”Norsk film dårligere enn noensinne”
Ine Wilmann i Anne Sewitskys «De nærmeste» (2015)
Hele 11 norske filmer har hatt premiere i første halvår 2015. Ingen av dem ble den helt store suksessen publikumsmessig. Er norsk film på et bunnivå, igjen?
Så enkelt er det kanskje ikke. La oss ta en rask oppfriskning av vårens norske kinopremierer:
Første film ut var Charlotte Bloms spillefilmdebut Staying Alive, en komedie med sterke navn som Linn Skåber og Agnes Kittelsen i hovedrollene. Selv om kritikerne stort sett kastet terningen i retning fire ble filmen sett av over 82 000 på kino og den ble dermed sesongens bestselger.
Staying Alive, Charlotte Blom (2015)
Nummer to var en film litt i samme gate, Yngvild Sve Flekkes Kvinner i for store herreskjorter. Nærmere 22 000 så den på kino. Også her en film med kvinner i hovedrollene og med solide og populære skuespillere som Henriette Steenstrup og Anne Krigsvoll i sentrale roller.
Så er det nok et hopp ned til nummer tre på publikumstoppen. Anne Sewitskys De nærmeste lokket bare i underkant av 9 000 til kinoene og ser dermed heller ikke ut til å nå den magiske titusengrensen som gir ekstra støtte tilbake til produsenten. Filmen var likevel en av kritikernes favoritter denne våren og fikk bred omtale. Delvis skyldes nok oppmerksomheten sensasjonsmakeri rundt sex mellom halvsøsken, som var et tema i filmen. Muligvis virket tematikken litt sterk for det kinogående publikum? Sewitsky står uansett fjellstøtt som en av norsk film store regitalenter.
Svenske Ronnie Sandahls Svenskjævel måtte se seg slått publikumsmessig med noen få besøkende. Filmen samlet 8 594 på kino. Litt rart, for selv om filmen havnet rundt en firer på kritikernes terninger, var den tematisk interessant og kunne by på flere gjenkjennelig situasjoner.
Brødre, Aslaug Holm (2015)
Fire kinodokumentarer har også hatt premiere denne sesongen. Størst framgang både hos kritikere og publikum hadde Aslaug Holms Brødre og Tonje Schei Hessens Drone. Svært forskjellige filmer som begge fikk meget god kritikk og som ble oppfattet som viktige samfunnsytringer. Besøkstall på henholdsvis 7 680 og 6768 (foreløpig). Ikke dårlig for dokumentarer på kino i Norge. Tradisjonelt får denne type filmer også gode tall på fjernsynsvisninger. Den tredje dokumentaren er Leiv Igor Devolds Den tilfeldige Rockestjerne, som portretterer bandmedlemmet Helge Risa i Kaizers Orchestra. Nær fem tusen besøkende var ikke veldig imponerende for en rockedokumentar, noe lunkne kritikker vel har bidratt til. Noen ganske gode kritikker ble derimot Kenneth Elvebakks Ballettguttene til del, filmen ble satt opp på kino etter mye frem og tilbake og har foreløpig nådd under to tusen publikummere på cinematek og kinoer.
På besøksbunnen blant spillefilmene ligger Gullpalmevinner Bobbie Peers’ første langfilm Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant og debutant Henrik Martin Dahlsbakkens Å vende tilbake. Førstnevnte fikk delte kritikker, jevnt over midt på treet og publikum lot seg ikke lokke til den rare og magiske historien som baserer seg på en virkelig hendelse i Grong i 2003. Å vende tilbake måtte tåle skepsis blant kritikerne selv om mange hadde mye positivt å si om både tematikken og deler av filmfortellingen, man så et filmtalent som ennå har en vei å gå.
Å vende tilbake, Henrik Martin Dahlsbakken (2015)
Hvordan skal jeg så konkludere etter en kinosesong der totalbesøket har vært omtrent som vanlig totalt sett, mens de norske filmene ikke har nådd fram til det store publikummet? Det er åpenbart at de norske filmprodusentene venter til høsten med å lansere sine forventede bestselgere. Hele 15 nye norske kinofilmer skal etter planen ha premiere i høst. Blant dem antatt sikre kort som Solan og Ludvig, Doktor Proktors tidsbadekar, en ny Karsten og Petra samt Knutsen og Ludvigsen, alle basert på velkjente og allerede populære konsepter. Roar Uthaugs Bølgen tegner dessuten til å bli en mulig suksess og produsenten av Villmark 2 håper utvilsomt på å nå et visst publikum. Cannes-aktuelle Joachim Triers Louder Than Bombs kan selvsagt også komme til å overraske denne filmhøsten. Det blir kamp om publikum for barne- og familiefilmene og spennende å se om det brede tilbudet får flere på kino totalt eller om filmene bare vil kannibalisere hverandre. Om det sistnevnte skjer kan kanskje noen av produsentene la seg friste til å slippe en mulig bestselger på våren også.
Slik jeg ser det gjenspeiler det labre besøket på vårens norske kinofilmer ikke noen krise i norsk filmproduksjon. Snarere har vi fått en bukett filmer som stort sett er vellaget og som alle har en viktig historie å fortelle om tilværelsen i kongeriket. Vi har fått et bredt spekter av dyktige filmregissører, mange av dem kvinner, og skuespillere som vet forskjell på film og teater. Norsk film er på god vei og høsten blir spennende.
De fleste av de nye norske filmene er grundig omtalt og analysert hos nettstedet Montages. Anbefales.
TweetRelatert
Norsk populærmusikk på film
Z #1 2015: Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den. | kun utdrag
Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film
Z #3 2018: Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.
Filmografi: Norsk films film 1937 – 2001
Z #1 2001: Norsk films samlede verker med bilder og fakta. | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Japansk cyberpunk og dystopien i teknologien
Z #2 2020: Japansk cyberpunk går rett i kjernen på hva apokalypse og dystopi kan være på film. I både tematikk og produksjonsmåter får vi se en verden som kun kan eksistere i en overteknologisk framtid. Hvordan ble japansk animasjon en noe motvillig ledestjerne i møtet mellom menneske og maskin? | kun utdrag
Fante Anne: «Det nasjonale gjennombrudd» i norsk film
Z #3 1990: Filmen Fante Anne fra 1920 representerer et skifte innen produksjonen av norsk fiksjonsfilm. For [...] | kun utdrag
Z intervjuer Allan Edwall: Fra teater til Tarkovskij – og tilbake
Z #3 1989: Allan Edwall intervjues av Harald Skådinn | kun utdrag