VENEZIA 2017

The Third Murder. Foto: Another World Entertainment The Third Murder. Foto: Another World Entertainment

 

Når mørket nå senker seg i stall og stue deler Zs blogger lyse minner fra sin jomfrutur til sensommerens filmfestival i Venezia

Venezia er verdens eldste filmfestival, årets utgave var den 74. i rekken. Å endelig få oppleve den var en stor begivenhet. Men jeg var ikke klar over – eller klar for – all køståingen man som førstegangsreisende opplever på en festival – alle filmene jeg ikke skulle få komme inn på – selv etter en time i kø. Jeg var heller ikke klar for Venezias beryktede tigermygg, selv om de tydelig ga uttrykk for sin begeistring for meg.

Med et jevnt tilsig av gode filmer, og noen få unntak fra regelen, George Clooneys klønete Coen-brødrene-filmatisering Suburbicon og Aronofskys megalomane Mother! (det mest pretensiøse jeg har sett på lenge), var det allikevel noen som skilte seg ut som særdeles gode og interessante. Her er mine høydepunkter på filmopplevelsesfronten.Festivalens desidert største filmopplevelse har jeg tidligere blogget om, dokumentarfilmen Ryuichi Sakamoto: CODA.

The Third Murder – Hirokazu Kore-eda

The Third Murder. Foto: Another World Entertainment The Third Murder. Foto: Another World Entertainment

 

En av de – for meg – mest interessante filmene i Venezia var Hirokazu Kore-edas The Third Murder. Filmen vises for øvrig under Film fra Sør-festivalen denne uka, og er tatt inn til Norge av Another World Entertainment.

Et krimdrama er kanskje ikke det man forventer seg av Kore-eda (som blant annet står bak fantastiske filmer som After Life (1998), Nobody Knows (2004) og Søstre (2015). Så er da heller ikke dette noen vanlig krim.

I anslaget til filmen er vi vitne til at en mann blir drept. Så blir liket hans satt fyr på. Kamera hviler på morderens ansikt … Så er vi over i de rettslige aspektene. Morderen – Misumi (spilt av Koji Yakusho) er tatt, og har tilstått. Han har drept arbeidsgiveren sin, i det som ser ut som et vinningsmord. Misumi har dessuten nylig kommet ut av fengsel etter tredve års soning for to andre mord, og kommer til å få dødsstraff. Forsvareren hans (spilt av Masaharu Fukuyama) er i utgangspunktet totalt uinteressert i spørsmål om skyld, men gjør sin kyniske jobb for å unngå at klienten skal få dødsstraff. Men så begynner han – og vi – å bli interessert i Misumi, en klient som stadig endrer forklaringer på hvorfor han begikk udåden.

Kore-eda blir ofte sammenlignet med den store japanske regissøren Ozu og hans humanistiske filmer om nære relasjoner. Men med denne filmen – og Misumi som en høyst upålitelig forteller – går kanskje tankene mer mot Kurosawa og hans klassiker Rashomon. Hvilken historie, av de vi får lagt fram, er den «riktige»? Ble han drevet av grådighet? Var det et bestillingsmord? Eller kanskje noe helt annet? Og hvor finner vi den virkelige ondskapen?

Filmen er en skarp kritikk av det japanske rettsvesenet, og dødsstraff, med en like humanistisk grunntone som en finner i Kore-edas andre filmer. Det er da heller ingen «uskyldig» som her eventuelt skal dømmes til døden. Og siden dette er andre gang Misumi blir dømt for mord, kan en også spørre seg om hva som egentlig utgjør tittelens «tredje mord». En film jeg gleder meg til å se en gang til.

 

The Shape of Water – Guillermo Del Toro

The Shape of Water. Foto: UIP The Shape of Water. Foto: Twentieth Century Fox Norway

 

Fiksjonsfilm nummer to som gjorde et sterkt inntrykk var årets Gulløve-vinner: Guillermo Del Toros The Shape of Water. Det er lenge siden jeg har opplevd å bli så til de grader sugd inn i et eget filmatisk univers.

Handlingen er lagt til den kalde krigens dager. Stumme Elisa (Sally Hawkins) jobber som vaskehjelp, nederst på rangstigen, i et hemmelig statsforetak. Hennes eneste venner er arbeidskameratene på jobben, og en like ensom homofil malernabo, som i tillegg har mistet jobben som reklametegner. En dag kommer det inn et nytt mystisk objekt (kalt «The asset) til arbeidsplassen, de har klart å fange et sjømonster fra Sør-Amerika. Og mens hennes sadistiske sjef torturerer vesenet, og gjør seg klar til å dissekere det, ser Elisa på det som et vesen med integritet og følelser, og begynner å lære det å kjenne.

The Shape of Water er kanskje en veldig sentimental film, men det gjør utrolig godt – i disse tider – å se en film som hyller både kjærligheten (selv om den ikke alltid kommer i de former man forventer seg), opprør og håp. Å kunne nyte både den groteskvakre estetikken og eventyrstemningen den hyller oss inn i. Og ikke minst – alt vannet!

Filmen vil komme opp på norske kinoer ut på nyåret.

 

Ex Libris: The New York Public Library – Frederick Wiseman

Ex Libris: New York Public Library Ex Libris: New York Public Library

 

Frederick Wiseman regnes som en av de fremste eksponentene for direct cinema; en filmstil som distansert observerer mennesker og miljøer, og legger dette fram for sitt publikum. Siden Titicut Follies i 1967 har Wiseman laget over 30 dokumentarfilmer, mange av dem institusjonskritiske. Hans Ex Libris: The New York Public Library framstår som en hyllest til arbeidet New York Public Library, med sine 92 avdelinger, gjør for New Yorks innbyggere, og som en hyllest og et forsvar for nødvendigheten av en sterk offentlig kultur.

Bibliotek handler ikke om bøker, de handler om mennesker, er et av utsagnene i filmen. Om tilgang til kunnskap.

Filmen tar oss med til møter blant de ansatte på biblioteket, og diskusjonene de har der. Diskusjoner som spenner vidt. Hvordan nå ut til tenåringene? Hvordan finne en riktig balanse i innkjøp av e-bøker, mellom bøkene man vet det er etterspørsel etter, og kvalitetsbøker, når ikke disse to verdiene automatisk henger sammen? Hvordan skaffe penger, både fra det offentlige og fra det private, for å sikre videre drift?

Resten av filmen viser oss klipp fra bibliotekets aktiviteter. Vi tar del i boklanseringer med Elvis Costello og Patti Smith, en nydelig framføring av slampoeten Ta-Nehisi Coates, konserter som blir holdt. Filmen gir like stor plass til mindre kjente aktører, som når en døvetolk forteller om sitt arbeide for en gruppe interesserte tilhørere, om hvordan man som døvetolk også må bruke kroppsspråk for å få med nyansene i det som tolkes (hun får to personer til å lese et utdrag Fra Uavhengighetserklæringen, en bedende og en sinna – og så simultantolker hun ut fra tonefallet deres).

Et av prosjektene til biblioteket er også å gi New Yorks befolkning tilgang til internett (en overraskende stor prosentdel av innbyggerne har ikke det), til dette har de startet «utlån» av modemer og internett.

Gjennom de 3 timene og 18 minuttene filmen varer vokser respekten for bibliotekets virksomhet, og for betydningen av en offentlig kunnskapskultur. Som fjerde filmen den dagen jeg så den, hadde jeg kanskje forventet meg å luske ut av visningen en halv time ut i filmen, men jeg satt som fjetret.

Enhver bibliotekar som må forsvare hvorfor bibliotekene fortsatt har en rolle i dagens informasjonssamfunn, bør koste på seg å få sett denne filmen. For oss andre – som også jobber med formidling av kunnskap – er filmen også en liten vitamininnsprøyting. (Og: Politikerne våre burde tvinges til å se den.)

 

En film som vel ikke når opp til resten av de store filmopplevelsene i Venezia, men som allikevel er verdt en liten omtale er

Jim & Andy: The Great Beyond – The Story of Jim Carrey & Andy Kaufman With a Very Special, Contractually Obligated Mention of Tony Clifton – Chris Smith

Jim and Andy. The Great Beyond. Foto: Netflix Jim and Andy. The Great Beyond. Foto: Netflix

 

Da Milos Forman skulle lage sin film – Man on the Moon –  om den avdøde komikeren Andy Kaufman trodde han han hadde fått Jim Carrey til å spille hovedrollen. Det han ikke visste var at Carrey – om han nå virkelig hadde følt at Kaufman snakket til ham fra de døde, eller ikke – skulle gå så opp i rollen at han også, på settet under innspillingen – lot som – eller trodde? – han var Kaufman. Når han ikke da gav seg ut for å være Kaufmans konstruerte figur «Tony Clifton» …

For de som ikke kjenner til Andy Kaufman, så var han en kontroversiell komiker, med en absurd form for humor, tilnærmet dadaistisk. Han strakk også grensene betraktelig for hva et publikum skulle tåle. Og hva som eventuelt er morsomt. En av sketsjene hans var å stå på scenen og se kjempeutilpass ut. Så setter han på en plate med sangen Mighty Mouse. Han fortsetter å se ubekvem ut. Men det er en linje i sangen han stolt mimer til. Så ser han ubekvem ut, helt til han kan mime den samme strofen en gang til. Han var også kjent for å skulle «bryte» med kvinnene i publikummet sitt, som han ellers sa hørte hjemme ved kjøkkenbenken. Eller å fortelle en dårlig vits, på en utrolig klønete måte. Han døde av lungekreft, 35 år gammel.

Det ble tatt opp masse bakom-materiale under innspillingen av Formans film om ham, og det er dette som er utgangspunktet for Jim & Andy-filmen. Samt Jim Carreys betraktninger om hva som hendte, sett i et retrospektivt perspektiv. I filmen ser vi Carrey som Kaufman, anklage komikeren Carrey for å være for opptatt av at andre skal like ham. Carrey, som Kaufman, komme kjørende til filmsettet med en papirpose over hodet. Carrey terrorisere en stadig mer frustrert regissør, fortsatt fullstendig inne i sin rollefigur Andy Kaufman. Blandet sammen med klipp, der det ser ut som Kaufmans nære familie også begynte å tro at de nå hadde å gjøre med Andy selv …

Carrey geleider oss gjennom sine minner, og sitter også der som en slags «vismann» og psykoanalyserer sine tidligere rollevalg … Og jeg sitter av og til og lurer på hvilke nye historier det er han forer oss med nå. Er dette en ny jippo? En ny variant i mockumentargenren? I følge Carrey ville ikke filmselskapet frigi dette materialet tidligere, fordi det fikk ham selv til å framstå som «an asshole». Og man kan skjønne tankegangen deres. Men det er ingen tvil om at Carreys «bakomspill» nok var i hans helts – Andy Kaufmans – dadaistiske ånd.

Filmen er nesten like heseblesende manisk og lettere personlighetsforstyrret som Carrey framstår som. Men veldig underholdende. Filmen er laget av – og for – Netflix, og vil ha sin premiere der.

 

 

 

 

 



Din kommentar


Relatert

Ikke en rapport fra Venezia

Z #4 1983: Filmskapere kan deles inn i to hovedgrupper. I den ene finner du de som tar utgangspunktet i [...] | kun utdrag

Cannes 2017: Kunst og kunstighet

Blogg: I Cannes kan du finne noe av det fineste filmkunsten kan framvise, men også mye vulgaritet og ytre staffasje. Vår blogger deler sine inntrykk fra årets Cannes-festival.

Human Rights Human Wrongs 2017

Blogg: Human Rights Human Wrongs (HRHW) er en filmfestival for det 21. århundre; for et publikum som tørster etter noe annet enn røde løpere og underholdning. I en tid hvor selv den norske middelklassen føler på sterk, internasjonal uro er HRHW festivalen vi trenger.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Den taiwanske nye bølgen

Z #1 2010: Den taiwanske nye bølgen er den mest interessante bølgen i det internasjonale filmlandskapet de [...] | kun utdrag

6 kortfilmskapere om norsk films framtid

Z #3 2009: Z har spurt 6 kortfilmskapere om norsk films framtid: 1. Hva mener du er utfordringene til norsk [...] | kun utdrag

Smerte, blod og skrik

Z #4 1990: Kan en livsfornektende film, som fråtser i smerte, blod og skrik regnes som et kunstverk? Nei, [...] | kun utdrag