Pastellfarget sydenhelvete
Holiday, Eklöf 2019. Foto: Mer film
Holiday er en drøy og ubehagelig film. Den er også deilig annerledes i sin skildring av en alt annet enn perfekt kvinneskikkelse, fanget i en billig og smakløs verden.
Danske Sascha er en ung kvinne av ubestemmelig alder: Skjønn og tynn og nesten barnlig i sin fasong, med et seriøst ansikt og vaktsomme brune øyne. Hun ankommer den tyrkiske rivieraen med en koffert full av doppenger som hun skal levere til sin eldre gangsterkjæreste Michael. Michael og klikken – en nokså luguber gjeng – bedriver narkohandel fra en luksuriøs villa. De tilbringer ellers tiden på samme måte som alle andre skandinavere på sydentur: På stranda, ved badebassenget, på sjelløse restauranter og gledesløse diskoteker. Michael utøver total kontroll over denne lille familien. Han veksler mellom rollen som omsorgsfull familieoverhode og partner, til brutal gjengleder og voldsmann. En dag, tilsynelatende ut av kjedsomhet, innleder Sascha en flørt med en sjarmerende og intetanende hollandsk turist. Noe som igjen blir en mulighet for Michael til å markere sin status som alfahann.
I likhet med sin svenske medborger Ruben Östlund, samt regissører som Ulrich Seidl og Michael Haneke, skildrer Isabella Eklöf ambivalente og ubehagelige sosiale situasjoner. Stilen er kjølig og distansert, voldsskildringene drøye på en nærgående og realistisk måte. Produksjonsdesignet tegner et tynt befolket, pastellfarget sydenhelvete for smakløse og bemidlede turister. I likhet med Sascha observerer vi dette miljøet, og lærer dets uskrevne regler underveis.
Holiday, Eklöf 2019. Foto: Mer film
Holiday har en nærmest sosiologisk dimensjon, i sin skildring av krysningspunktene mellom klasse, kjønn og kultur. Gangstergjenger synger karaoke, spiller arkadespill, hører på trancemusikk på stranda, spiser på dyre restauranter og kjøper gylne utsmykninger for flere tusen euro. De har med seg barna på tur, og knerter partydopen foran dem – som om det var en god flaske rødvin.
Vi vet ingenting om Sascha og hennes fortid, annet enn at hun ikke er fra samme sted som de andre gjengmedlemmene. Motivene hennes er noe uklare, men hun ser ut til å være fascinert av godene som Michaels rikdom bærer med seg – som luksusvilla og dyre klær. I starten av filmen bommer Sascha 300 euro med doppenger fra reisekofferten og handler badetøy og solbriller. Hun blir deretter satt kraftig på plass av Michaels lokale forretningsmann. Senere ser vi henne velge de dyreste øreringene i en lokal smykkebutikk, noe Michael galant tar regningen for.
Denne folkelige formen for luksus kontrasteres mot den godt bemidlede, men noe mer elegante hollenderen Thomas, som Sascha får øye på og innleder en flørt med. Thomas trives med et glass rødvin i godt selskap i sin lille seilbåt, som han reiser rundt med i verden etter å forlatt et hektisk liv som aksjemegler. Thomas’ uttalte carpe diem-verdier representerer en slags motpol til Michaels aggressive materialisme. Samtidig er det også en viss ironi ved hans naivitet: Mannen føler seg trygg nok i sin finansielle frihet til å kunne uttale seg kritisk om pengenes makt.
Holiday, Eklöf 2019. Foto: Mer film
Det er uklart hva det er som får Sascha til å oppsøke Thomas. Etter bare et gjennomsyn av filmen virker det for meg som et noe naivt oppmerksomhetsbehov, ispedd en bakomliggende tanke om å fremprovosere Michaels sjalusi. For sin del anser Michael Sascha som en søt og umyndig dokke som han kan smykke seg med, hvor han kan få utløp for sine dominerende seksuelle drifter. Han foretrekker henne nemlig bevisstløs eller under hans fysiske kontroll. Det er særlig en scene i filmen, en uavbrutt tagning, der Michael tvinger seg seksuelt på Sascha på brutalt vis, som har skapt en del reaksjoner hos tilskuere og kritikere. Som tilskuer er man som fanget i denne lange og nesten statiske tagningen, som viser hele handlingens forløp. Da Isabella Eklöf ble spurt hvorfor hun tror vi oppfatter denne voldtektsscenen som så ubehagelig, svarer hun kontant: Det er fordi den viser en erigert penis. Scenens realisme blottlegger det seksuelle overgreps skremmende natur.
