Citizen Iversen og popcorn – 4. rapport fra Ottawa

 hovedbilde

Den norske filmviteren Citizen Iversen er blitt popcorn-frelst under sitt opphold i Canada. Her gir han Zs lesere bakgrunnen for popcornets unike posisjon i kinoenes snoputsalg.

”Med lydfilmen kom popcorn”, sa regissøren King Vidor til Kevin Brownlow i et intervju i den klassiske dokumentarserien Hollywood fra begynnelsen av 1980-tallet. For ham var salg av popcorn i kinoene selve symbolet på filmkunstens degenerering i overgangen fra stumfilm til lydfilm. Fra å ha sittet åndeløse og sett på filmene, og hørt på den levende kinomusikken, ble kinopublikummet nå popcorn-knaskende barbarer, uten sans for virkelig filmkunst.

Jeg hadde lenge den samme holdningen. På kino skulle man konsentrere seg om selve filmene. Popcorn var, som alt annet kinogodteri, noe som først og fremst distraherte. Noe som bare passet til storfilmer som først og fremst var sosiale hendelser, ikke filmkunst. Popcorn var kanskje nødvendig for å supplere skrantende inntekter for mange kinoeiere, men det var og ble en uting. Etter noen måneder i Canada er jeg mindre sikker. Jeg knasker popcorn med lystig hjerte og hamrende kjever. Selv om jeg forsøker å spise ferdig så fort som mulig, slik at jeg helt og fullt kan konsentrere meg om selve filmopplevelsen, er jeg nærmest blitt avhengig.

Det er vanskelig å gå på kino i Canada eller USA uten nærmest å gå spissrotgang mellom disker som tilbyr popcorn, annet kinogodteri og brus. I den nye kinoen i Landsdowne Park i nærheten av der jeg bor i Ottawa, er det til og med en egen avdeling kalt Poptopia som selger det som karakteriseres som ”gourmet popcorn”, ulike typer popcorn med forskjellige smaker. I tillegg til vanlig popcorn kan man dermed få popcorn med smak av chili, yoghurt, forskjellige ostetyper og saltkaramell.

Cornery_Popcorn

Popcorn er ikke bare noe man får i de store flerkinokompleksene, eller i moderne supermarkedkinoer. Selv min lokale kunstkino Mayfair er avhengig av popcorn-salg for å få virksomheten til å gå rundt. Popcorn er et helt essensielt innslag i all kinokultur her borte. Går man på siste forestilling på Mayfair blir man til og med møtt av en vennlig kontrollør som tilbyr poser med popcorn man kan få med seg gratis på veien hjem. Popcorn som ikke blir solgt gis bort til sultne kinogjengere. Hvorfor har popcorn blitt så viktig for kinoene, spesielt i Nord-Amerika? Og hvorfor ble det i det hele tatt popcorn?

King Vidor hadde rett i at popcorn kom med lydfilmen. Eller rettere sagt popcorn kom med depresjonen på begynnelsen av 1930-tallet. På dette tidspunktet hadde kinoene i USA utviklet seg fra små ”nickelodeons”, hvor man for 5 cent kunne se en forestilling som besto av et program kortfilmer, til det som ble kalt ”picture palaces”, store kinopalass med luksus og en hær av ”ushers”, uniformerte ”dørvakter” som hjalp kinobesøkeren til å finne plassen sin. Selv om det alltid har eksistert store og små kinoer om hverandre, ble premierekinoene stadig viktigere for de store studioene og også bransjen generelt. Det var i de store kinopalassene mest penger ble tjent, og det var de premierekinoene som de store studioene eide som utgjorde selve ryggraden i hele studiosystemets økonomi.

