Sing Me the Songs That Say I Love You!

For de som liker musikken til kanadiske Kate og Anna McGarrigle er denne filmen et must. For de som er ukjente med Kates musikk, men liker musikken til barna hennes Rufus og Martha Wainwright: Gå og se den mens du har sjansen! Filmen går på Cinemateket i Oslo fra 22 til 29. september.

Sing me the Songs That Says I Love You er en fantastisk konsertfilm. Det er også en flott filmopplevelse. Det er lenge siden jeg har sett en film som har gjort meg så glad i verden og mennesker. I hvert fall midlertidig. Og så takknemlig over den skaperkraften noen har, og raust gir videre av til oss andre.

Filmen er en hyllestfilm til Kate McGarrigle, som døde av sarcoma (en sjelden form for kreft) i 2010, 63 år gammel, og dokumenterer en minnekonsert som ble holdt for henne i New York i 2011.

Kate var del av duoen Kate and Anna McGarrigle. Kate skulle egentlig utdanne seg til ingeniør, men begynte i studietiden hun å opptre sammen med søsteren Anna (som studerte kunst), og de begynte også å skrive egne sanger. Mest på engelsk, men også på fransk.  Fra 1975 til 2008 utgav de ti studioplater. Mange av sangene deres er blitt kjent gjennom covere fra artister som Linda Ronstadt, Emmy Lou Harris, Kirsty McColl, Billy Bragg osv. Kate and Anna McGarrigle opptrådte fram til Kates død i 2010. De holdt også noen kjente årlige julekonserter, der storfamilien McGarrigle/Wainwright spilte og sang sammen med musikervennene sine.

I denne filmen blir Kate og Annas sanger framført av musikere som Emmy Lou Harris, Norah Jones, Teddy Thompson, Antony, Krystle Warren, Justin Vivian Bond og komiker/musiker Jimmy Fallon. Ja, i tillegg til Wainwright/McGarrigle-imperiet: Rufus, Martha og tante Sloan Wainwright, Kates søstre Jane og Anna McGarrigle, samt diverse musikalske onkler, nevøer og gudene vet. Sangene som framføres viser det brede spekteret i Kate McGarrigles talent, og noen av sangene har aldri blitt framført offentlig før. Emmy Lou Harris bidrar også med sangen hun skrev om henne etter hennes død: «Darlin Kate». Og det er ikke ett eneste musikalsk innslag som ikke er en stor konsertopplevelse. Jeg måtte rett og slett legge bånd for meg for å ikke klappe etter hver sang (noe som kan være litt pinlig i kinosalen, i hvert fall på pressevisning).

I tillegg til selve konserten får vi i filmen intervjuer med de som har kjent og vært glad i henne. Ikke av den typen som skryter av hvilken fantastisk musiker hun var, men mer små glimt av det mennesket hun var). Som når Rufus forteller om en kveld han var elleve (tror jeg), og stod oppe i trappen og hørte på hvordan Kate og Anna satt og lo og drakk vin, spilte og sang og komponerte nye sanger nede i studioet sitt. På vei opp trappen snudde Kate seg lykkelig, med et strålende smil, til ham og sa: «There’s no business like show business». Vi følger Martha og Rufus på graven, hører om den siste tiden hennes og hvordan hun taklet kreften. Og ser glimt fra gamle familiefilmer og arkivopptak. Vi får også være med back stage, der versjoner av sangene hennes framføres a cappella av hele musikerstaben.

Som den minnesfilmen dette er blir den også en film om død og om sorg. Og om å takle sorg. Og det er sterkt å se det som skulle bli den siste sangen hun framførte, og som aldri ble spilt inn på noen cd, framført: Sangen heter «Proserpina» (fra romersk mytologi), og handler om hvordan moren lengter etter datteren Proserpina som er blitt bortført til underverdenen. (klippet fra framføringen av denne sangen i filmen kan du se i pop up vindu her)

Loudon Wainwright III, Kate sin eksmann, glimrer forresten med sitt fravær i denne samlingen av musikere og musikalsk superfamilie, selv om hans «Swimming Song» blir framført (den ble jo også like kjent i Kate og Annas versjon). Men når ryktene skal ha det til at Martha Wainwright skrev sangen «You Bloody Mother Fucking Asshole» til faren sin, så er det kanskje ikke så rart. Ellers er familiebåndene, og kjærligheten mellom medlemmene av denne storfamilien som vises fram, sterke og rørende. Og for Anna McGarrigle blir det nesten for sterkt å framføre «Come back, Kitty», sangen hun skrev til Kate – for å få Kate hjem til Montreal – da bruddet med Loudon Wainwright var et faktum, og Kate var ulykkelig og ensom i New York med sine to små barn.

Jeg har sjelden sett en konsertfilm som samtidig også blir en så sterk filmopplevelse, og som var så rørende. En stor musikalsk opplevelse, men også en film som setter i gang refleksjoner over å være et dødelig menneske. Og takknemlighet over hva andre, som Kate McGarrigle, har bidratt med til min verden.

Nevnte jeg at jeg anbefaler den?

…

Filmen er regissert av Lian Lunson (som også hadde regi på den flotte I’m Your Man-dokumentarfilmen, en tilsvarende hyllestkonsert, men den til en levende Leonard Cohen).

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon