige stil og slentrende sjarmerende tone kan bidra til at svært forskjellige temaer blir mer interessante og rike. Selv på sitt mest personlige, i filmer der hans eget nærvær truer med å bli like viktig som de han ellers skildret, bidrar Rubbos nølende og tvilende kommentar til å løfte filmenes tematikk.

Daisy: The Story of a Facelift, Michael Rubbo 1982

 

Daisy: The Story of a Facelift (1982) var i mange år Rubbos mest kjente film ved siden av Waiting for Fidel. På overflaten en fortelling om hvordan den middelaldrende Daisy går gjennom en ansiktsløftning, men under denne overflaten, i seg selv en fascinerende og rik prosess, finnes en sammensatt historie om hvordan den moderne fikseringen på skjønnhet, ungdom og utseende skaper begrensninger for mange kvinner. Daisy selv vet nok hva hun gjør, men Rubbo skildrer hva en ansiktsløftning er fra utallige vinkler. Ofte forlater han Daisy og Peter og andre som skal fikse på sitt ytre, og foretar spennende små digresjoner som alle leder tilbake til Daisy og ungdomsfikseringen. Ansiktet som en maske, vår tids overflatiskhet, kvinneundertrykkelse … Alt dette er deler av Daisys reise, i et fascinerende filmessay som går til kjernen i vår moderne tid.

I Daisy: The Story of a Facelift er Rubbo selv en andre hovedperson, som ikke bare leder oss gjennom historien om Daisys ansiktsløftning, men også griper inn i historien på en rekke måter og som stadig henvender seg til Daisy og de andre vi møter. I sin siste NFB-produksjon, Margaret Atwood: Once in August (1984), et vitalt kunstnerportrett av den unge forfatteren Margaret Atwood, går Rubbo kanskje enda et steg videre.

For Rubbo er kunstnerportrettet nærmest en slags kriminalhistorie. Det er hemmeligheten bak kunstneren som skal avsløres og løftes fram. Hvorfor er barndommen til de karakterene Atwood skriver om, ikke minst i gjennombruddsromanen Surfacing (Gjenkjennelsen, 1972), så dystre og preget av gledesløse begrensninger? Hvorfor skriver hun om alt det dystre, i en mørk dystopisk form? Hva er forholdet mellom liv og litteratur, kunstner og kreativitet?

Margaret Atwood: Once in August, Michael Rubbo 1984

 

Han og teamet hans besøker Atwood og hennes familie en sensommer. Atwood-familien tilbringer en tid på sin hytte, på en øy i en innsjø et sted i Ontario, og Rubbo og hans medhjelpere camper i hagen deres. Rubbo intervjuer Atwood og familien hennes, observerer nysgjerrig familiens daglige gjøremål, og funderer på hvordan han skal komme under overflaten og finne svaret. Selve gåten som kan avsløre hvem Margaret Atwood virkelig er, og samtidig komme nærmere kreativitetens åre og gåtefulle opphav. Atwood viker imidlertid alltid elegant unna. Han tar feil, sier hun, det er ikke dette bøkene mine handler om. Og barndommen min var harmonisk, mer harmonisk enn den de aller fleste får oppleve. Dessuten, hvorfor skal jeg pynte på virkeligheten. Jeg skriver jo bare om det jeg ser omkring meg, sier hun, og jeg skriver jo for å endre verden.

Et sted midtveis i Margaret Atwood: Once in August sitter Rubbo og Atwood ved siden av hverandre og ser utover vannet. Begge tegner og maler. Atwood maler det hun ser. Det er innsjøen og naturens former hun stiliserer i enkle linjer med vannfarger. Rubbo har laget et komplisert og fargerikt portrett av Atwood på sin tegneblokk, men hun er vanskelig å se, sier han, mens hans fettstift gjør skissen stadig mer utflytende og uklar. Slik viser Michael Rubbo på en indirekte og diskret, men samtidig tydelig måte, hvordan grensene i det tradisjonelle portrettet truer med å viske ut den som skildres. Han vil så gjerne finne en hemmelighet, den skjulte åren som rommer Margaret Atwoods kunstnerskap og kreativitet, men lykkes bare i å gjøre det vanskeligere for seg selv. Han mister Atwood av syne.

Margaret Atwood: Once in August, Michael Rubbo 1984

 

Det han lykkes med er ikke bare å vise Margaret Atwood fra flere overraskende vinkler, i et sjarmerende og originalt kunstnerportrett, men også å tematisere sitt eget arbeid, og av de to er det tydelig Atwood som virker som den smarteste. I en annen emblematisk scene lar Rubbo også familien Atwood filme seg selv, mer kronglete på 16mm enn med dagens DV-utstyr, slik at de får gi sin versjon av Rubbos gravende portrettjournalistikk. Familien Atwood sitter rundt et bord om kvelden, harselerer over det fraværende filmteamet, og Margaret Atwood tar en papirpose over hodet, slik at hun nærmest kan bli en maske som Rubbo og vi som tilskuere kan projisere og forme våre egne bilder av kunstneren på. Michael Rubbo lager et glimrende kunstnerportrett, samtidig som han på en like strålende måte dekonstruerer hele genren.

Etter filmen om Margaret Atwood sa Rubbo farvel til National Film Board of Canada. Han lagde et knippe barnefilmer i Canada, flyttet tilbake til Australia, og jobbet en stund for Australian Broadcasting Corporation. Dessuten underviste han på filmskoler. Først mer enn femten år etter filmen om Margaret Atwood vendte han tilbake til dokumentarfilmregi, med The Little Box That Sings (2000); en liten og upretensiøs film om fiolinmakere i Australia.

Much Ado About Something; Michael Rubbo 2002

 

De to helaftensdokumentarene Rubbo lagde rett etter tusenårsskiftet manglet noe av den kunstneriske kraften som preget hans beste NFB-filmer, men samtidig er den vimsete Shakespeare-filmen Much Ado About Something (2002) og portrettfilmen All About Olive (2005) typiske Rubbo-produksjoner. Sjarmerende bagateller, men samtidig filmer som på ulike måter utfordrer våre forestillinger om hva en dokumentarfilm er og kan være.

I dag er Michael Rubbo fremdeles en aktiv, ja noen vil kanskje si hyperaktiv dokumentarist, den ivrige pensjonisten har omfavnet YouTube, og lager i dag korte minifilmer om hans store lidenskap: Sykling. Skal man bruke hjem? Er speil nødvendig for en urban syklist? Alt man vil vite om sykling, spesielt i Australia, synes å finnes på Rubbos YouTube-kanal. Sammen med outtakes fra All About Olive, lokale aktivistvideoer og kuriosa. Lar man seg fascinere kan man tilbringe dagevis i Rubbos selskap.

Samtidig har en lang rekke av Rubbos filmer fra de viktige årene ved NFB nylig blitt tilgjengelige på NFBs hjemmeside. Her kan alle som bare har lest om klassikerne Sad Song of Yellow Skin eller Waiting for Fidel endelig se disse filmene, og kanskje begynne å lete seg fram til andre og mindre kjente Rubbo-filmer også. En tidlig film som Persistent and Finagling (1971) er verd et besøk. En tilsynelatende enkel reportasje om en gruppe middelklassekvinner som engasjerer seg i kampen mot forurensing i Montreal, men Rubbos film viser også hvilke holdninger de må kjempe mot som kvinner. Regissøren er heller ikke helt fri for mannssjåvinisme.

Michael Rubbo er et av mange eksempler på filmskapere som nærmest forsvinner. Filmene havner i arkivene, og selv om historikerne trekker dem fram, er de ofte umulige å få sett. I dag har vi heldigvis ikke den unnskyldningen lenger. Vi kan surfe på nettet og se det meste av det han har laget. Rubbos filmer er ikke bare interessante i seg selv. Han var selve prototypen på en ny personlig dokumentarfilm, som i dag er så viktig i internasjonal dokumentarproduksjon. En type film der dokumentaristen er noe mer enn en deltager og forteller, men blir selve katalysatoren som setter det vi ser og hører i gang.

Dagens dokumentarister kan lære mye av Michael Rubbo. Hans holdning til de han filmer er rausere og mer nyansert, og han skildrer mer etiske møter der filmskaperen selv ofte framstilles som den usikre eller nølende utenforstående. Åpenheten som preger Rubbos filmer er fremdeles gripende og viktig. Noen vil kanskje si at den moderne dokumentarfilmen starter med Waiting for Fidel, og av og til må man gå tilbake til begynnelsen. For å få oversikt og perspektiv, for å starte på nytt, og kanskje for å finne helt nye grep i jakten på å fange inn og påvirke virkeligheten.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon