Gammeldamekjønnshår og råtøff geværføring

Toppen av ingenting, Petersén/Månsson 2018

 

Toppen av ingenting (Petersén/Månsson 2018) er en frydefull film som går helt opp i det innrøkte, rynkete ansiktet på sin hovedrolleinnehaver.

En bråkete frisørsalong, et veivete kamera som nekter å gi oss full oversikt, og en frisør som babler med kunden om hvor latterlig høye boligprisene i Stockholm har blitt. Toppen av ingenting er en ubehagelig og til tider uappetittlig filmopplevelse. Kamera ligger tett på sine karakterer, alt skjer i nærbilder. De oppholder seg i bråkete rom hvor de har trøbbel med å høre hverandre. Likevel er dette en film som fikk meg til å vri meg i setet av fryd.

Too much

Toppen av ingenting, Petersén/Månsson 2018

 

Nojet (Léonòre Ekstrand) har reist til Stockholm for å begrave sin far. Under kremeringen ser vi kisten som ruller inn i kremeringskammeret. Lyden av flammene som brenner kista er øredøvende, mens vi ser to tykkfalne menn som holder rundt hverandre og er tydelig beveget. Den nyfriserte Nojet holder seg i bakgrunnen. Hun ser ut til å kjede seg.

Hennes far eide en høy, nedslitt boligblokk i Stockholm, som hun nå har arvet. Mennene som klemte er hennes halvbror og hans sønn, og de har hatt ansvar for blokka frem til nå. Nojet banker på dører i blokka for å presentere seg for sine leieboere, og finner ut at flere av dem er illegale innvandrere som betaler svart. Det hun har sett for seg som en glimrende inntekt blir plutselig et ormebol hun føler hun må kvitte seg med så fort som mulig.

Det tette formspråket og det kjåkete lydbildet kommer ofte nesten i veien for handlingen og kan oppleves som too much. Det gjenspeiles i hovedrollen også. Nojet står utenfor dørene til sine leieboere og øver på hva hun skal si. Hun leker med måter å si at hun er deres nye huseier. Hun øver på høflighetsfraser og hvordan hun skal spørre dem om husleien og kontrakten deres. Men når hun så kommer innenfor døra er hun konfronterende og ufin. Hun går kjapt opp i ansiktet deres. Hun er too much.

 

En kvinne med kropp

Toppen av ingenting, Petersén/Månsson 2018

 

Det noe uspiselige formspråket til tross: Dette er en uhyre morsom film, hvor Nojet får lov til å være usympatisk og uempatisk der hun går rundt og forsøker å skjønnmale skavankene i boligblokka hun vil prakke over på noen andre. Det kosete, mysiga språket hennes står i direkte kontrast til prosjektet hennes: å gjøre de ulovlige innvandrerne hjemløse. Men filmen fokuserer minimalt på dem, noe som gjør det mulig å leve seg helt inn i Nojets stadig mer kroppslige problemer.

For et av filmens desiderte høydepunkt er at 68 år gamle Nojet får lov til å ha en kropp. Dette er ingen gammel, omtenksom bestemor. Det nærgående kamera fanger hver eneste rynke, hvert fargede hårstrå, hver eneste sure, dømmende gest, og hver usikre mine som farer over henne. Og enda viktigere, kroppen hennes er ikke noe vi bare betrakter, hun får bruke den også. Hun går på treningsstudio og rocker rockering med den seige, slanke, muskuløse kroppen sin. Hun sitter naken på ansiktet til en langt yngre mann – som hun tidligere på dagen har forsøkt å selge blokka til. Hun er på toppen, hun bestemmer. Her er gammeldamekjønnshår (har hun farget dem også?) og full seksuell autonomi.

Skjønt, dette er ikke en sexscene som skal pirre seeren. Her er ikke noe forspill eller erotisk oppbygging. Det går rett fra en samtale over middagen, til at den ene trykker fingeren inn i munnen på den andre. De nærgående bildene og de brå overgangene understreker hvor nedrig og usexy sex kan være. Og at Nojet fortsetter å drikke rødvin mens hun har seg gir både oss og henne en distanse til det hele.

Avsky og vemmelse

Toppen av ingenting, Petersén/Månsson 2018

 

Montages forteller i sin podcast fra Berlinalen at denne filmen ikke ble godt mottatt av kritikerkorpset. De norske var de eneste som lo på visningen de var til stede på, og latteren deres fikk sure blikk av italienerne på raden foran. Kritikerne er direkte nådeløse i sine anmeldelser. Variety sier det må være den styggeste filmen de så under festivalen. De anklager regissørene Axel Petersén (Avalon) og Måns Månsson (Yarden) for å prøve seg på å være «Lynchian cool», men at det hele bare blir latterlig.

The Hollywood Reporter skriver at halvparten av publikum forlot salen under visningen, og omtaler filmen som «aesthetically unpleasant and thematically blunt». Komikken i det beklemte klarer aldri lande helt, mener de. Nojets skandinaviske sarkasme og humoren i det harde, men naive blikket hun har på verden har åpenbart forsvunnet i oversettelsen et sted.

Se film med hele kroppen

Toppen av ingenting, Petersén/Månsson 2018

 

De to nevnte anmeldelsene har hengt seg opp i at det ubehagelige bildespråket og avskyeligheten ved historien ikke har noe for seg. Men jeg mener det er nettopp her poenget med filmen ligger. Dette er et filmspråk som tvinger deg til å se film med hele kroppen.

Det kaotiske lydbilde og tette bildespråket skaper helt fra starten av et snikende ubehag, men også filmens karakterer er med på å bygge opp et vemmelig univers. Familiens advokat er for eksempel en herlig slesk type som ser ut til å ha Stan Lee som sitt moteikon. Han går med store briller med brune glass, lys høyhalset genser under den gammeldagse dressjakken, og formelig dunster av møllkuler og dårlig ånde.

Nojets halvbror er en rufsete uflidd type som mangler språk, og som bare snakker i utydelige ulyder, og en sjuskete smørsanger som vi ser sporadisk underveis i filmen er en diger, over the top solariumsbrun fyr uten hår, men med tykke påtegnede øyenbryn.

Opp fra asken

Toppen av ingenting, Petersén/Månsson 2018

 

Selv om Nojet forsøker å fjonge seg aldri så mye, eller skamroser leilighetene når hun forsøker å selge blokka: I dette universet er det ingenting som får lov til å være vakkert. Selv maten de spiser er ekkel. Det hjelper ikke å være rik eller sitte på toppen av næringskjeden: Du spiser fortsatt hermetisert, klissete Spaghetti à la Capri, mens du sitter på en liten stuga i Sverige og googler hvordan du kan lage en brannbombe så du blir kvitt den fete arven din.

Men selv oppi det avskyelige klarer filmskaperne og amatørskuespillerne (Nojet spilles av Peterséns tante) å runde av med en høydare. Opp fra den ulmende misnøyen som Nojet har gravd seg ned i, stiger en steintøff dame som blir mer og mer oppsatt på å bli kvitt boligblokka si, koste hva det koste vil. Advokaten viser henne noen gamle svenskproduserte maskingevær som ligger på hytteloftet, og de går ut for å prøve dem.

Toppen av ingenting begynner som en filmopplevelse hvor jeg vrir meg i vemmelse, krymper ned i setet mens Nojet får grisebank av nevøen sin på høylydt lasertagklubb, og ler rått av den absurde kontrasten mellom den skandinaviske tankeløsheten hun representerer og de faktiske problemene beboerne hennes har.

Men så står Nojet der med bandasje surra rundt hodet, med hendene fulle av svenskprodusert maskingevær og peprer kuler ut i lufta. Hun har ingenting å tape, og går full Frances McDormand i Three Billboards outside Ebbing Missouri, eller kanskje er det Walter White hun minner mest om. Uansett, det er frydefullt å se på.

Til helvete med riktig eller galt, her er det rom for å fryde seg over galskapen etter hvert som den tar over, for vi vet uansett at dette ikke ender bra. Den forglemmelige tittelen til tross: Toppen av ingenting er en film som velter seg i virkemidlene sine, og som gnir det herlig frastøtende universet sitt helt opp i ansiktet ditt.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon