Citizen Iversen i videobutikken – 9. rapport fra Ottawa

Inne i Glebe Video. Foto: Yonnyyura, Imgur

 

Bak en nesten umerket dør i strøket The Glebe finnes en av de siste gjenlevende videobutikkene i Ottawa, Glebe Video International. Et eldorado for cinefile og filmnerder.

Er det ikke noe som frister på kino kan man alltids gå til videobutikken. I Ottawas område The Glebe kan man ennå gjøre dette. Her ligger en av de få videobutikkene som finnes i Ottawa, og den er trolig en av landets beste. Om ikke landets aller beste. For ikke så lenge siden fantes det mange videobutikker i Ottawa, men etter at Elgin Video leide ut sin siste DVD i fjor, er det bare Glebe Video som holder ut av de virkelig store og seriøse aktørene. Og de gjør det med stil. Man kan fremdeles leie video på noen bensinstasjoner og kiosker, eller i noen av butikkene i Chinatown, men det kan ikke sammenlignes med Glebe Video. Det er siste butikk igjen i det som engang var selve videobutikkenes eliteserie.

Glebe Video ligger på livsnerven Bank Street, bare ti minutters gange fra der jeg bor. For å komme til butikken må man lete etter en liten, nesten umerket, dør i en bygning fra begynnelsen av forrige århundre. Inneklemt mellom en pub og en optiker ligger døra til videobutikken. Man går opp en trang og støvete trapp, til andre etasje, og går så til høyre inn i butikken. Da er man kommet til Mekka, og samtidig har man tatt et steg inn i fortiden.

Dette er ikke bare en videobutikk som ligger på Bank Street i Ottawa, men en viktig institusjon. De som jobber der kan fortelle at områdets beboere ser på sjappa som en skatt, og at det ikke bare er stedet for å leie filmer av alle slag, men også stedet for å slå av en prat om film. Glebe Video er dermed også en sosial institusjon, der man kan snakke med de bak disken eller med andre som leter i hyllene. Alle leter enten etter den helt spesielle filmen, eller ønsker å gjøre en oppdagelse, og de fleste vil gjerne slå av en prat om butikken. Eller om film. I et hjørne i taket rett innenfor inngangsdøra står det en monitor som enten viser en fargerik Bollywood-musikal eller en dyster europeisk kunstfilm, så kan man uansett starte praten om det som vises der.

 

Å gå inn i Glebe Video er som å ta et steg inn i fortiden. Ikke bare ser det ut som noe fra en svunnen tid, men det lukter akkurat som i et velbrukt antikvariat. Andre sider av butikken forteller oss at ikke alle higer etter nymotens ting. Glebe Video har ingen datamaskiner, og det er så mange VHS, DVD og Blu-Ray i hyller fra gulv til tak at det knapt nok er plass til en datamaskin. Alle opplysninger som trengs om utleie eller medlemskap finnes i et knippe svarte permer som tar mesteparten av plassen på disken.

For å leie film trenger man å bli medlem, som ikke koster noe, og etter registreringen får man et lite kort av stivt grønt papir. På kortet står det nederst i høyre hjørne når medlemskapet opphører, men der har Glebe bare rablet ned N/A. Det står for «Not Applicable», men egentlig menes det at kortet gjelder så lenge butikken finnes. Jeg er medlem 38229, og kortet er allerede blitt litt frynsete i kantene.

Glebe Video består av fire rom som er stappfulle av både VHS-er og DVD-er. Ifølge de som jobber der har man 15.000 forskjellige filmer i hyllene. Det er mest DVD og Blu-Ray, men man kan ennå leie et imponerende antall filmer på VHS, om man skulle være en av de som nekter å gi opp gamle formater. Rett ved Glebe Video ligger for øvrig platebutikken Compact Music som ironisk nok nesten helt og holdent har byttet ut CD med vinyl, så området har et sterkt og nostalgisk forhold til fortiden. Det er samtidig en levende fortid. Det beste av det som tilhører gårsdagen føres videre inn i framtiden, og det er langt fra hverdagskost på filmområdet.

