En liten historie om filmrullen

En liten historie om filmrullen.

Av Brynjar Kulset, amanuensis/filmarkivar, Nasjonalbiblioteket.

For de fleste er film bilder på skjerm eller lerret. Teknologien er skjult og få tenker på det som foregår bak i maskinrommet når en film ruller over lerretet. Tradisjonelt vises kinofilmen i det såkalte 35 mm-formatet, som gir et langt skarpere og bedre bilde enn det vi til nå har sett på fjernsyn og dataskjermer. Innen få år vil kanskje 35 mm-filmen, et analogt bilde på en plastisk base, være erstattet av digitale visningsformer. I denne artikkelen får vi greie på hva 35 mm-filmen er laget av og hvordan den fungerer – rett foran øyene på oss.

Det var Norsk bygdekino som tok meg inn i filmens verden. Jeg husker veldig godt det svarte forhenget med to hull, som var spent fast i karmen til kjøkkendøren, bakerst i salen i samfunnshuset i den lille grenda jeg bodde i. På scenen foran i salen var det hengt opp et stort lerret der filmen skulle vises. All oppmerksomhet ble rettet mot lerretet når lyset ble slått av og vi hørte den knitrende lyden fra kjøkkenet. Kinomaskinen hadde startet. Det kom et lys ut fra ett av hullene i det svarte forhenget og i det andre hullet kunne jeg skimte ansiktet til kinomaskinisten. Lyset fra hullet avtegnet flotte bilder på lerretet. Fascinasjonen for lyset som dannet bildene på lerretet og hvordan dette skjedde var stor, men likevel et mysterium for meg. Det skulle likevel ikke gå lang tid før jeg fikk litt kjennskap til den verden som befant seg på kjøkkenet. Etter å ha blitt stoppet av vaktmesteren da jeg prøvde å snike meg inn på Mazurka på sengekanten (Hilbard, 1970), ble jeg ført inn på kjøkkenet og inn til kinomaskinisten for avstraffing. Straffen ble å sitte stille på kjøkkenbenken for å se på kinomaskinistens arbeid med å sette opp filmen for visning i projektoren. For første gang i mitt liv fikk jeg se de små bildene som befant seg på filmrullen og hvordan de ble ført fra filmrullen og opp på lerretet. Filmrullen var midtpunktet, selve kjernen i en teknologisk interaksjon for å kunne vise film på kino.

Hva var det som var så spesielt med denne filmrullen? Hva var den laget av? Hvordan kunne de små bildene som satt fast på denne plaststrimmelen bli til levende bilder? Spørsmålene var mange og det skulle gå flere år før jeg fikk svar. Med jobb som filmarkivar – og ut fra arbeidet med hovedfagsoppgaven min om nitratfilm – har jeg etter hvert kunnet se samspillet mellom kamera, filmrull, projektor, lyd og farger; en rekke filmtekniske funksjoner som står i relasjon til hverandre og som er avhengig av at hvert ledd fungerer.

Vi kan dele filmrullen eller filmstrimmelen inn i tre hovedgrupper. Den første er nitratfilm, den andre er acetatfilm og den siste gruppen er polyesterfilm. Navnene følger av hva filmbasen består av. Filmens oppbygning kan deles i to hovedkomponenter: base og emulsjon. Basen er selve bæreren for emulsjonen og begge er bundet sammen av bindingsmidlet gelatin.

Emulsjonen er grunnlaget for at det dannes bilder. Den består av en lysømfintlig hinne på et underlag av enten glass, celluloid, plast eller papir. Selve hinnen inneholder mikroskopiske korn av sølvsalter, utført i gelatin. Jo tykkere emulsjonen er, desto større er som regel lysfølsomheten. Prinsippet med emulsjon er det samme på all slags film. Emulsjonen har ikke blitt forandret. Den var i hovedsak bygd opp likedan på 1890-tallet som i dag. Det er altså basen som har gjennomgått en forandring, ikke emulsjonen

Basen består av en gjennomsiktig membran som gjør at filmen kan tåle de fysiske belastningene den utsettes for under for eksempel en kinovisning. Basen kan bl.a. bestå av cellulosenitrat, derav navnet nitratfilm.

Dersom en går nærmere på de to hovedkomponentene, vil man finne at filmen har flere lag. I svart-hvittfilm består filmen av fem lag, i fargefilm finnes så mange som ni lag. Vi snakker her om råfilm, altså ueksponert film.

Svart-hvittfilm:

1. Beskyttende lag

2. Lyssensitivt lag

3. Klebrig lag

4. Base

5. Lag av gelatin

1. Består av en klar, gjennomsiktig gelatin som skal beskytte filmen mot mekanisk ødeleggelse.
2. Et lyssensitivt lag som består av sølvsalter sammenblandet med gelatin. Denne kalles for emulsjonen.
3. En klebrig substans som binder emulsjonen til basen.
4. Basen som består av for eksempel cellulose nitrat, tilsatt kamfer som
mykningsmiddel.
5. Et lag av gelatin som skal virke antireflekterende og hindre at filmen krøller seg.

Fargefilm:

1. Beskyttende lag av gelatin.

2. Blå-sensitivt mottakerlag.
3. Gult filter.

4. Grønn-sensitivt lag.
5. Mellomlag av gelatin.

6. Rød-sensitivt lag.
7. Klebrig lag.

8
Base.

9. Lag av gelatin

1. Beskyttende lag av gelatin.
2. Et blå-sensitivt mottakerlag som består av gelatin hvor sølvsalter og
fargeforbindelser er lagt inn.
3. Et gult filter som absorberer blått lys som har passert det blå-sensitive laget og
som slipper igjennom grønt og rødt lys.
4. Et grønn-sensitivt lag, bygd opp på samme prinsipp som det blå-sensitive.
5. Et mellomlag av gelatin som skal forhindre at fargene forflytter seg fra sitt eget
lag og derfor ødelegger bildet.
6. Et rød-sensitivt lag, bygd opp av samme prinsipp som de andre.
7. Et klebrig lag som binder emulsjonen til basen.
8. Basen består av for eksempel cellulosenitrat tilsatt kamfer.
9. Et lag av gelatin som skal virke antireflekterende og hindre at filmen krøller
seg.

Hvert av disse lagene i emulsjonen er meget tynne. De har en tykkelse på omlag 4/1000 mm.

Gelatin brukes i filmens emulsjon for å binde sammen de egenskapene som trengs for å gjengi bilder, og for å binde emulsjonen og basen sammen. Gelatin er en blanding av proteiner som fås ved å koke hud, sener og bindevev fra dyr. Det er altså et animalsk produkt og framstår som en luktfri, gjennomsiktig, svakt gulaktig og klebrig substans. Gelatin anvendes i husholdningen, i næringsmiddelindustrien, til fotografisk film, til limsubstanser osv. Gelatin løses i varmt vann og danner en gelé ved avkjøling. Kjemisk modifisert gelatin er ikke lenger løselig i vann og har da følgelig spesielle anvendelser basert på denne egenskapen (polyesterfilm).

De forskjellige basene:
Nitrat
Bæreren eller basen er i utgangspunktet et termoplastisk materiale, celluloid, som består av cellulosenitrat.

Cellulosenitrat er en ester, en organisk forbindelse, av cellulose og salpetersyre. Den ble framstilt ved behandling av bomull (linters) med en blanding av sterk salpetersyre, etterfulgt av en grundig vasking og finmaling. Tørket cellulosenitrat er et svært følsomt eksplosiv og ble derfor fraktet fuktet med 30 % vann. Vannet ble tidligere fjernet ved tørking, men etter hvert tok man i bruk alkohol for å vaske ut vannet. Det vannfrie og alkoholholdige cellulosenitratet ble tilsatt eter (nafta; fargeløs veske som dannes av alkoholer ved avspaltning i vann) slik at eter-/alkoholforholdet ble 2:1. Denne blandingen dannet en substans som ble knadd til en geléaktig deig. Denne ble så presset til ønsket profil og tørket. Under tørking krympet stoffet og det dannet seg lett porer som kunne ta opp fuktighet. Poredannelsen ble motvirket ved at kamfer ble tilsatt som mykningsmiddel.

Celluloid kan regnes som det eldste delvis syntetiske plastmaterialet. Den ble utviklet i 1869 av J. W. Hyatt i USA som erstatningsmateriale for elfenben, spesielt i biljardkuler. Celluloid er hornaktig, slagfast og spenstig, men gulner og blir sprøtt med tiden. Nedbrytingen skjer akselererende i sollys og er meget ildsfarlig. Framstillingen av celluloid foregår ved omstendelige blandingsprosesser i nærvær av alkohol og utvalsing og profilering ved moderate temperaturer til folier, plater eller bolter. De ferdige gjenstandene ble så presset eller maskinert på nytt i den kommersielle form de skulle ha. Celluloid er nå nesten helt utkonkurrert av moderne, mer varmestabile og mindre ildsfarlige plasttyper som tåler de høyere temperaturene som fordres i hurtigarbeidende støpe- og pressemaskineri, bl.a. acetatcelluloid (sikkerhetsfilm). Bruken av celluloid i fotografisk film, leketøy, kammer, pipemunnstykker, klavertangenter og lignende er derfor nærmest opphørt og tildels forbudt. Gjenstander laget av celluloid er lett gjenkjennelige på kamferlukten som framkommer når de gnis.

Nitratfilm i filmproduksjon ble anvendt så tidlig som på 1890-tallet og ble etter hvert standardisert til 35 mm kinofilm, frem til et endelig forbud i 1953.

Acetat:
Acetat eller celluloseacetat er også et plastprodukt (kunstfiber) og ble anvendt til samme produkter som nitrat. Acetat er bygd opp hovedsakelig på samme måte som nitrat. Forskjellen er at det er tilsatt eddiksyre i stedet for salpetersyre og at det anvendes en annen type mykningsmiddel. Sammenblandingen er linters eller bomull som råstoff sammen med eddiksyre. Acetatfilmen, som gjorde sin inntreden i 1912, var av langt dårligere kvalitet enn nitratfilmen og var ikke aktuell til profesjonell bruk. Den ble i stedet anvendt innen amatørfilm, men fikk ikke gjennomslag før standardiseringen av 16 mm film i 1923.

Acetatfilm erstattet nitratfilm for profesjonelt bruk etter at nitratfilm ble forbudt i 1953. Acetat ble ofte omtalt som «safety film». Denne typen film hadde nemlig den fordelen at den – i motsetning til nitrat – ikke var lettantennelig; den smeltet bare.

Polyester:
Polyester er en fellesbetegnelse på flere beslektede kjemiske plastprodukter til forskjellig anvendelse. Dette plastproduktet ble framstilt for første gang på 30-tallet, men i stor skala først på 50-tallet. Polyesterens egenskaper var overlegne i forhold til andre. Viktige egenskaper for film er stor slitestyrke (bør ikke kunne strekkes) og lite krymping, og polyester passer dermed godt for langtidslagring. Polyesterfilm ble anvendt tidlig innen foto og de erfaringer de fikk var at dette materialet var meget bevaringsbestandig. For film ble polyester først brukt i Norge på slutten 80-tallet, da i reklamefilmindustrien. Utover 90-tallet ble polyesterfilm vanlig for alle typer filmproduksjoner. Ved restaurering av film (overføring av film til ny film) brukes i dag kun polyesterfilm på grunn av de ovennevnte egenskapene. Både acetat- og nitratfilm blir kopiert til denne typen film.

Bevaring av filmrullen og de ulike kvaliteter:
Når man sammenligner de ulike filmtypene, nitrat, acetat og polyester, så er det åpenbart hvilken man bør velge for bevaring. Polyesterfilm har bevaringsegenskaper som er langt bedre enn de andre. Det er erfart at nitratfilm raskt går i oppløsning ved oppbevaring under ustabile klimaforhold og det samme gjelder for acetatfilm. Det er ofte blitt sagt at maksimal levealder for nitratfilm er på kun 50 år. Nitratfilmens dekomponering startet allerede umiddelbart etter framkalling i laboratoriet. Denne nedbrytingen akselererer under ustabil temperatur og fuktighet og ofte kan filmrullen ende opp som støv. Nitratfilmens egenskaper er derfor avhengig av at det klimaet man bevarer den i er meget stabilt og at den oppbevares ved lav temperatur. En annen sak er at nitratfilm kun bør oppbevares atskilt fra annet materiale fordi de nitrøse gassene som avgis fra filmene ødelegger omkringliggende materiale. Det stilles også krav om oppbevaring i spesielle magasin på grunn av brann- og eksplosjonsfare

Acetatfilm har også egenskaper som gjør at den må bevares i stabilt klima og i lav temperatur. Erfaring viser faktisk at acetatfilm dekomponerer raskere enn nitratfilm. Kjennetegnet på at acetatfilm er i ferd med å bli ødelagt er en sterk lukt av eddik. Faktisk så er 30 år gammel acetatfilm (filmer fra 1970-tallet) allerede begynt å dekomponere, mens nitratfilm fra omkring 1910 fremdeles er i god stand. At nitratfilm overleverer i maks 50 år er dermed ikke riktig. Det bør tilføyes at det lange livsløpet gjelder nitratfilm som er oppbevart under forholdsvis gode forhold. Et annet moment som har stor betydning for at filmene unngår en raskere nedbrytning, er at filmene under framkalling ble skylt godt slik at restkjemikalier ble fjernet. Restkjemi er en sterk pådriver for en rask dekomponering.

Polyesterfilm er altså et stabilt produkt som egner seg godt som erstatning for acetat og nitrat til langtidslagring. Likevel kan man spørre seg: Har polyesterfilm bedre visningskvalitet enn acetat og nitrat? Er den bedre å se på når man går på kino? Den har nok de samme kvalitetene som acetat, endatil noe bedre. Hva med nitratfilm? Visningskvaliteten ved nitratfilm er faktisk den beste man hittil har kunnet framstille. Dette er en av årsakene til at nitratfilmen ble benyttet så lenge. I en periode på bortimot 60 år ble kun nitratfilm brukt innen profesjonell film, selv om nitratfilmen hadde store svakheter som brannfare, rask dekomponering osv. Dette er forholdsvis lang tid, når man tenker på at kinofilmen fylte 100 år i 1995. Årsakene til at nitratfilmen overlevde så lenge kan være mange, men jeg mener at det er to faktorer som utkrystalliserer seg. Den ene faktoren var de økonomiske interessene som lå bak den teknologiske utviklingen. Den andre faktoren var nitratfilmens overlegne kvalitet i visningssammenheng. Den var langt bedre enn avtakeren acetatfilm.

De økonomiske interessene som lå bak utviklingen av kinofilm var sterke, og innflytelsen ble faktisk enda større med tiden. Dette var med på å avgjøre nitratfilmens skjebne. Nitratfilm var det første plastmaterialet som ble oppfunnet, og stoffet eksisterte jo ikke bare i film, men som før nevnt også i briller, biljardkuler, pipemunnstykker, klavertangenter, knivskaft osv. Anvendelsesområdet var enormt stort og det var sprøytet inn mengder med kapital for å utnytte denne resursen. Så lenge det var ofret så mye penger på dette, ville også bidragsyterne ha noe tilbake. Profitten, som etter hvert ble gigantisk, førte også med seg at dette stoffet måtte benyttes så lenge som mulig. At det tok omlag 55 år før stoffet ble forbudt, viser at kapitalinteressen styrte denne utviklingen så langt som mulig, selv om celluloiden var helsefarlig. At noen kinomaskinister eller tilskuere på kino strøk med på grunn av eksplosjonsartet brann betydde ikke noe for kapitalinteressene.

«What a wonderful nitrate weather!» Dette sitatet er hentet fra Kevin Brownlow og passer godt for å beskrive nitratfilmens gode kvaliteter. At nitratfilmen hadde bedre fototekniske kvaliteter enn acetatfilm (og polyesterfilm) førte også til at investorene ikke ville gi slipp på nitratfilmen, selv med de ulempene den hadde. Hvorfor var da nitratfilm bedre? Ved å se på nitratfilmen, både sort/hvit og farger, enten i en kinosal, i en «viewer» eller bare på et spolebord, vil en oppdage at filmen virker klarere i sin gjengivelse. Man ser detaljene tydeligere, og spesielt gråtonene i svart-hvittfilm har nyanser som er langt bedre enn på acetatfilm. I fargefilmer gir fargene et langt varmere og klarere bilde. Når nitratfilmen var så nyansert i bildeklangen førte dette også med seg langt bedre bilder ved bl.a. dybdefokus. Vi kan altså hevde at nitratfilmen var av bedre visningskvalitet enn avtagerne bare ved å se på filmene. Hva er det som gjør dette? Jeg hevdet at nitratfilmen virker klarere enn andre typer og denne påstanden er kjernepunktet. Årsaken er nettopp at nitratfilmen har bedre gjennomskinnlighet enn andre typer. Løsningen ligger ikke i emulsjonen, fordi den er av samme prinsipp og oppbygning som i all annen film. Løsningen ligger ganske enkelt i selve basen, selve årsaken til at vi kaller den nitratfilm. Dette har sammenheng med at molekylstrukturen er annerledes. Ved å sammenligne en blank nitratfilm og en blank acetatfilm, vil en oppdage at den første slipper igjennom mer lys enn den andre. Det er lett å sjekke om dette er riktig dersom man har et lysbord og et forstørrelsesapparat. Eller man kan ganske enkelt måle lysgjennomgangen av filmene.

Å ta vare på filmrullene for ettertiden er viktig. Ved å kopiere den over på polyesterbase kan vi ta del i filmens fortelling, i trygg forvissning om at de originale filmrullene får hvile trygt i magasinene. Vi kan få se eldre filmer, gjerne fra begynnelsen av 1900-tallet, som er blitt restaurert og bevart. Disse filmene utgjør viktig historisk informasjon for mange; både forskere og publikum kan glede seg over disse filmene som viser oss begivenheter, aktualiteter, skuespillere … Bare det å kunne se filmer igjen, som man kanskje en gang så som barn, er viktig. Å kunne mimre om fortiden sin, til filmer man har knyttet spesielle hendelser til. Å vite at de gamle originale filmrullene fremdeles blir tatt vare på mens vi kan se de nye, restaurerte. For meg var den spesielle hendelsen med «sengekantfilmen» noe jeg alltid vil huske. Ikke bare for filmens «vovede» scener, men for det å være så heldig å kunne få sitte der på kjøkkenbenken og oppleve filmframvisningens mer tekniske og håndverksmessige, men likevel magiske side.



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Cut and Paste

Z #2 2008: Som voksen har jeg møtt folk som tilsynelatende hadde en svært moden og helstøpt filmsmak i ung alder. Slik var det ikke for meg. Jeg elsket film, film og atter film. Samme hva, bare det var film. High-school komedier, sorthvitt krim, romantiske kostymedramaer, samtidsskildringer, røverhistorier, reinspikka tull og tøys – alt dugde.

Edle villmenn og lettkledde tenåringer – om ungdom i Larry Clarks filmer

Z #2 2008: Helt siden han slo gjennom med Kids i 1995 har Larry Clark vært en trofast og pålitelig kilde til [...] | kun utdrag

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag