Citizen Iversen og Wiseman – 8. rapport fra Ottawa

hovedbilde In Jackson Heights

Vår kjære Citizen Iversen har sett Wisemans nyeste dokumentar, rett før den vises i Tromsø. 

Storbyen Ottawa har to gamle kunstkinoer. Mayfair Theatre i The Glebe er den eldste og beste, men ByTowne Cinema er også en strålende kino med sjarm og personlighet. ByTowne ligger midt i sentrum av Ottawa, på livsnerven Rideau Street. Den ligger klemt innimellom en bruktbokhandel og et Days Inn-hotell, og er en gammel kino som ikke ligner alle andre kinoer.

ByTowne er en reprise- og kunstkino med et variert program av både nye og gamle filmer. Som med Mayfair må man være medlem for å se filmene, men prisen er rimelig. Medlemskapet koster 12 kanadiske dollar for et år, drøyt 70 kroner, og da koster hver kinobillett bare 8 dollar, som er under femtilappen i norske kroner.

ByTowne ble bygget i 1946, og het da Nelson Cinema, på et tidspunkt da film og kino var det store underholdningsmediet i verden, men bare noen få år etter åpningen i februar 1947 ble kinoen solgt til kinokjeden Famous Players som styrte virksomheten fram til 1988. Da ble kinoen solgt igjen, og fikk navnet ByTowne. Nå var ikke lenger film det store underholdningsmediet, og kampen om tilskuerne hardnet til. Dermed ble ByTowne en kunst- og reprisekino og et alternativ til premierekinoene. Siden 1988 har kinoen vært et pustehull i en stadig mer kommersialisert bransje, og ByTowne er et viktig alternativ i en kinohverdag som ellers helt og holdent domineres av de amerikanske storfilmene.

jacksonheights1600-1600x900-c-default In Jackson Heights

 

På slutten av 1980-tallet ble kinoen bygget om, og de opprinnelig 980 sitteplassene ble redusert til 650. ByTowne er dermed nesten dobbelt så stor som Mayfair. Den er mer spartansk og funksjonell i dekor og innredning, men likevel en kino som har både egenart, sjarm og en egen identitet. Repertoaret er en blanding av repriser, europeiske filmer som ikke blir vist på andre kinoer, dokumentarfilmer og filmserier. I januar og februar forbereder man feiringen av at det er 400 år siden Shakespeare døde med å vise en serie Shakespeare-filmer. Da blir det gjensyn med klassikere som Henry V (Laurence Olivier, 1944), Ran (Akira Kurosawa, 1985) og min personlige favoritt av de mange Shakespeare-filmatiseringene: Hamlet goes business (Aki Kaurismäki, 1987).

Akkurat som Mayfair i The Glebe er ByTowne nærmest som en stor filmklubb. Man viser medlemskortet sitt i kassen og kjøper billett. Går forbi popcorn-disken som dominerer foajeen og kommer inn i kinoen. Her kan man velge mellom balkong eller parkett, og stolene er dype og behagelige. Etter et knippe korte forfilmer, egenreklame for kommende filmer, begynner hovedfilmen.

På samme måte som Mayfair har ByTowne mange dokumentarfilmer på programmet. Ellers er det bare Michael Moores dokumtentarfilmer som vises på kinoene til de store kinokjedene i Canada, så disse to kunstkinoene gir mange i hovedstaden Ottawa en mulighet til å se noe annet enn den nyeste storfilmen fra Hollywood. Å se film i Mayfair og ByTowne er dessuten som å ta et steg ut av en hastig og neonblinkende hverdag, og et lite steg tilbake i tid. Man kan forestille seg at man er tilbake på 1980-tallet, og at man er i et cinematek eller en filmklubb: Klar for å bli overrasket med en uvanlig, annerledes og berikende filmopplevelse.

A scene from Frederick Wiseman’s IN JACKSON HEIGHTS, opening November 4 at Film Forum. Courtesy of Zipporah Films.

In Jackson Heights

 

En kald formiddag forlater jeg snøværet utenfor og søker tilflukt i kinomørket i ByTowne Cinema. Jeg skal på reise. Med Frederick Wiseman som reiseleder skal jeg ta turen til et sommerlig Queens i New York. Wisemans In Jackson Heights fra 2015 er verité-mesterens siste opus, og filmen skildrer et fargerikt lappeteppe av en bydel preget av et yrende folkeliv, en bydel der over hundre språk kan høres på gatene og i butikkene. Det er en vakker og livsbejaende dokumentar, som i over tre timer lar oss oppleve Jackson Heights både fra utsiden og innsiden. Det er også en film om endring, og om de mange truslene som kan forandre bydelen til noe helt annet enn det den er i dag.

Langt på vei framstår Jackson Heights som et eksempel på vellykket multikulturell integrasjon. Det er en kulturell smeltedigel, en virkelig melting pot, og et samfunn i miniatyr. Selv om det finnes mange problemer som må løses, er bydelen likevel et eksempel på at det går an å leve sammen, muslimer side ved side med katolikker, ulovlige og lovlige immigranter i samme strøk, i et fargerikt og pulserende fellesskap.

Frederick Wiseman er i dag den siste av de gamle mesterne innenfor dokumentarfilmen som fremdeles produserer film etter film. Født i 1930, og 86 år gammel, har han ennå ikke mistet grepet.

Wiseman var opprinnelig jurist. Hans første erfaring med filmbransjen kom i 1963 da han produserte Shirley Clarkes The Cool World, en halvdokumentarisk skildring av en ungdomsgjeng i Harlem. Noen år senere tok Wiseman steget inn i dokumentarfilmens verden, med den kontroversielle Titicut Follies (1967), en skildring av en institusjon for sinnssyke kriminelle som vakte mye oppsikt.

titicut-follies

Titicut Follies

Siden Titicut Follies har Wiseman produsert og regissert over 40 helaftens dokumentarfilmer. Som oftest skildrer Wiseman en sosial institusjon, som skole- og fengselsvesenet eller dyrehagen, men han har også sett på ulike yrker eller ulike steder. Hans tidlige filmer som High School (1968) eller Basic Training (1971) regnes i dag som klassikere, men Wiseman har ufortrødent fortsatt å undersøke ulike sider ved det amerikanske samfunnet. Noen få ganger har han også tatt steget bort fra USA, og laget filmer i utlandet. Først og fremst er han imidlertid en som studerer det sosiale livet i USA, dets institusjoner og møtesteder, de stedene hvor samfunnet blir konstruert – og vedlikeholdt – hver eneste dag. De siste filmene hans har skildret svært forskjellige ulike institusjoner, og vitner om hans allsidige tilnærming til dokumentarfilmens praksis. I Boxing Gym (2010) skaper han et portrett av et boksestudio i Austin i Texas. I At Berkeley (2013) er det universitetet i Berkeley utenfor San Francisco som skildres, og i National Gallery (2015) er det det brittiske nasjonalgalleriet i London som er emnet for Wisemans film.

Selv om Frederick Wiseman er det nærmeste man kommer en aldrende statsmann eller konge i dokumentarfilmens verden, og selv om det er lenge siden han lagde en film som var kontroversiell, er han fremdeles omdiskutert. Hans storhet ligger mest av alt i en kompromissløs stil og en livslang og omfattende praksis, og ikke alle opplever at hans filmer er like vellykkede. ”God it’s boring”, skrev kritikeren Jonathan Jones i The Guardian etter å ha sett National Gallery, og mange av Wisemans filmer krever da også ekstra konsentrasjon og oppmerksomhet.

Wisemans filmer kan kanskje mest av alt karakteriseres gjennom hva filmene ikke er. De er ikke basert på intervjuer, og de bruker også minimal tid på å forklare og skape sammenheng. De skildrer heller ikke institusjoner eller steder gjennom én eller et knippe karakterer som vi blir kjent med og som personifiserer livet i eller konfliktene i institusjonen. På mange måter er Wiseman tro til sine gamle idealer: Han nekter oss tilskuere alt det som vi er vant til å få i dokumentarfilm i dag. Det gjelder også In Jackson Heights, som er befriende gammeldags. Her er menneskene levende, men samtidig perifere. De flyter bare hastig forbi Wisemans kamera og mikrofon. Han er interessert i andre ting enn å skape drama. Filmene hans ikke er uten struktur og dramaturgi, men han nekter oss alt det vi vanligvis får i genren: Ingen personfokusering, intet stort drama, ingen fiffige refleksive eller performative grep, ingen sterke følelsesmessige scener, ingen kunstneriske kule montasjer på lyd- eller bildesiden, og ingen dyptborrende menneskelige skildringer eller politisk slagkraftige retoriske grep.

19636-In_Jackson_Heights_-_Skyline In Jackson Heights

 

Likevel blir Wiseman aldri verken kjedelig eller likegyldig. Hans metode er å skape en forsiktig og diskret mosaikk av små scener og bilder, et lappeteppe som langsomt og ettertenksomt skaper et sammensatt og mer nyansert og detaljert bilde av livet i institusjonen. Eller bydelen – som i tilfellet med In Jackson Heights.

Wiseman vil for alltid være knyttet til den dokumentarformen som fikk sitt store gjennombrudd i overgangen til 1960-tallet, og som gjerne kalles direct cinema eller cinéma vérité. Dokumentarfilmteoretikeren Bill Nichols kaller dette en observasjonell dokumentarform eller representasjonsmåte. Idealet er en filmskaper som observerer på avstand, uten å påvirke eller gripe inn i det som filmes og uten å tolke det som skildres. Dokumentaristen skal være som flua på veggen, som sitter og ser og hører på avstand, og kjølig rapporterer om det som kan ses og høres. På mange måter har Wiseman og hans filmer blitt et prakteksempel på denne typen dokumentarfilm, som også ofte gir inntrykk av en mer objektiv og ikke-subjektiv dokumentasjon av vår felles verden.

Selv har Wiseman ofte betonet det subjektive i filmene sine, og påpekt at de slett ikke er objektive, verken i en journalistisk eller en vitenskapelig forstand. Ser man nøyere på hans filmer er det åpenbart at de er kjølige, prosaiske og reserverte i tonen, men innstillingene er ofte nære og halvnære, og klipperytmen er forholdsvis rask. Det er slett ikke noen objektiv «flue» som bare observerer på avstand det som skjer. Hvert bilde og hver innstilling tolker situasjonene som skildres, og gir dem et personlig blikk på verden. Dette personlige blikket er bare mer forsiktig og selvutslettende enn det vi vanligvis er vant med.

In Jackson Heights er et godt eksempel på Wisemans holdning til sitt materiale og sin dokumentariske metode. Kamera og mikrofon er nysgjerrig og rastløst, og vi blir langsomt mer kjent med bydelen. Gjennom filmen veksler han mellom en lang rekke korte glimt fra utsiden av bydelens liv, gatene og butikkfasadene og mennesker som passerer, og lengre scener som skildrer bydelens liv fra innsiden. Han er i de mange kirkene, og vi opplever gudstjenester og skolevirksomhet. Han er med på møtene til støttegrupper for transseksuelle eller for ulovlige immigranter, og han er med når ulike grupper demonstrerer på gatene. Han besøker også bydelens representant i bystyret, og vi observerer flere ulike møter. Både når bydelsrepresentanten møter velgerne, men også på kontoret hans, i telefonkonferanser om «mindre» politiske spørsmål.

Slik viser Wiseman oss selve bydelens indre maskineri: Det som gjør denne bydelen i New York til hva den er. Han er en rastløs etnograf, som synes å være over alt med sin mikrofon og sin kameramann. Mens jeg så filmen kom jeg til å tenke på noe filosofen Gilles Deleuze skrev om Dziga Vertov, en annen dokumentarist ute etter det sanne øyeblikket. Deleuze karakteriserer Vertovs kameramanns tilstedeværelse over alt i filmer som Mannen med filmkameraet (1929) eller Entusiasme (1930) som en perception gazeuse. Kameramannens persepsjon, hans øyne og ører, er over alt: De er som en gass som siver inn i hver minste krok av samfunnet.

A scene from Frederick Wiseman’s IN JACKSON HEIGHTS, opening November 4 at Film Forum. Courtesy of Zipporah Films. A scene from Frederick Wiseman’s IN JACKSON HEIGHTS

 

Dette er også en passende karakteristikk av In Jackson Heights. Wiseman skiller ikke mellom høyt og lavt, ikke noe er upassende for en tagning eller et bilde. Det ene øyeblikket ser vi et nærbilde av en tå til en gammel dame i en skjønnhetssalong, i det andre øyeblikket følger vi hvordan en høne blir slaktet på halal-måten. Et øyeblikk følger vi gripende vitnesbyrd fra ulovlige innvandrere om hvordan de krysset grensen til USA, eller transseksuelle som diskuterer overgrep og diskriminering, i det neste ser vi barn som lærer å lese i moskéen.

Bydelen Jackson Heights er et sosialt mikrokosmos og en metafor for storsamfunnet. Selv om filmen veksler sitt fokus mellom en generell beskrivelse av bydelens liv og et mer direkte fokus på de sosiale problemene som finnes der, er Wisemans engasjement indirekte og forsiktig. Han maler ikke med bred pensel, og bruker ikke slagord. Uttrykket hans er mer tilbakeholdent og personlig. Samtidig er det tydelig at In Jackson Heights er en sosial kommentar – nesten i klassisk Grierson-forstand – som ønsker å påvirke opinionen. Men da uten den forklarende dokumentarfilmens overtydelige og didaktiske uttrykk og form.

Gang på gang tilbakevender Wiseman til det som er demokratiets mest rendyrkede form: Foreningsliv, grasrotbevegelser, støttegrupper og sosial protest. Vi blir med når eiere av småbutikker samles for å fortelle om kampen mot selskaper som GAP, Dunkin’ Donut eller Home Depot, storselskaper som er i ferd med å tvinge småbutikkene til å stenge eller flytte. Vi blir med når en synagoge omgjøres til et møtested for eldre homoseksuelle, som kan diskutere sitt liv og sine utfordringer, og vi er med når en syklubb strikker og diskuterer byfornyelse. Det fargerike og forholdsvis friksjonsfrie livet i bydelen er imidlertid skjørt, og er i ferd med å endres. Bare samarbeid og samhold kan opprettholde fellesskapet.

Vi kan leve fredelig sammen, viser Frederick Wiseman oss i In Jackson Heights. Uansett religion, hudfarge, språk, bakgrunn eller seksuell orientering. Det livet vi vil ha – og det samfunnet vi skaper – blir til gjennom alt det vi gjør i hverdagen, sier Wiseman. Det er et møysommelig og kontinuerlig arbeid som vi må gi oss hen til for å skape en bedre verden. Wisemans film viser oss det vi vet så alt for godt. Samfunnet er summen av alle som skaper det. Og dette er en av dokumentarfilmens store triumfer: Den kan hjelpe oss til å finne tilbake til oss selv, gjennom bilder og lyder fra virkeligheten.

 



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen og dokumentarens renessanse – 5. rapport fra Ottawa

Blogg: Zs Ottawa-utsendte har sett Matthew Heinemans Cartel Land, en gnistrende god film, men også en omtumlende og rystende opplevelse. Filmen vises under BIFF i Bergen.

Citizen Iversen møter Alanis Obomsawin – 14. rapport fra Ottawa

Blogg: Alanis Obomsawin er kanadisk dokumentarfilms «grand old lady», og har i sine over førti dokumentarfilmer kjempet utrettelig for den kanadiske urbefolkningens rettigheter. Citizen Iversen møtte henne i Ottawa, der hun ble hyllet som kanadisk mesterregissør av det kanadiske filminstituttet og Universitetet i Carleton.

Citizen Iversen og D-Box – 3. rapport fra Ottawa

Blogg: Er man filmforsker så er man filmforsker, og må utforske nye fenomener i kinokulturen. Også ny kinoteknologi. Zs Citizen Iversen har vært i Ottawas nye flerkinokompleks og opplevd Vin Diesels bil- og actionfilm Fast & Furious 7. Fra et D-Box-sete.


Fra siste Z

Et spørsmål om å være eller ikke være

To restaurantgjester klager: - Så dårlig denne maten er, sier den ene. Den andre svarer: - Og så små porsjoner! Eller denne: - Hva er forskjellen på en rørlegger og Messias? Jo, Messias kommer nok en dag, men det gjør rørleggeren aldri. Dette låter woody-allensk. Ikke uten grunn. To svenske gubber prater i en park. Den ene forsikrer: - Jag är intellektuell! Så svarer den andre: - Inte jag heller. | kun utdrag

To Be or Not to Be: Traumer, vold og screwballkomedie

Hva kan man le av? Den amerikanske Hollywood-komedien To Be or Not to Be – med handlingen lagt til et naziokkupert Polen - fikk hard medfart da den kom i 1942, men regnes nå som en satirisk komedieklassiker. | kun utdrag

Politikk og satire – mockumentarer fra tidlig stumfilm til nyhetssatire

Hvilken betydning kan mockumentarer og nyhetssatire ha i en verden full av «alternative fakta»? | kun utdrag


Fra arkivet

Solanas og risikoens estetikk – notater om en mangfoldig filmfortelling

Z #2 1987: På slutten av 60-tallet var den argentinske regissøren Fernando Solanas en av Sør-Amerikas mest [...] | kun utdrag

Yrke: Krigsfotograf

Z #1 2014: Forfatter og soldat Ernst Jünger skrev i 1930 at "det er ingen krig uten fotografering" og sammenlignet det å "skyte" et motiv med å skyte et menneske. Artikkelforfatter Truls Lie diskuterer krigsfotografens betydning, med utgangspunkt i Erik Poppes Tusen ganger god natt | kun utdrag

En filmskaper på oppdagelsesreise – et intervju med Bertrand Tavernier

Z #2 1987: Round Midnight handler om en amerikansk jazzmusiker og hans franske venn og beundrer, og skildrer [...] | kun utdrag