Men Holiday er ingen rape-revenge film. Til tross for Michaels grusomme adferd velger Sascha aktivt å holde fast ved ham. Dette valget er noe av det mest interessante med Holiday, som forsiktig plasserer Sascha som en kompleks antihelt i den veldig menneskelige gråsonen mellom naivt offer og manipulator.
Holiday, Eklöf 2019. Foto: Mer film
Tenk på figurer som Jake Lamotta i Raging Bull, eller de småkriminelle gangsterne i Nicholas Winding Refns Pusher: begrensede, barnslige, aggressive vinner/tapere, som opererer innenfor et snevert spektrum av hva maskulinitet betyr, og som sjeldent blir klokere i løpet av filmens handling.
Den aktuelle, og mye medieomtalte forfatteren Michel Houellebecq blir genierklært for sin fremstilling av passiviserte og konsumsyke menn med for mange valgmuligheter. Den houellebekianske antihelten er riktignok på toppen av den sosiale pyramiden, men lamslått av den moderne, individualistiske og nyliberale tidsånden. Han lengter, noe halvhjertet, etter en form for ekte fortrolighet i en verden der markedslogikk informerer alle typer forhold på et grunnleggende eksistensielt nivå.
Holiday, Eklöf 2019. Foto: Mer film
Vi har per i dag manglet en utforskning av den kvinnelige motparten til Houellebecqs jeg-personer. Holiday skildrer en overfladisk, materialistisk, barnslig kvinne som blir objektivisert og utnyttet seksuelt, men som også finner en slags trygghet i det å være passiv, og underlagt et voldelig system.
Forskjellen mellom Holiday og en roman som Seratonin er at sistnevnte riktignok er skrevet i første person. Denne indre stemmen strukturerer og informerer handlingen med syrlige, morsomme og provoserende betraktninger (Nederland er et aksjeselskap, osv.). Denne tilgangen til jeg-personens motivasjoner og psykologi gjør ham sympatisk og menneskelig, uansett hvor tvilsomme hans handlinger er. Saschas motivasjoner forblir derimot ugjennomtrengelige, og vi får bare noen få glimt av hva hun tenker. Holidays stilistiske valg om å holde oss på avstand er mindre forførerisk, og muliggjør en større grad av ambivalens og åpenhet i stoffet.
Holiday, Eklöf 2019. Foto: Mer film
Det finnes i dag mye større bevissthet og diskusjon rundt hvordan kvinner, minoriteter, og kulturelle sub-grupper kan og bør bli representert på film. Dette har krystallisert seg blant annet i fremmarsjen av «sterke» kvinneroller i store kommersielle produksjoner, fra Wonder Woman til Star Wars, via Black Panthers tøffe, Grace Jones-inspirerte kvinnesoldater og Charlize Therons Furiosa i Mad Max: Fury Road.
Kvinnelige regissører møter ofte en forventning om at særlig de har et spesielt ansvar for å skape flere «sterke» og «positive» kvinneroller i kulturen. Men som Ingrid Rommetveit nylig skrev i Z om den amerikanske regissøren Karyn Kusamas spesielle filmunivers: Kvinnelige regissører tilfører ikke nødvendigvis filmene sine et spesifikt kvinnelig perspektiv.
Jeg er tilhenger av positive og sterke kvinneroller. Men jeg ønsker meg i tillegg et bredt spektrum av antiheltinner – tåpelige, naive, pengesyke og dømt til selvdestruktivitet. Power er fint og bra. Jeg vil også ha en kvinnelig Jake LaMotta.
Tweet
Relatert
«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller
Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.
Little Women: Portrett av kunstneren som ung kvinne
Blogg: Little Women er like feministisk som den er god og varm i sin skildring av søskenkjærlighet og nære relasjoner.
Patricia Rozema og kampen for å lage det særegne
Blogg: Gunnar Iversen leverer sin 29. Citizen Iversen-rapport fra Ottawa. Denne gang handler det om en sann kanadisk mester.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Åpen fremtid
Z #4 2015: I Femme Fatale (2002) diskuterer Brian De Palma paradokser som har definert ham som filmskaper. | kun utdrag
Stillbildefilmens tid
Z #2 1997: Opplevelsen av å betrakte et fotografi er anderledes enn den vi har når vi ser film. Men hva [...] | kun utdrag
Noko anna – noko meir – intervju med Koji Yamamura
Z #4 2011: – Eg er ikkje nøgd med berre å skape ei god forteljing. Det viktigaste er å gje publikum ei sterk oppleving som det ikkje er råd å setje ord på, seier Koji Yamamura. | kun utdrag