Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

L’amour Fou, Izer Aliu

 

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

1. Ser du noen tendenser i norsk kortfilm, ut fra filmene du så i Grimstad?
2. Hva er den største utfordringen når du selv skal lage en film?
3. Hva ser du som de største utfordringene for norsk film generelt?

Izer Aliu (L’amour Fou)

1.

Jeg fikk dessverre ikke vært i Grimstad i år, så kan ikke svare her.

2.

Den største utfordringen for hver film jeg lager er mange. Men i ulike faser. I starten, og kanskje det vanskeligste, om jeg har skrevet manuset selv eller ei: Å finne hjertet. Kjernen, eller essensen. Eller whatever du vil kalle det. Jeg må selv forstå hva jeg holder på med. Det er lett å tro at man vet det, selvfølgelig vet jeg hva filmen handler om! Men for meg er det allikevel ikke så lett, selv om dette er enkelt for andre filmskapere. Det er en prosess der jeg må forstå hvorfor jeg vil gjøre det jeg vil gjøre. Jeg har vært i situasjoner der folk har spurt meg om hva jeg holder på med, og jeg har gitt dem et svar. Et veldig bra svar. Men det har vært en løgn. Jeg har ikke bevisst løyet, men etter som jeg har kommet dypere inn i den filmen jeg skal lage – og meg selv – så innser jeg at det er dette jeg har gjort. Løyet. Det er den største utfordringen for meg.

Jeg er redd for å ikke klare å skrelle av alle lagene med løgner så jeg kommer til kjernen. Jeg prøver ikke å framstå som en innsiktsfull eremitt, selv om jeg kanskje høres slik ut nå. Det er bare slik det er. Til slutt handler det bare om å skille deg selv vekk fra det du vil fortelle, så mest mulig sitter fast i filmen. Så kan du gå videre med eget liv.

3.

Jeg vet ikke om jeg skal ramse opp masse greier her, eller om jeg skal si det som det er. Jeg bryr meg ærlig talt ikke om utfordringene norsk film har for tiden. Om man skal se norsk film som en egen «enhet», så går man jo på et vis i mot det all kunst handler om, eller der kunsten skal komme fra. De utfordringene som som oftest dukker opp er preget av alt annet enn det som egentlig ligger i bunnen: Vi tar ikke ansvaret når vi fucker opp, og dytter kjapt skylden videre til andre hvis vi blir stilt til veggs. Om den neste filmen min suger så er det min egen feil. Ingen andres. Ikke produsentens, ikke fotografens, ikke produksjonsdesignerens eller produksjonsassistentens. Det finnes ikke noe verre enn å sitte i en sal der folk ikke reagerer slik du hadde håpet og forventet. For det er jo der vi til slutt sitter, eller hva? Vi skal orkestrere følelser og tanker, og om vi er elendige regissører er det ikke publikums feil, at vi ikke hadde bra nok stoler, at instrumentene våre var skitt etc.

De fleste deler av verden har ikke støtteprogram for filmskaping, allikevel klarer de å skape mesterverk. Kanskje det ikke er systemets feil? Kanskje er det noe med oss? For å ikke bli misforstått, det er jævli bra at det finnes støtteordninger for kunst i Norge. Det finnes en bevissthet om at kunst er en rikdom, en bevissthet som andre land kanskje ikke deler. Og jeg sier selvfølgelig ja til et bra budsjett. Men med en slik kulturbevissthet følger også en bagasje av forventninger om hva film skal være. Hva vår film skal være. Om det er en smal eller en kommersiell film spiller liten rolle. Det koker ned til hvor bra vi lager de filmene vi lager.

Det finnes så mange dyktige jævler der ute at jeg av og til blir rasende. Alt vi trenger finnes i begrepet «norsk film», hvis alt klaffer burde vi kunne skape mesterverk etter mesterverk, men sånn er det ikke. Kanskje er det da noe mer i begrepet «film»,  kanskje er det ikke bare håndverket det koker ned til, kanskje det er noe mer som savnes i gryten?

Som filmnasjon har vi spandert mye tid og krefter på å styrke produsentene. Bra jobba. Kompetente produsenter med internasjonale nettverk er en viktig styrke for oss å ha. Utenom det selvsagte, at de organiserer hele greia, som er et insane tiltak bare det, så har det også styrket vår norske identitet i hele verden. All takk til dette! Men for meg virker det som det nå er på tide å styrke regissørene. Ikke bare som et image. Ikke som en frontfigur for filmene når de skal sendes rundt. La regissørene lage sine egne fuckings filmer. Om vi fucker det opp, så er det vår feil. Ingen andres. Så kan vi falle på våre egne sverd. Og så lærer vi. Jeg tror det må trekkes tydeligere linjer i sanden for å styrke regissørene. Som igjen vil styrke teamet de jobber med. Som igjen vil styrke filmen, og som igjen vil styrke norsk film.

Mer en mulighet enn en utfordring.

Det sporadiske filmkollektivet (Frieri og Kvist)

1.

Uten at det har blitt gjort noen faktisk undersøkelse på dette, fikk vi et inntrykk av at det er blitt en større andel av kvinnelige hovedkarakterer. På tide! Ellers ser man mye mindre til det kleine overspillet som norsk film var beryktet for da vi vokste opp. Filmene har et jevnt teknisk høyt nivå og flere filmer tar opp medmenneskelige og dagsaktuelle temaer. Er generelt optimistisk til norsk films fremtid etter å sett en god del av filmene på Grimstad i år!

2.

For oss er en av de store utfordringene å finne en tid hvor alle kan. Vi er en gjeng med busy folk, så er ikke alltid lett å koordinere. Dogmene vi har satt for oss selv: én idé, ett møte, én opptaksdag er også en utfordring, men det er litt av forutsetningene for at vi skal klare å lage filmene vi ønsker å lage. Våre filmer kan ikke bli for store.

3.

Penger. Det koster å gi folk lønn når man lager film. Tiden med dugnad og dårlige pakkepriser bør snart være forbi om man vil ha en solid og profesjonell filmbransje.

En annen utfordring er det å gi mer plass og rom til andregangsregissører og gi dem mulighetene til å utvikle seg over flere filmer. Dette, kombinert med å finne nye stemmer med variasjon i både bakgrunn, kjønn og alder, samt ta vare på våre etablerte og mer erfarne filmskapere: Der ligger det en stor utfordring! Og igjen, så kommer vi tilbake til penger.

Regisserte ikke Ingmar Bergman 10-15 filmer før han slo igjennom?

Mona Hoel (Et siste forsøk)

Foto: Lasse Kärkkeinen

1.

Mange av filmene i år hadde mye på hjertet. Det var også mange sterke og spennende kvinnestemmer og generelt mindre krav til teknisk perfeksjon. Dette er befriende. Dessuten var det deilig å se hvordan den norske dokumentarfilmen blomstrer. Jeg tror NFIs dokumentarfilmavdeling har mye med dette å gjøre. I motsetning til spillefilmavdelingen er de åpne, og slipper til både nye og uerfarne filmskapere og erfarne ringrever i skjønn forening. Slikt skaper mangfold, dynamikk og økt kvalitet.

2.

Den største utfordringen er å være tro det jeg har på hjertet. Ikke la meg begrense, men lage historien jeg tror på med de rammene jeg har til rådighet. Her har den tekniske revolusjonen som har inntruffet siden jeg tok min klassiske regiutdannelse ved Dramatiske Institutt i Stockholm i 1989 blitt en velsignelse. Der ble alle filmene skutt på 35mm, med et stort teknisk apparat som krevde store budsjetter og team, enorme laboratorie- og etterarbeidskostnader og indirekte masse begrensninger.

Nå eier firmaet mitt eget utstyr. Vi kan sitte på bærbare Mac-er og klippe, og holde både produksjons og etterarbeidskostnadene på et lavt nivå. Det finnes ikke lenger noe unnskyldning for å ikke få en film opp å stå. Nå kommer snart mine to nye spillefilmer Fra Grønt til Hvitt og Natt. De er begge finansiert av meg i mitt selskap Freedom From Fear A/S. Det er også Et siste forsøk. Det var sånn jeg startet å produsere film i New York i 1985 da jeg laget Noras hemmelighet. Med festivaler, flere visningsarenaer og sosiale medier er mulighetene for å nå ut til publikum større enn tidligere. Men det er selvfølgelig fortsatt historien og kvaliteten på det jeg lager som avgjør om publikum blir interessert i filmene eller ikke.

Det har vært en utfordring å slite seg ut av den klassiske film oppdragelsen, der jeg også ble drillet til å tro at filmene mine måtte «bli valgt» av et institutt eller andre utenfor meg selv. At det å lage film var noe eksklusivt. I dag tenker jeg at min utfordring er det motsatte. Jo mindre eksklusivt, jo bedre. Det er som med fotball. For å bli bra og vinne må jeg lage masse film i konkurranse med mange andre som er veldig gode. Med den nye teknikken er fallhøyden økonomisk langt mindre enn tidligere. Derfor lager jeg masse film nå. Det er utfordrende økonomisk, men det er mitt livs viktigste oppgave: Å være tro til det jeg skal formidle. Jeg har mye på hjertet og er inspirert av musikere som skaper umiddelbart. Filmene mine skal bidra til å skrive «Herstory». «History» er skrevet.

3.

– Å slite seg ut av en eksklusiv tankegang. Det lages filmer over hele verden, hvert minutt, både med svært marginale, middels og svære budsjetter. Trond Giske sa på regidagen i 2007 at «det er ikke en menneskerett å lage film». Det er så absolutt en menneskerett å lage film, akkurat som det næringspolitisk er gjort til en menneskerett «å produsere film.»

– Må slutte å være livredd for å miste kontrollen. Det betyr at NFIs spillefilmsavdeling må slutte å lage forskrifter som er så vanntette at kun venner og venners venner som er innviet får lage film.

– Å ikke slippe til de yngre kreftene. Man må, som i fotball, stole på at rekruttering er tingen. Denne kan ikke bare skje gjennom NFIs Nye veier-ordning. Man må i langt større grad satse mere penger på mange mindre spillere så man utvikler mangfold. Så mange blir bedre. Og lære alle i bransjen – som i fotballen – at å heie på hverandre er livsviktig. Ikke alle kan vinne et verdensmesterskap, men man trenger mange svært gode spillere for å nå opp i et nivå der publikum er med!!

– Å bare satse på kommersielle filmer er tull. Det kommersielle markedet undervurderer publikum, gjør seg til dommere over hva publikum vil ha. I fotball ville det bety at Kroatia ville vært dømt ut fra VM før det startet, fordi ingen trodde et fotballag fra et land med bare 5 000 000 innbyggere kunne nå opp til finalen. Det er å undervurdere publikum, er en dødssynd. Noe for eksempel den markedsstøttede Beatles er et bevis på, en film med et stort budsjett som floppet fullstendig. Ingen vet på manusstadiet hvor grensen for publikums toleranse ligger, og ut fra en slik tankegang ville kanskje vi som publikum aldri fått se en film som Apocalypse nå eller andre svært grensesprengende historier.

– Å ikke stole på filmkunstnernes ambisjon og erfarte kunnskap. Vi er mange erfarne og talentfulle filmskapere i Norge. Hver gang jeg kommer til NFI blir jeg behandlet som nybegynner. Jeg sitter ofte i samtale med folk som aldri har laget en film, og det er de som skal vurdere om prosjektet jeg kommer med og vil bære fra manusskissen og helt ut til publikum har livets rett eller ikke. Altfor ofte opplever jeg også en total ignoranse i forhold til alt jeg har laget fra før. Dette er en stor utfordring. Det kan nemlig bety at erfaring og modning ikke er velkomment, noe som strider mot alle andre bransjers vurderingsgrunnlag. Dersom man har gjort oppsiktsvekkende mål i fotball eller har vært en utrolig lagspiller blir slikt lagt merke til. Eller bragder som arkitekt eller ingeniør … ja … eller som i tennis. Fantastiske Roger Federer inspirerer meg voldsomt, han har vunnet Wimbledon flere ganger. Han har trukket seg helt ut i lengre perioder, men kommer så tilbake med enda større kraft og flere elleville fans. For selvfølgelig trener han og tar ansvar for sin karriere, selv om ikke tennisverdenen har full oversikt over det.

Kolbjørn Haugen, Jon Sindre Fjellvang Klonteig (Knut Arild the Musical)

Foto: Mauritz Brekke Solberg

1.

Vi fikk dessverre ikke sett alle filmene som ble vist i kortfilmsjangeren, men ut ifra det vi fikk se kan vi kanskje si at en tendens er at mange av filmene tar for seg historier som oppleves veldig virkelighetsnære og personlige. De tar for seg korte enkeltstående situasjoner som skildres på en realistisk og naturtro måte. Det er vel det nærmeste vi kan kalle en «tendens».

2.

Den største utfordringen ved å lage kortfilm for oss er vel som for alle andre, tid og penger. Vi driver med mye annet ved siden av det å lage kortfilm, så det og rett og slett klare å finne tid til det, er vel det vanskeligste for oss. Når vi lager film elsker vi å gjøre det stort, altså helst større enn det kanskje filmen «fortjener». Men når vi jobber slik er det også naturligvis tidkrevende. Og når man i tillegg ønsker å produsere alt mulig forskjellig filminnhold ved siden av, er det vanskelig å finne tid. Men det er absolutt noe vi kommer til å forsøke å bli flinkere på.

3.

– Kolbjørn: De største utfordringene for norsk film tror jeg dreier seg om litt for lav status hos det norske folk. Jeg tror det er på bedringens vei, men det trengs tilskudd og satsning for at vi skal få et bredt og kvalitetssikret tilbud innen norsk film. Ved at enda flere filmer blir laget, at nykommere får sluppet til og ved at det satses på nye og utfordrende sjangere, tror jeg statusen vil bedre seg på sikt. For vi har jo tross alt ekstremt mange flinke filmskapere her i landet!

– Jon Sindre: Jeg tror også en utfordring er å skille seg ut fra alt annet som allerede eksisterer. Vi har tatt store steg hva produksjonsverdi angår, men jeg synes det er en tendens i norsk film, og norsk underholdning generelt at vi veldig fort spiller på det vi allerede vet selger og fungerer, fremfor å utfordre og leke seg med kunstformene. Det tror jeg er måten å få norsk film engasjerende og synliggjort.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon