Citizen Iversen og Birdman – 1. rapport fra Ottawa

hovedbilde Mayfair Theatre, Ottawa

 

Utover våren vil Zs blogger Gunnar Iversen gi oss jevnlige rapporter fra sin eksil-filmtilværelse i Ottawa. Først ut en rapport om ærverdige Mayfair kino og en ikke så begeistret omtale av Oscar-belønte Birdman.

Den beste kinoen i Canadas hovedstad Ottawa er min lokale kino. Mayfair Theatre ligger i The Glebe, et område i utkanten av Ottawa sentrum, i nærheten av Carleton University. Området er preget av grønne lunger i form av store parkområder, en bred kanal som nå er et paradis for de som liker å gå på skøyter, og små hus som engang var billige, men som nå er blitt populære og dyre. Studentene og arbeiderne flytter ut, og rike hipstere flytter inn, i det som sosiologene kaller ”gentrification”. Gata Bank Street løper gjennom The Glebe som en rastløs livsnerve, med butikker og restauranter, og mellom en frisør og et parfymeri ligger en kino som ikke ligner andre kinoer.

Mayfair Theatre ble bygget under depresjonen, og sto ferdig i 1932. Det er i dag en av Canadas eldste kinoer, og en av de to siste lokale kinoene i Ottawa. Kinoen har alltid vært uavhengig, aldri eid av noen av de store kinokjedene. Arkitekturen er så særpreget, som en av de siste såkalte ”Atmospheric Cinemas” i Canada, med et interiør i spansk koloni-stil, at kinoen i 2008 ble vernet som Official Heritage Building av byantikvaren. Gjennom en kronerulling fikk kinoen digitalt utstyr for et par år siden, og er dermed både hypermoderne og sjarmerende gammel på samme tid.

mayfair-inside2-cameron Mayfair Theatre, Ottawa

 

I dag er Mayfair preget av den tidens patina, noe som gjør lokalet til et utgangspunkt for en helt spesiell kinoopplevelse. Det er, som man ville sagt i gamle dager, en bygning med sjel. Innvendig finnes to falske balkonger, på hver side av lerretet. På den ene står en stor skulptur av Gigers Alien-monster. På den andre står Sylvester Stallone som Rocky i helfigur i papp. Fargene er duse og mørke, brunt veksler med snusbrunt, og alt er preget av mer enn 80 år av forventninger og glede i kinomørket.

Mayfair er en kombinasjon av en kunstkino og en reprisekino, men fungerer nærmest som en filmklubb. Kinobilletten koster 10 dollar, som er drøyt 60 kroner. Betaler du for et årlig medlemskap, i form av en nærmest symbolsk pris på 10 dollar, er prisen kun 6 dollar pr. film, det vil si 37 kroner. I tillegg til å vise vanlige filmer, er Mayfair preget av en lang rekke film- og kinoaktiviteter, noe som nærmest gjør kinoen til et lite filmkulturelt senter. Det er et filmhus i ordets egentlige forstand. Ottawa Film Society har sine visninger her, og hver måned finner det sted en rekke spesielle aktiviteter, med spesialvisninger av kortfilm, dokumentarfilm og arkivfilm. På Mayfair finner man også kultkvelder der man kan ”sing along” til musikaler eller kle seg ut for å nyte klassikere eller kalkuner. Barna har også mange muligheter, og etter en tids opphold viser man nå klassiske tegnefilmer hver lørdag formiddag. Med 343 seter er kinoen passe stor, slik at den virkelig har et luftig og sosialt rom, samtidig som den føles både intim og stemningsfull.

En lørdagskveld trosser jeg den bitende kulden som har holdt Ottawa i et jerngrep i flere måneder, og går for å se Birdman: or (The Unexpected Virtue of Ignorance). Jeg liker Alejandro González Inárritus tidligere filmer godt, spesielt Babel gjorde et sterkt inntrykk, men Birdman fristet ikke i første omgang. Det var alle Golden Globe og Oscar prisene som overtalte meg. Dessuten hadde ryktet om filmens uvanlige form også nådd meg, så jeg ruslet over til Mayfair. Salen var trekvart full, stort sett med meget voksne mennesker. Alle hadde sikkert samme grunn til å se filmen som meg. Etter Oscar-showet måtte man se hva dette var for slags film. Vi var alle sent ute, men ønsket å ta igjen det tapte.

BIRDMAN_gallery_cover_photo Birdman

 

Det er vanskelig å like en film som er så selvopptatt og jålete som Birdman. I motsetning til for eksempel Babel er det lite i filmens historie eller univers som skaper engasjement. Alt foregår bak kulissene på Broadway, og teateroppsetningen av en dramatisering av en novelle av Raymond Carver skal være det drivhuset som skal varme opp karakterenes lidenskap, angst, vanskelige fortid og vanskelige relasjoner, ambisjoner og redsel både for nåtiden og framtiden. Det er mange ord. Det er fakter og geberder. Det som mangler er hjerte eller sjel, eller glimt av noe som oppleves som enten ekte eller relevant.

Hovedpersonen Riggan er en tidligere superhelt-filmskuespiller. Han gjenkjennes fremdeles av sine fans på gata, men selv har han kun et stort ego og et svart hull der andre har hjerte. Han er selvopptatt, og makter ikke å se noen omkring seg. Verken datteren som plages av rusproblemer og ungdommelig lede, eller en tidligere hustru og en yngre kjæreste som begge bare vil høre at de var eller er elsket. Han lever helt i skyggen av sin identitet som superhelt-stjerne, uten kontakt med noen omkring seg. Alt han gjør skaper bølger, men han makter ikke å se hva disse bølgene gjør med andre. Egoet hans kan bare måle seg med en annen superstjerne, en skuespiller som overtar en rolle som mannlig motspiller, og som også er en like stor elefant i dette glasshuset av både undertrykkede og åpenlyse følelsesstormer.

Så langt er alt godt. Det er kanskje vanskelig å like eller elske slike karakterer, men det er ikke til hinder for at en film kan være spennende, god og interessant. Det synes jeg imidlertid ikke Birdman er. På et psykologisk plan er det ikke nok å vifte med at denne teateroppsetningen betyr så mye for den tidligere superhelten at han funderer på å refinansiere huset sitt i Malibu. Ja, stakkars, dét hadde jo vært for jævlig. Det er ingen ordentlige pustehull, og ingenting som virkelig står på spill i denne fortellingen. Verden utenfor Broadway-drivhuset er nesten helt fraværende. De eneste gangene filmen virkelig puster, og samtidig får et glimt både av samtidsanalyse og ironisk distanse til fortellingen og karakterene, er når filmen viser hvordan den nye medieverdenen skaper og spiser sine mange 15-minuttershelter og døgnfluer. Hovedkarakteren mister kontrollen på en helt annen måte enn til vanlig, og fra å være det franskmennene gjerne kaller en monstre sacré, blir han virkelig menneskelig. Men bare for et kort øyeblikk.

Birdman Birdman

 

Birdman er en merkelig film. Den er annerledes og original, men mer en kuriositet enn et eksempel på kunstnerisk innovasjon eller dybde. Jeg kan ikke si at jeg har sett noe lignende, men jeg har ikke lyst til å se den igjen. Filmen er bortsett fra noen glimt i begynnelsen og slutten filmet nesten som om den var i én sammenhengende tagning. Samtidig blandes og komprimeres tid, på en enestående og original måte. Etter en stund oppleves imidlertid kamerakoreografien som like jålete og livsfjern som filmens hovedperson. Den skaper ikke noen egentlig realistisk eller stilisert nerve, og er heller ikke distansert nok til å gi et slags perspektiv på handling og karakterer.

I tillegg opererer Inarritu nærmest med en slags magisk realisme. Hovedpersonen Riggan har ikke bare en indre stemme, men oppfører seg som om han hadde superkrefter. Han kan flytte gjenstander med tankekraft, og han kan fly gjennom luften. VI forstår selvfølgelig at dette skal vise hans indre liv, alt det han vil være men ikke er, men ettersom det indre og det ytre blandes helt sømløst, og kamera svinser forelsket rundt ham som et speil eller en trofast følgesvenn, blir det ingen egentlig ironisk distanse, eller noen vei inn i karakterens indre.

Regissøren gjør det også vanskelig for oss gjennom en mengde små metagrep, som nærmest blir selvironiske hint for de virkelig oppmerksomme tilskuerne: En trommeslager fra gata som plutselig dukker opp innendørs i bakgrunnen, eller en mann på gata som virker gal, men som viser seg å være en skuespiller som tester ut Shakespeare. Slike små pussigheter skaper en annen type distanse som holder oss på armlengdes avstand fra karakterer og handling, men de skaper ikke noen produktiv form-spenning eller noe meta-perspektiv på selve fortellingen. Det blir en type jåleri, show off for de innvidde. En type Trivial Pursuit for fans eller nerder. Noen små ting er morsomme, som Shakespeare-skuespilleren som undrer på om det er overspill når han larmer og gjør seg til, men hva det gjør med fortellingen er jeg ikke sikker på. Er alt virkelig bare ”sound and fury”, som ikke betyr noe? I verste fall er dette livsfjern kynisme, i beste fall dårlig ironi. Inarritu reduserer ustanselig sin egen rolle til å bli en tryllekunstner som ustanselig sier: Se her! Så skal vi undre oss over hvordan han fikk til det han gjør, ikke tenke på hvorfor han i det hele tatt forteller denne historien.

Birdman-Michael-Keaton-Wallpapers-006 Birdman

 

Filmen berørte meg ikke. Verken følelsesmessig eller intellektuelt. For mye eller for lite av en lek, eller av verden utenfor scenen. Uinteressante privilegerte hvite mennesker på Broadway med problemer, dét er kanskje Oscar-stoff, men det er dødt, livløst og kjedelig. Eneste karakteren jeg virkelig likte var den infernalske og umoralske kvinnelige teaterkritikeren som salvelsesfullt forteller hvordan hun skal slakte skuespillet, før det har hatt premiere og uten at hun har sett det. Jeg har ikke sett en lignende djevelsk kritiker siden Waldo Lydecker-figuren i Otto Premingers noir-drama Laura (1944).

Filmen var ikke noen stor opplevelse, men jeg fikk da vite bakgrunnen til den mye omtalte delen av Oscar-showet der show-vert Neil Patrick Harris må gå på scenen i bare underbuksa fordi slåbroken sitter fast i døra. Nå vet jeg hva den sketsjen refererte til. Og jeg fikk da besøkt Mayfair Theatre, og sittet i det magiske kinomørket i en av de beste kinoene jeg vet om. Den sjelen filmen manglet hadde kinoen masse av, og kanskje litt av kinoens sjel ble overført til meg også.

mayfair-front1

 



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen og D-Box – 3. rapport fra Ottawa

Blogg: Er man filmforsker så er man filmforsker, og må utforske nye fenomener i kinokulturen. Også ny kinoteknologi. Zs Citizen Iversen har vært i Ottawas nye flerkinokompleks og opplevd Vin Diesels bil- og actionfilm Fast & Furious 7. Fra et D-Box-sete.

Citizen Iversen på filmfestival – 7. rapport fra Ottawa

Blogg: Z-s Ottawa-utsendte medarbeider, Citizen Iversen, har vært på tre filmfestivaler. Samme helg.

Citizen Iversen og Wiseman – 8. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår kjære Citizen Iversen har sett Wisemans nyeste dokumentar, rett før den vises i Tromsø, på TIFF.


Fra siste Z

Et spørsmål om å være eller ikke være

To restaurantgjester klager: - Så dårlig denne maten er, sier den ene. Den andre svarer: - Og så små porsjoner! Eller denne: - Hva er forskjellen på en rørlegger og Messias? Jo, Messias kommer nok en dag, men det gjør rørleggeren aldri. Dette låter woody-allensk. Ikke uten grunn. To svenske gubber prater i en park. Den ene forsikrer: - Jag är intellektuell! Så svarer den andre: - Inte jag heller. | kun utdrag

To Be or Not to Be: Traumer, vold og screwballkomedie

Hva kan man le av? Den amerikanske Hollywood-komedien To Be or Not to Be – med handlingen lagt til et naziokkupert Polen - fikk hard medfart da den kom i 1942, men regnes nå som en satirisk komedieklassiker. | kun utdrag

Politikk og satire – mockumentarer fra tidlig stumfilm til nyhetssatire

Hvilken betydning kan mockumentarer og nyhetssatire ha i en verden full av «alternative fakta»? | kun utdrag


Fra arkivet

Industrial Light and Magic

Z #1 1983: E.T. var noe av en skuffelse for alle tilårskomne matinénisser, alle som opplevde en ny vår i [...] | kun utdrag

«Blackout»: Glansbilder fra fortiden

Z #2 1986: Erik Gustavson elsker film, og han legger ikke skjul på dette i sin debutfilm Blackout hvor [...] | kun utdrag

Edith Carlmar: Norges første kvinnelige spillefilmregissør

Z #1 1990: Edith Carlmar intervjuet av Ingrid Dokka | kun utdrag