Norsk populærmusikk på film
Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den.
TweetRelatert

Fante Anne: «Det nasjonale gjennombrudd» i norsk film
Z #3 1990: Filmen Fante Anne fra 1920 representerer et skifte innen produksjonen av norsk fiksjonsfilm. For [...] | kun utdrag

8 regissører om nedleggelsen av Norsk Film
Z #1 2001: Z har spurt 8 norske regissører om deres syn på nedleggelsen. Blant de som reagerer sterkt og [...] | kun utdrag

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film
Z #3 2018: Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Musikkvideoer på vei – norsk musikkvideo 2018
Z #3 2018: Musikk og reising hører sammen, og bildene som dannes mens man er på vei, enten de man ser fare forbi eller de som skapes i eget hode, er små musikkvideoer i seg selv. | kun utdrag

Den grimme ælling – Intervju med Lars von Trier
Z #4 1984: Andungen var ingen and, men en svane. Vakrere enn sine brødre og søstre, men stygg som barn. [...]

Menneskedyret
Z #4 2017: I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg. | kun utdrag