Hollywood var i begynnelsen skeptisk innstilt til salg av brus, mat og godteri på kino. Det smakte av gammeldags teater, eller av lavkulturelle underholdningstyper som tivoli, sirkus og varieté. Salg av mat, drikkevarer og godteri hadde vært viktig både på teater og for lavere underholdningsformer i mange år, men det nye kinomediet hadde lav anseelse. Mange kinoeiere så at én måte å bedre kinoenes rykte på var å si nei til salg av drikkevarer, mat eller godteri. Etter hvert som filmbransjen ble større ble dette en viktig strategi for å bedre kinoenes kulturelle anseelse og omdømme. Derfor ble det fra slutten av 1910-tallet og gjennom 1920-tallet stadig færre kinoer som solgte brus eller godterier.

klipper

Man tok riktignok avstand fra salg inne i kinolokalene, men måtte godta at det vokste fram butikker i nærheten av kinoene som først og fremst solgte mat og drikke til kinogjengerne. På gamle fotografier av amerikanske kinoer kan man dermed ofte se at det finnes en godtebutikk rett ved siden av kinoen. Denne butikken var imidlertid ikke drevet av samme selskap som eide kinoene, og mange kinoeiere så med skepsis på medbragte godterier. Det kunne lett ødelegge de flotte plysjbelagte setene, medføre ekstra utgifter ved renhold, og ødelegge kinoenes møysommelig opparbeidede gode renommé og rykte.

Alt dette endret seg med depresjonen på begynnelsen av 1920-tallet. Da flyttet mange kinoeiere raskt salget av brus og godteri inn i kinofoajeen, fordi de var avhengige av ekstrainntekter for å få virksomheten til å gå rundt. I depresjonsårene hadde vanlige amerikanere lite å rutte med, og mange nye tiltak ble viktige for å lokke amerikanerne til å bruke sine få cent eller dollar på kino. En ting var såkalte ”double bills”, to filmer for prisen av én, en påkostet A-film og en billig B-film, og en annen var brus og knask. Men hvorfor ble det popcorn som ble selve kinogodteriet i USA?

Før depresjonen og popcornsalget startet i kino etter kino over hele USA, var maisdyrking relativt uvanlig, ikke den storindustrien det er i dag. Popcorn var andre ledd i det kinohistorikeren Douglas Gomery i boken Shared Pleasures kaller en tre trinns-prosess: Først kom sukkertøy, som flyttet fra nærliggende småbutikker til selve kinofoajeen, så kom popcorn, og til slutt kom brus, mat og andre snacks.

popcorn (2)

Popcorn hadde eksistert lenge før depresjonen, og var ikke uvanlig på sirkus og tivoli. Det hadde dessuten blitt solgt av enkelte butikker i nærheten av mange kinoer. Når popcorn ble oppdaget av kinoeierne i USA endret produksjonen av mais drastisk karakter i landet. I 1934 lå nivået på maisdyrking fremdeles på et beskjedent nivå, med en produksjon på 5 millioner pund. I 1940, bare seks år senere, lå produksjonen på mer enn 100 millioner pund. Ikke minst takket være kinobransjen. Når kinoene opplevde en ny opptur under andre verdenskrig, og depresjonen definitivt var over, økte produksjonen til 400 millioner pund i året. Fra å ha vært en liten del av jordbruksproduksjonen ble mais – og popcorn – helt sentralt i jordbruket så vel som i underholdningskulturen.

Popcorn var den perfekte kinosnacksen. Billig å produsere, og billig å selge. I dag regner man fremdeles med at over 90 % av salget av popcorn på amerikanske kinoer er ren profitt, ettersom det er så billig å produsere, lagre og poppe i kinofoajeen. I tillegg var popcorn perfekt under depresjonsårene. Popcorn spredte en god lukt i foajeen, viktig i en tid da man ikke brukte så mye penger på såpe og deodorant som i dag, og det ga en umiddelbar metthetsfølelse hos de som knasket. Alle som gikk på kino hadde også råd til en pose popcorn. Saltet og smøret på popcornet medførte dessuten at salget av brus også økte, for i pausen mellom de to filmene var mange blitt så tørste at de kjøpte en brus. Metthetsfølelsen varte imidlertid ikke så lenge, så mange var blitt sultne igjen i pausen og kjøpte en ny pose popcorn.

Slik erobret popcornet amerikanske kinoer få år etter at lydfilmen var kommet for å bli: Det var den perfekte snacksen for depresjonens kinogjengere. Konsum av popcorn er imidlertid fremdeles helt nødvendig for mange kinoeiere, for å få virksomheten til å gå rundt. En distributør har til og med nylig kalt ”koppholderen” for brus som finnes i mange moderne kinoseter for ”the most important technological innovation since sound”. Nå behøver man ikke tviholde på brusen, men kan sette den fra seg og gå for å kjøpe mer popcorn, eller annen snacks.

popcorn

Salget av popcorn er i dag helt avgjørende for kinoene i Nord-Amerika. Forfatteren Edward Jay Epstein har til og med kalt hele den moderne kinovirksomheten for ”the popcorn economy”, og siterer i en artikkel en toppsjef i en amerikansk kinokjede som traff spikeren på hodet med ordene: ”The more people we move past the popcorn, the more money we make.” Derfor er popcorn like viktig i Ottawas kunstkinoer Mayfair og Bytowne som i den nyeste kinoen i Landsdowne Park.

I Norge er det ikke like lett å dyrke mais som i USA. Vi har en annen snacks-kultur, sjokolade har vært viktigere enn popcorn. Det er først i senere år at popcorn også har havnet på norske kinoer. Det er imidlertid mye å lære for norske kinoeiere når det gjelder popcorn-teknologi. Det er ingen tvil om at amerikansk og kanadisk kino-popcorn smaker mye bedre enn den popcorn man kan få kjøpt på kino i Skandinavia. Jeg husker med gru hvordan man i Stockholm på 1980-tallet varmet opp ferdigpoppet popcorn på Filmstaden og andre flerkinobygg. Popcornet kom i store svarte plastsekker, og ble varmet opp ved godtedisken. Det hadde mistet nesten all smak og konsistensen var som gummi. Mye av dagens norske og svenske popcorn smaker fremdeles som oppvarmede rester.

Kanskje dette er en av grunnene til at jeg har blitt mer vennlig innstilt til popcorn i det siste. Popcornet her borte i Canada smaker rett og slett så mye bedre enn andre steder. Oftest er det blanding av gule og hvite popcorn, lett saltet, og så knasende ferske som overhodet mulig. Ofte poppes de mens man venter.

Popcorn_-_Studio_-_2011

Jeg står over smør og annet tilbehør, og går forbi gourmet-popcornet, så helt innfødt har jeg kanskje ikke blitt ennå, men popcorn har blitt en viktig del av mange kinoturer her i Ottawa. Alltid bare den minste størrelsen, som oftest en ”regular”. Jeg trøster meg med at det gir eieren av Mayfair verdifulle inntekter, og støtter filmkunsten ved å knaske videre.

 



1 kommentar

  1. Kristian sier:

    Hallo! Ville bare legge igjen en kommentar her til deg og takke for en fin blogg. Jeg blogger selv og skriver mye om film da det er noe jeg brenner for. Ta gjerne en tur innom min blogg en gang og for all del legg igjen en hilsen om du vil :-)
    Hilsen Kristian http://blue-eyes.nu/om-meg/

Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen og D-Box – 3. rapport fra Ottawa

Blogg: Er man filmforsker så er man filmforsker, og må utforske nye fenomener i kinokulturen. Også ny kinoteknologi. Zs Citizen Iversen har vært i Ottawas nye flerkinokompleks og opplevd Vin Diesels bil- og actionfilm Fast & Furious 7. Fra et D-Box-sete.

Citizen Iversen og Birdman – 1. rapport fra Ottawa

Blogg: Utover våren vil Zs blogger Gunnar Iversen gi oss jevnlige rapporter fra sin eksil-filmtilværelse i Ottawa. Først ut en rapport om ærverdige Mayfair kino og en ikke så begeistret omtale av Oscar-belønte Birdman.

Citizen Iversen og Wiseman – 8. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår kjære Citizen Iversen har sett Wisemans nyeste dokumentar, rett før den vises i Tromsø, på TIFF.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

De fryktinngytende bildene

Z #3 1989: Dette er den første av to artikler som trekker opp noen perspektiver på skrekkfilmer av flere [...] | kun utdrag

Unni Straume klar for Europa

Z #3 1994: En av sommerens sjeldne regnskurer ledsaget min sykkeltur oppover vakre Grünerløkka der jeg [...] | kun utdrag

Giftige løgner med lunken ettersmak

Z #2 1992: Giftige løgner er blitt en suksess hos sitt publikum. Den treffer noen yngre mennesker enn [...] | kun utdrag