Citizen Iversen møter Alanis Obomsawin – 14. rapport fra Ottawa

Alanis Obamsawin i Ottawa Alanis Obamsawin i Ottawa

 

Alanis Obomsawin er kanadisk dokumentarfilms «grand old lady», og har i sine over førti dokumentarfilmer kjempet utrettelig for den kanadiske urbefolkningens rettigheter. Citizen Iversen møtte henne i Ottawa, der hun ble hyllet som kanadisk mesterregissør av det kanadiske filminstituttet og Universitetet i Carleton.

«Jeg var et problem!» Slik oppsummerte dokumentarfilmregissøren Alanis Obomsawin sine første år ved National Film Board of Canada (NFB) på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Med et lurt lite smil om leppene stirret hun på alle som var møtt opp for å hylle henne som en kanadisk mesterregissør, og fortsatte historien om sitt lange filmliv: «Det var ikke lett å lage de filmene jeg ville lage.»

Alanis Obomsawin var opprinnelig sanger og aktivist, og inspirerte Leonard Cohen i arbeidet med romanen Beautiful Losers (1966). NFB kontaktet Obomsawin fordi hun var kjent som sanger, og i 1967 ble hun – som første representant for urbefolkningen i Canada – ansatt som konsulent hos dem. I utgangspunktet ansatte NFB henne for å sikre at denne verdensledende dokumentarprodusenten fikk de rette kontaktene med urfolk de ønsket å filme, men hun ble raskt regissør. Hun startet med bildebånd, som det het før i tiden, filmremser med lysbilder til skolebruk, og fortsatte raskt videre til å bli dokumentarfilmskaper.

Obamsawin som visesanger Obamsawin som visesanger

 

Selv om det ikke skortet på utfordringer i jobben, og mange anså henne som et problem, klarte hun å produsere og regissere film etter film. Filmer som krevde rettferdighet for urbefolkningen, og som bar vitnesbyrd om hvilken ydmykende behandling Canadas «first nations people» hadde fått – og stadig får – av storsamfunnet. Alanis Obomsawin er definitivt ikke fornøyd og mett av dage, til tross for et veritabelt regn av priser fra myndighetene de siste årene, og sin lange karriere. Hun krever fortsatt forandring, og insisterer på at endring er mulig. Denne vevre og svartkledde angry old woman har med brutal ærlighet avslørt maktmisbruk og diskriminering av urfolk i Canada i mange tiår, og hun fortsetter sitt viktige arbeid. Til tross for at hun er blitt 84 år gammel er hun fremdeles like aktiv. Nylig ferdigstilte hun den nesten tre timer lange We Can’t Make the Same Mistake Twice (2016), og en ny film blir til akkurat nå i klippebordet, så hun hviler ikke på sine laurbær.

 

We Cant Make the Same Mistake Twice We Cant Make the Same Mistake Twice

 

Alanis Obomsawin er en naturkraft. Hun er dronningen av kanadisk dokumentarfilm. Med over 40 dokumentarfilmer har hun bidratt til å endre det kanadiske samfunnet, og hun har satt sitt preg på dokumentarfilmen i Canada i årtier.

Nylig ble hun hedret som en kanadisk mester av det kanadiske filminstituttet og Carleton University i Ottawa, og vi møtte en Obomsawin preget av en reservert verdighet blandet med indignasjon og politisk aktivisme. Hun ble intervjuet på scenen i Arts Court midt i sentrum av Ottawa før hun møtte sitt publikum, og dagen etter hadde hun en inspirerende master class på universitetets campus. Studentene forlot rommet storøyde etter møtet med Obomsawin, et møte som sikkert endret livet for noen av de som håper på å bli filmskapere en gang i framtiden.

Den lille og vevre svartkledte kvinnen oppfordret alle til å fortsette kampen for de svake og undertrykte, også i et rikt land som Canada, som har mange mørke bortgjemte problemer. Disse problemene er ikke minst knyttet til urbefolkningens manglende rettigheter, og en mørk historie som leder helt inn i samtiden. «Selv om alt er blitt så mye bedre i min levetid», sa Obomsawin, «ikke glem at til tross for at vi ble borgere med lik status i 1960, er fremdeles mye ugjort. Og alle kan gjøre noe. Om alle gjør litt vil alt bli så mye bedre.»

Obomsawin i Ottawa Obomsawin i Ottawa

 

Møtet med Obomsawin en iskald januardag var en vitamininnsprøytning. En påminnelse om at man ikke behøver å være ung for å være sint og kreve endring. Selv om Obomsawin kan karakteriseres som en angry old woman, er hun en inspirasjon for mange kanadiske dokumentarfilmskapere i dag også gjennom sin milde og respektfulle holdning. Hun søker ikke konfrontasjon, men samarbeid og forsoning.

For mange er Alanis Obomsawin imidlertid en gammeldags filmskaper. Filmene hennes er verken eksperimentelle eller formelt nyskapende. De blender ikke med et fyrverkeri av bilder og lyder. De er snarere trauste og prosaiske, tålmodige lange reportasjer som avslører problemene i det kanadiske samfunnet. Kanskje er hun spesielt viktig fordi hun har beholdt det tradisjonelle uttrykket? Hun representerer ikke bare den lange tradisjonen fra The National Film Board, men også en filmtradisjon som vil endre verden gjennom forsiktige bilder og møysommelig organiserte argumenter. Hun overrasker oss ikke med nye lyder og bilder, men filmene hennes griper langsomt tak i oss, og de slipper oss heller ikke etter at ettertekstene er over. Det er da de begynner å leve for alvor! Det er vanskelig å slutte å tenke på hva de sier og det de forteller om.

Kanehsatake Kanehsatake

 

Hennes mest kjente film Kanehsatake: 270 Years of Resistance fra 1993 er et godt eksempel. Filmen skildrer hendelsene i Oka i nærheten av Montreal sommeren 1990. Lokale myndigheter vil ta et område som Mohawk-indianerne anser som et hellig sted, og gjøre det om til golfbane. Argumenter som at stedet har vært hellig grunn i århundrer og at en kirkegård finnes der, rokker ikke myndighetene, som gjør bulldozerne klare. Mohawk-indianerne barrikaderer seg og konflikten eskalerer raskt. Det blir ikke bare en konflikt mellom urbefolkningen og de rike hvite i området, etter hvert erstattes politiet av militære tropper. I flere måneder står partene mot hverandre inntil det hele får en fredelig løsning, selv om flere Mohawk-indianere får lange fengselsstraffer for sivil ulydighet.

Obomsawin kom tidlig til Oka, og tilbrakte 78 dager bak barrikadene sammen med urbefolkningsopprørerne. Dette gjør at hun på en unik måte kan dokumentere og fortelle om hva som foregikk i Oka fra innsiden. Når hun lager selve filmen har hun selvsagt tilgang til opptak tatt av andre, fra utsiden, men det er hennes innsidereportasje som løfter filmen og gir den en særegen kraft. Beleiringen ses både fra utsiden og innsiden, og Obomsawin forteller ikke bare om et overgrep fra storsamfunnets side, men også om samholdet bak barrikadene og hvilken betydning dette hellige stedet har for Mohawk-indianerne.

Kanehsatake Kanehsatake

 

Kanehsatake: 270 Years of Resistance er i dag et av hovedverkene i kanadisk dokumentarfilm. En film med et redusert og nesten minimalistisk uttrykk, men samtidig en film som berører og griper på en helt spesiell måte. Kanskje fordi hun balanserer det observasjonelle og didaktiske med et helt særegent nærvær og en subjektiv stemme. Ikke bare en rent fysisk stemme, ettersom det er hun selv som forteller historien på lydsporet, men også gjennom hvordan filmen er klippet og organisert. Hun klipper inn små historier, forklaringer som gir kontekst og bakgrunnsinformasjon, og gjør det klart helt fra begynnelsen av at dette er hennes folks historie. Hun er en subjektiv forteller, på vegne av den undertrykte urbefolkningen i Canada, og hun blottstiller ikke bare maktmisbruk og overgrep, men forklarer også tålmodig hvorfor det ble en konflikt i Oka. Dermed blir filmen også engasjerende på det formelle planet. Samtidig er det som vi ser skje foran øynene våre, også når vi ser filmen i dag, vanskelig å tro.

Også hennes aller siste film er et godt eksempel på hennes kamp for at urbefolkningen skal få samme rettigheter og behandling, som alle andre i Canada. Mottoet hennes er alltid: «To go for change!» We Can’t Make the Same Mistake Twice er en lang og tilsynelatende enkel film, som skildrer en rettssak der kanadiske myndigheter selv er på tiltalebenken. Det handler om menneskerettigheter, og det er behandlingen av urbefolkningens barn som er temaet. Fordi mange urbefolkningsfamilier med problemer er bosatt i grisgrendte strøk, var det inntil helt nylig vanlig at dersom det oppsto problemer i familien ble urbefolkningsbarn ofte adoptert bort sporenstreks. Nærmest som en del av en moderne integrering der urbefolkningens kulturelle særpreg viskes bort. Og dersom et barn trengte behandling på sykehus eller i en institusjon, ble det gjerne værende i institusjonen i årevis, mye lengre enn det som var tilfellet med barn av hvite.

 

We Cant Make the Same Mistake Twice We Cant Make the Same Mistake Twice

 

Den systematiske forskjellsbehandlingen, sanksjonert av myndighetene gjennom lover og regler, politiske vedtak og budsjetter, avsløres på en sjokkerende måte av Obomsawin og hennes kamerateam. På en forsiktig måte leder regissøren oss gjennom rettssystemets mange irrganger, inntil sju år har gått og myndighetene taper sin sak og må endre sin praksis i disse sakene.

We Can’t Make the Same Mistake Twice er et rettssalsdrama mer spennende og engasjerende enn en hvilken som helst Hollywood-film. Og midt oppe i det hele møter vi Cindy Blackstock, en aktivist, ildsjel og sosialarbeider som taler de kanadiske myndighetene i mot på en måte som ikke bare inngir respekt, men som er dypt imponerende. Hun lar seg ikke stoppe, selv etter at politiet begynner å overvåke henne og sjekker hennes Facebook-venner, i håp om å kunne finne noe som kan sverte henne og vinne deres sak. Alt det vi trodde hørte hjemme i et livsfjernt Hollywood-drama foregår midt i Canadas hovedstad Ottawa.

Foto: National Film Board of Canada Foto: National Film Board of Canada

 

Alanis Obomawins filmer er viktige fordi hun bærer vitnesbyrd om de mange problemer som finnes og overgrep som foregår, selv i et tilsynelatende opplyst og fredelig land som Canada. Bak den blanke og plettfrie fasaden er det et annet ansikt, og selv om mye har blitt bedre for den kanadiske urbefolkningen, er det ennå langt igjen før de behandles på samme måte som andre i landet. Obomsawin har i film etter film, helt siden begynnelsen av 1970-tallet, utrettelig skildret Canada som et land med store muligheter, men også et land der selve nasjonsbyggingen er tuftet på et overgrep som alle later som aldri har skjedd. Selv om det fremdeles gjentas hver eneste dag, hele året i gjennom.

Selv om Alanis Obomsawin er en aktivist, som ser kameraet og mikrofonen som våpen i en kulturkamp, og redskap for å fortelle andre historier, beretninger fra urbefolkningens egen synsvinkel, er hun ikke ute etter skarp provokasjon. Hun søker forsoning, og understreker gang på gang hvor stor utviklingen har vært i hennes egen livstid. «I have seen great things», sa hun, og om rettsaken hun skildrer i sin siste film: «This is one of them.»

Det er vanskelig å forbli uberørt av Alanis Obomsawins filmer, fra hennes første kortfilm Christmas at Moose Factory (1971) til hennes aller siste fra i fjor. Noen filmer er portretter av mennesker som ellers ikke blir skildret på film, andre er reportasjer om viktige hendelser i samtiden. Noen skildrer institusjoner, andre spesielle hendelser som har hatt betydning for det moderne Canada. Alle er filmet med hjertet og hjernen, og med filmteknologien som et våpen har hun bidratt til å gi urbefolkningen en viktig stemme som blir hørt.

 

I møtet med studentene fra Carleton University øste hun av sin lange erfaring, og ga mange gode råd til framtidige filmskapere. Hun fortalte at hun alltid gjorde forarbeidene alene, uten kamerateam. Hun brukte ikke engang kamera. Først snakker hun med folk og bruker en god båndopptaker, for å få gode lydopptak i en mer intim situasjon, før hun stiller opp med sitt kamerateam, som også som oftest er lite. Dette synes som en svært god strategi, og gir henne gode lydopptak hun senere kan bruke som tillegg til nye mer formelle intervjuer. Første steg er alltid å etablere kontakt med de filmene skal handle om, og gi dem rom til å fortelle sine historier i en mer uformell situasjon. Det viktigste er lyden og stemmene har hun sagt, bildene kommer alltid i andre rekke. «Å lytte», sa hun, «er alltid det viktigste når man lager en dokumentar».

Dette kan indikere at hennes filmer er kjedelige å se på, men det blir de aldri. Engasjementet som er drivkraften bak film etter film etser seg også inn i bildene, enten det er de beleirede i Oka som kjemper for at et hellig område ikke skal bli en golfbane, eller det er de mange gripende historiene om behandlingen av barn fra urbefolkningen i det kanadiske helsevesenet eller rettssystemet i hennes aller siste film. Både bildene og lydene lades i Alanis Obomsawins filmer med en særegen intens kraft, ikke minst fordi hun alltid unngår å gjøre de som hennes indignerte filmer handler om til enkle ofre. Alle mennesker som Obomsawin skildrer tegnes i helfigur, med nyanser, slik mennesker skal skildres i en dokumentar.

The National Film Board of Canada ble skapt av den moderne dokumentarfilmens far John Grierson, og Grierson selv møtte Alanis Obomsawin når hun akkurat hadde blitt ansatt ved NFB på slutten av 1960-tallet. «Lytt til denne kvinnen!», skal Grierson ha sagt, og indikerte hvor viktig hun kom til å bli for den kanadiske dokumentarfilmen. Den som har hatt privilegiet å lytte til Alanis Obomsawin er nok enig i Griersons profetiske utbrudd. Å møte Obomsawin to sprengkalde dager i Ottawa var et møte for livet.



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen møter Guy Maddin – 16. rapport fra Ottawa

Blogg: Citizen Iversen om en av de store regissørene i kanadisk samtidsfilm – Guy Maddin.

Citizen Iversen møter Atom Egoyan – 13. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår Z-blogger har møtt en av Canadas største regissører: Atom Egoyan.

Citizen Iversen møter Hirokazu Kore-eda i Toronto – 6. rapport fra Ottawa

Blogg: «Jeg er ingen mester ennå», sa Hirokazu Kore-eda og kikket ned på bordet foran seg. Han svarte på et av spørsmålene han fikk under filmfestivalen i Toronto. Det var likevel en mester vi hadde avtalt møte med.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Øyets gastronomi

Z #4 1988: av Anders Johansen
Storbyen, varehusene, filmen og fjernsynet har gjort det moderne mennesket til en kikker. Til en passiv tilskuer med godt utviklende forvarsmekanismer mot alle slags sanseinntrykk. Er evnen til å oppleve skjønnhet og glede erstattet med adspredelsen? | kun utdrag

Syndefall og syndebukker – tap av uskyld i Nils Malmros’ filmunivers

Z #2 2014: Nils Malmros’ skildringer av barn og ungdom utspiller seg i en verden som er utilgjengelig for de voksnes blikk. Her gjenskaper han sine egne erfaringer i levende bilder.

Rå og raffinert: Mexico i skjæringspunktet mellom film og virkelighet

Z #2 2009: Det går en rød tråd fra Amores Perros (2001) av Alejandro González Iñárritu til Los Bastardos (2008) av Amat Escalante. En blodrød tråd.