Spillefilmdebutantene Eva Isaksen og Eva Dahr: Filmen forandret vårt liv!

Hvem drømmer ikke om en dag å bli oppringt av en pengesterk filmprodusent, som sier: «Her har jeg et manuskript som jeg vil at dere skal regissere i løpet av dette året.» De to Oslo-jentene Eva Dahr (27) og Eva Isaksen (29) opplevde nettopp dette en dag i mars i fjor, med profesjonell regierfaring fra bare én kortfilm bak seg.
Mannen som framsatte tilbudet var Lasse Glomm, kunstnerisk leder på Norsk Film A/S. Z møtte de to spillefilmdebutantene under arbeidet med lydmiksen på filmen Brennende blomster.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1985 Bestill nummeret



Relatert

Bestemødre, mødre og døtre

Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag

Fruktbar forviklingskomedie

Z #4 1994: Enkelte kritikere har omtalt Eva Isaksens nye film Over stork og stein som en ujevn film. Jeg [...] | kun utdrag

Om mord og meta

Z #4 1992: Det er ikke alt som blir perfekt. Mord er kanskje noe av det vanskeligste. Nest etter film, da. Og [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Bennys video-film

Z #2 1993: Michael Hanekes kontroversielle film Bennys video er blitt alt annet enn en publikumssuksess på [...] | kun utdrag

Sosialrealismen er død, leve sosialrealismen?

Z #5 1986: Ropene om internasjonalisering og kommersialisering har ikke stilnet, like fullt er det [...] | kun utdrag