Human Rights Human Wrongs 2017

This is Gay Propaganda

 

Human Rights Human Wrongs (HRHW) er en filmfestival for det 21. århundre; for et publikum som tørster etter noe annet enn røde løpere og underholdning. I en tid hvor selv den norske middelklassen føler på sterk, internasjonal uro er HRHW festivalen vi trenger.

Som navnet bør gi deg et godt inntrykk av, er dokumentarfestivalen Human Rights Human Wrongs først og fremst opptatt av å dykke ned i de store, menneskelige spørsmålene i sin tid. Menneskerettigheter og brudd eller mangel på disse står høyt på agendaen.

Nært og fjernt

Festivalens programmerere gjør seg flid med å finne og inkludere filmer fra de aller fleste deler av verden, og ikke bare dem som vi helst ikke liker å sammenligne oss med når det kommer til menneskerettigheter og lignende politiske spørsmål. Det er ikke bare i aktive krigsområder man finner human wrongs. For eksempel tok årets festival opp konsepter som menneskefiendtlig byutvikling i New York i filmen Citizen Jane: Battle for the City (Matt Tyrnauer, 2016), mens nederlandske The Chocolate Case (Benthe Forrer, 2016) tar for seg den globale sjokoladeindustrien og går den virkelig etter i sømmene hva gjelder arbeidsvilkår i produsentleddet, også aller nederst på rangstigen. Vi blir også minnet på hvor bestialsk annerledes mange mennesker har det selv i våre rent geografiske naboområder i øst, blant annet gjennom This Is Gay Propaganda (Marusya Bokiurkiw, 2015), en undersøkelse av LHBT-miljøenes vilkår på steder som Kiev og Odessa. I det hele tatt fungerer festivalens programmering som en øyeåpner og nyttig påminner om den dessverre utslitte klisjeen: Verden er et lite sted. Selv ikke vi som i løpet av få tiår har blitt vant til å føle oss skjermet fra det meste av menneskelig elendighet, er noensinne veldig langt unna. Trist at slike påminnelser trengs, men desto bedre at vi har gode hjelpere som HRHW til dette formål.

Citizen Jane: Battle for the City

 

Festivalsnakkiser

Årets åpningsfilm ble det store høydepunktet for min del. Tickling Giants (Sara Taksler, 2016) er historien om «den egyptiske Jon Stewart», Bassem Youssef. Youssef er utdannet lege, og jobbet som dette i Kairo da revolusjonen brøt ut i 2011. Han fant snart ut at han ønsket å bidra med noe mer enn «kun» å lappe igjen sår på de fysisk skadde, så han og en kompis begynte å filme satiriske nyhetsinnslag – i Youssefs vaskerom hjemme i leiligheten. Nærmest over natta ble Bassem rikskjendis, men i land og situasjoner med så mye politisk og sosial uro er ikke slikt uten risiko. Som åpningsfilm satte denne dokumentaren på effektivt vis tonen for resten av festivalen. Den tar tak i livsviktige politiske og menneskelige spørsmål; den oppleves uhyre aktuell med sin utforskning av forholdet mellom totalitær stat og uavhengig presse; samtidig som det satiriske aspektet bidro til at alle som fylte Cinematekets storstue Tancred til randen også kunne le godt underveis, og uten alt for mye kræsj feire at festivalen var åpnet like etterpå.

 

 

En annen lege møter vi i den langt dystrere Nowhere to Hide (Zaradasht Ahmed, 2016), den norskproduserte dokumentaren som hadde rukket å bli en stor snakkis allerede før HRHW begynte, blant annet gjennom sine visninger på Tromsø Internasjonale Filmfestival og gjev pris under IDFA. Vi følger Nori Sharif de første fem årene etter at amerikanske styrker trakk seg ut av Irak, i hans sykehusjobb med å behandle sårede. Vi får se hvordan hverdagen på sykehuset raskt endrer seg, før også hele livet til Sharif og hans familie snus på hodet ettersom ISIS og irakiske (para)militære grupperinger får mer og mer makt. Nowhere to Hide er en intens filmopplevelse som med enkle, men kraftfulle virkemidler makter å trekke fram det menneskelige og individuelle i en dypt tragisk historie. Det er ikke bare subjektene i filmens fortelling som ikke finner noen gjemmesteder; det blir også sant for oss i publikum som blir slukt opp av filmen, med hud og hår. Dette er en film som på én måte er vanskelig å anbefale sine venner å se, men som du samtidig vil ønske at absolutt alle skal ha sett.

 

 

Mer enn film

Fra et kuratorperspektiv må det også nevnes at HRHW er et prakteksempel når det gjelder å inkorporere andre relevante uttrykk i en filmfestival, for å videre utforske festivalens tematikk som den er satt gjennom filmprogrammet. Hele 30 arrangementer var å finne i oversikten over årets «Live»-program, som kunne by på en rekke forskjellige opplevelser og inntrykk. Noen var tydelig direkte supplementer til filmprogrammet, som for eksempel panelsamtalen «Hvordan beskytte sivile i krig?». Andre igjen stod totalt på egne bein, som det frittstående teaterstykket «Nå løper vi» eller seminaret «Kunstnere på flukt». Det var også gjort plass til brennaktuelle tema som klimakrisen og kritisk journalistikk i møte med populisme. Dette viser en filmfestival med selvtillit nok til å satse utenfor de tradisjonelle arenaer og konseptene; som tør å utforske andre tilnærminger og uttrykksformer fordi de vet at filmprogrammet holder mål og ikke vil havne i skyggen. Kall det gjerne en tverrfaglig festival, om du vil – men med dokumentarfilmkunsten som solid kjerne. Dette er en festival du ikke har råd til å gå glipp av.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon