Den hemmelighetsfulle M. Night Shyamalan – et intervju med Aubrey Wanliss-Orlebar (del 2)
Etter den eventyrlige suksessen med The Sixth Sense i 1999 var M. Night Shyamalan med ett slag en av Hollywoods mektigste og ble kalt den nye Spielberg. Dette intervjuet påviser en bemerkelsesverdig tematisk konsistens og konsekvent progresjon i filmene hans. Men jo mer kunstnerisk ambibiøse arbeidene hans ble, jo dårligere ble de mottatt, inntil det endte med både publikumssvikt og totalslakt for Lady in the Water.
TweetRelatert

Hollywood på 2000-tallet – et intervju med Aubrey Wanliss-Orlebar (del I)
Z #4 2007: Dette intervjuet forteller historien om ny Hollywood-film siden 2000 sett fra perspektivet til en [...] | kun utdrag

Kattepus med pisk – den aggressive kvinnen i amerikansk underholdningsfilm
Z #1 1999: Aggressive kvinner. I Hollywoodfilmen? Tilsynelatende et risikabelt konsept å kaste frampå i den [...] | kun utdrag

Det senromantiske symfoniorkesteret i Hollywood
Z #2 2003: Symfoniorkesteret har en særskilt plass i amerikansk filmmusikk. I et overveiende flertall av [...] | kun utdrag
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Norsk skrekkfilm og jakten på varemerket
Z #1 2016: Har norsk skrekkfilm en egen identitet? | kun utdrag

Alt som himmelen tillater. Douglas Sirk – melodramaets ubestridte mester
Z #4 2003: Melodramaet, slik vi ser det i filmene til Sirk, Fassbinder og Almodovar, er alt annet enn en naiv sjanger. Tvert imot; til forskjell fra en typisk blåøyd og idylliserende sjanger som f.eks. musikalen, er melodramaet propfullt av håpløshet, desillusjon, tragedie og bitterhet. Kanskje er det nettopp den lekre og tiltalende formen som gjør det mulig å oppnå en estetisk nytelse i møtet med disse bitre og triste historiene?

Andrej, Maya, Chris… og alle de andre – en festivalkommentar
Z #1 1988: Den 10. norske kortfimfestivalen er over, som vanlig brakt vel i havn av den etter hvert temmelig [...] | kun utdrag