Videobutikken føles nærmest som en hyggelig hule, med vegger fylt til randen av fargerike DVD-filmer. De er organisert etter ulike genrer og områder, og noen regissører har også sin egen del av en hylle. Utvalget er overraskende godt. Det er flere meter med japansk film. Nesten like mye nordisk film, og til og med en egen liten hylle med norsk film. Her finnes nærmere et tyvetall norske filmer fra de siste årene. To av Bent Hamer, Joachim Trier og Hans Petter Moland, og ellers ymse fra Den brysomme mannen til Sykt lykkelig. Hamers O’Horten finnes i hele fire DVD-kopier. Kikker man på VHS-avdelingen under finner man til og med Veiviseren av Nils Gaup. Kassetten er falmet og velbrukt. Mange i området The Glebe har åpenbart kost seg med Gaups spennende «Northern» på VHS.

Det er litt vemodig å gå rundt i velassorterte Glebe Video. Man håper selvsagt at butikken vil holde ut, og ikke lide samme skjebne som Elgin Video og de andre butikkene, men situasjonen i Canada er stort sett den samme som i Norge. Netflix var dødsstøtet for de fleste butikkene. I Norge var videobutikkene en viktig institusjon inntil bare få år tilbake. I 1991 var det 3400 steder som hadde konsesjon for salg og utleie av video i Norge. I de siste tre årene har antallet butikker i Norge gått fra omkring 200 til bare ti. Jeg vet dette fordi min tidligere student Marius Øfsti gjør et viktig arbeid med å dokumentere historien til videosjappa i Norge. Han ville følt seg hjemme i Glebe Video. Han ville satt pris på å slå av en prat med en av de unge bak disken, enten om Bollywood-filmen eller om den europeiske kunstfilmen. Eller kanskje om en obskur konsertfilm med et heavy metal band.

Netflix var det siste dødsstøtet også for videobutikkene i Canada, et land som ofte nærmest karakteriseres som en amerikansk «koloni». Også av kanadierne selv. Historien om Netflix og videobutikkenes død kan man for øvrig lese om i Gina Keatings spennende og fascinerende bok Netflixed: The Epic Battle for America’s Eyeballs fra 2012. Keatings bok er velskrevet, like spennende som en thriller, og skildrer utviklingen av selskapet Netflix fra det ble etablert i 1997 av Marc Randolph og Reed Hastings og til det vinner over erkerivalen Blockbuster. Netflix startet sin virksomhet i 1998, men var på det tidspunktet et helt annet selskap enn i dag. Bredbånd eksisterte knapt, og strømming av film var nærmest regnet som science fiction. Utviklingen fra et slags postordreselskap til dagens nett-gigant, med slagordet «We are the way you watch movies», var lang og kronglete.

Å lese Gina Keatings bok i dag, med fasit i hånden, og med all kunnskap om hvordan Netflix har vunnet de aller fleste av sine slag i forretningsverdenen, og samtidig endret hvordan mange mennesker opplever film, er en merkelig og interessant opplevelse. I journalist Keatings bok er Netflix utfordreren, en underdog som tar opp kampen med videobutikkjeden Blockbuster. At de til slutt vinner er ikke minst et resultat av dårlig lederskap hos Blockbuster.

A Walk in the Woods

 

Netflix ble startet lenge før DVD-spilleren var blitt allemannseie, og i begynnelsen handlet det om leie av DVD via post. Gründerne Randolph og Hastings hadde ikke bare troen på DVD som medium, Netflix ble også senere banebrytende når det gjaldt strømming, VOD og online-tjenester. De var tidlig ute, men ble lenge truet av andre selskap, men klarte å holde ut inntil spesielt rivalen Blockbuster gikk konkurs.

I dag er det lett å se at det bare kunne gått den veien Netflix staket ut, og hadde ikke dette selskapet vunnet kampen om markedet, så hadde Blockbuster eller Amazon eller andre hatt den rollen Netflix har i dag. Likevel er det både med nostalgi og sorg at man tenker tilbake på videobutikken. Kanskje en mindre praktisk løsning enn å strømme filmen rett til egen datamaskin hjemme, men uten de sosiale elementer som preget besøket i videobutikken. Når jeg besøker Glebe Video i dag tenker jeg ofte på mine første videobutikkbesøk i Stavanger helt på begynnelsen av 1980-tallet, og håper at Glebe Video holder ut. Om den forsvinner vil det være avslutningen på en institusjon og en epoke.

Jeg finner ofte en film i hyllene til Glebe Video som jeg gjerne vil se igjen, og like ofte en film jeg gikk glipp av på kino, men likevel vil se. En helg bestemte vi oss for å se en «double bill» om det å gå i skog og mark, ettersom vinteren raste og det var lite grønt å se. Det ble en morsom videokveld. Ikke med store kunstneriske utfordringer, og til og med preget av adskillige stønn og utrop, men det hører med om en av filmene hører til den kategorien av filmer som så å si går rett på video.

A Walk in the Woods

 

Verken Wild (Jean-Marc Vallée, 2014) eller A Walk in the Woods (Ken Kwapis, 2015) er store filmer som vil gå til historien, men å se dem sammen var en interessant øvelse. Ikke minst for å se hvor galt det kan gå. Boken av Bill Bryson som A Walk in the Woods er basert på er vittig, ironisk, kunnskapsrik og velskrevet. Den har både snert og kraft, essayistiske deler som forteller om endringen av det amerikanske landskapet, og minneverdige karakterer. Et godt utgangspunkt for en film tenkte jeg. Jeg hadde også tro på at kombinasjonen av Robert Redford og Nick Nolte ville være god. Så feil man kan ta.

Bill Brysons bok blander sviende sarkasme med lun selvironi i en fortelling som er vanskelig helt å tro på, samtidig som den har en realistisk klangbunn. Kwapis’ film blir imidlertid en pussig bagatell, og det er vanskelig ikke å henge seg opp i at skogen Redford og Nolte ferdes gjennom ofte ser ut som en dårlig kopi laget i et studio i Hollywood, og at ryggsekkene de bærer er synlig lette for at de gamle stjernene skal kunne ha dem på ryggen. Alt går faktisk galt i denne filmen, som har åpenbare kalkun-kvaliteter.

Begge filmene handler om karakterer som går på lange «hikes» som amerikanerne kaller det. Skogstur er neppe riktig ord, spesielt ettersom hovedpersonene i disse filmene går på turer som varer i uker og måneder. I Wild er det en botsgang, en måte å heles etter at hovedpersonene har mistet sine næreste og fått en problem med narkotika. På samme måte som vi kjenner godt i norsk kultur, og kanskje mest tydelig formulert i Sigve Endresens filmer For harde livet (1989) og Byttinger (1991), er naturen veien tilbake til helse, frihet og sunnhet.

Wild

 

Selvsagt går det meste galt i løpet av de tre månedene Cheryl vandrer langs The Pacific Crest Trail i Wild, og først og fremst skyldes det henne selv. Naturen representerer en utfordring, men ikke en fare. Den eneste virkelige faren er henne selv, og andre mennesker hun møter på sin pilegrimsferd tilbake til seg selv. I A Walk in the Woods befinner vi oss på den andre siden av USA, i et helt annet landskap. Vi er på The Appalachian Trail, og her er stemningen mer lun og humoristisk. De menneskene Bill og Stephen møter på sin vei er mer enn noe annet eksempler på menneskelig dårskap, og de største dårene er selvsagt de to gamlingene selv.

To filmer om nesten samme sak. Laget nesten samtidig. Begge basert på selvbiografiske bøker, men ellers så forskjellige som de kan bli. Wild er den beste, men neppe en film som vil sette noe spor. A Walk in the Woods kunne bli pensum på alle filmskoler, for å vise hvordan stjerner, bestselger-underlag og stort budsjett ikke garanterer hverken kunstnerisk eller økonomisk suksess. I en film som Todd Haynes’ Carol (2015) kan man smile av kunstig snø, men så umiddelbart glemme det, fordi filmen for øvrig er så god, men i Kwapis’ film er alt som plast og skum. Dermed går det også galt med denne filmen.

Jeg leverer tilbake filmene i Glebe Video og slår an en prat med en av de ansatte bak disken. Han er ikke særlig begeistret for Wild, men så hadde han bare sett den på monitoren i taket mens han hadde kveldsvakt. Kanskje hører disse filmene til de som gjør seg best på den måten. Neste gang skal jeg velge noe annet. Jeg gleder meg allerede til å se i hyllene igjen. Kjenne lukten av støv og forventning. Se de fargerike plastomslagene. Å gå til videobutikken er alltid som å komme hjem.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon