Independent rebell – et intervju med Jim Stark

Filmprodusenten Jim Stark er navnebror med hovedpersonen, spilt av James Dean, i filmen Rebel Without a Cause (Rotløs ungdom, Nicholas Ray, 1955). I over 25 år har han kjempet for en sak: den amerikanske independentfilmen. Stark var advokat og ble tidlig på 1980-tallet tilfeldigvis hyret inn til å ta seg av en del juridiske spørsmål i forbindelse med Jim Jarmuschs debutfilm Stranger than Paradise. Det ble til at han involverte seg så til de grader at han stilte sin egen bestemor til disposisjon for en rolle i filmen (Aunt Lottie). Senere var han co-produsent på Jarmusch-filmen Down by Law og produsent på Coffee and Cigarettes og Mystery Train. Han har jobbet med Gregg Araki, Steve Buscemi og mange andre kjente skuespillere og regissører, men har også hele tiden brakt nye talenter fram i lyset. De siste årene har han jobbet med norske Bent Hamer på Charles Bukowski filmatiseringen Factotum.

Jim Stark er vanskelig å komme utenom når man skal forsøke å belyse independentbegrepet. Z la seg på telefonen og ringte Stark ved sekstiden en morgen New York tid. Litt prøvende unnskylder vi det tidlige tidspunktet, men Jim Stark ønsker oss velkommen til independentfilmens verden, her gjelder ikke alltid arbeidstidsbestemmelsene, han har allerede i en times tid vært på telefonen med kolleger i Europa der det nærmer seg lunsj.

Hva ligger egentlig i begrepet independentfilm, om du i det hele tatt synes det er et meningsfylt begrep?

Det er bare meningsfylt i en amerikansk sammenheng og vi snakker da om film som er produsert uavhengig, det vil si utenfor de store studioselskapene. Selve begrepet går på det grunnleggende økonomiske.

Men, i de senere årene har jo alle de store studioselskapene fått sine egne ”independent” avdelinger?

Ikke independent, men ”arthouse” eller ”classic” labels. Disse selskapene er jo på ingen måte uavhengige.

Independentbegrepet ble vel først et husholdningsord på 1980-tallet etter at Jim Jarmusch slo gjennom med Stranger than paradise, men det ble da laget uavhengige filmer lenge før det?

Ja, det har alltid blitt laget film utenfor de store studioene og folk som John Cassavetes, John Jost og Susan Seidelman hadde jo laget uavhengig produsert film til dels lenge før begrepet festet seg og ble en merkelapp. Etter Stranger ble det imidlertid et ”marketing tool”, et redskap som kunne brukes både i markedsføring og i prosessen med å finansiere filmene.

Selv om USAs filmindustri er dominert av de store studioene er jo landet et digert marked så det er vel relativt enkelt å finne midler til å produsere uavhengige filmer også?

Nei, tvert i mot. USA har en sterk filmindustri som dominerer markedet i hele verden og myndighetene ser ingen grunn til å legge forholdene til rette for ytterligere filmproduksjon. Det finnes praktisk talt ingen offentlige eller private fond som investerer i filmproduksjon og det er ikke laget gunstige skattemessige ordninger for filmindustrien, slik det er i Storbritannia og en rekke andre land. Amerikanske tv-selskaper er heller ikke spesielt interessert i å finansiere uavhengige produksjoner. For å finansiere mine filmer har jeg vært nødt til å gå til Japan og Europa. Min foreløpig siste film, Love (Vladan Nicolic, 2005) er en amerikansk/jugoslavisk co-produksjon, med penger fra bla. Italia og Tyskland. Filmen hadde for øvrig et produksjonsbudsjett på bare 50.000 dollar.

Hvordan i all verden er det mulig å lage en film i New York, med så mange locations og så mange skuespillere, for så lite?

Filmen er skutt på video og overført til 35 mm visningskopier. Vi leide utstyr på fredag slik at vi kunne beholde det over weekenden og dermed få 3 dager for prisen av en, vi gjorde avtaler om at en del lønn skulle utbetales som prosenter av eventuelt overskudd – selv om folk var klar over at det neppe ville bli noe overskudd. Vi brukte folk som hadde lite erfaring fra filmarbeid og var villig til å jobbe for mindre lønn. Det er en del kompromisser når en skal lage denne type produksjoner, men det er jo også en utfordring som gjør at en må være kreativ og finne nye løsninger. Det gjelder å gjøre mangler til fordeler. Når vi lagde Stranger Than Paradise fikk vi noe gratis film som var blitt til overs fra en av Wim Wenders’ produksjoner, det var en høykontrast svart/hvitt film, men slik Jim brukte den viste den seg å fungere veldig bra og bidro positivt til filmens særpreg.

Jeg har sett en del av de filmene du har produsert og de synes å ha en del fellestrekk, i hvor stor grad blander du deg som produsent inn i det filmatiske uttrykket?

Grunnen til at jeg lager film er ikke å tjene penger, hadde motivet vært penger ville jeg gått inn i eiendomsbransjen isteden. Jeg liker å lage gode filmer og å jobbe med talentfulle regissører, men det er regissørens visjon som skal iscenesettes, ikke min. Om jeg hadde ønsket å lage min egen film ville jeg tatt regijobben selv. Men ja, jeg er alltid i dialog med regissøren. Jeg har dessuten gjerne et ord med i laget når det gjelder castingen og har et godt nettverk blant skuespillere. Selv om temaene kan være alvorlige nok ønsker jeg også ha med en form for humor i filmene, så det er vel et fellestrekk du finner igjen i de fleste av mine filmer. Det er kanskje slik innblanding som er årsaken til at jeg ikke har jobbet med Jim Jarmusch på en stund, han ønsker nå selv å ha full kontroll med alle deler av produksjonen. Når det gjelder Bent (Hamer) sin film så samarbeidet vi jo om manus og vi hadde begge en produsentrolle. Bent gjorde en veldig bra og ryddig jobb med den norske delen av finansieringen. Dere klager over mangelen på støtte til film i Norge og det kan selvsagt alltid bli bedre, men dere har det egentlig utrolig bra sammenliknet med de fleste andre land. De regionale finansieringsordningene er kanskje bedre andre steder, men dere har vel knapt behov for noen ”independent” produksjon på samme måte som i USA?

Æh…, jo det finnes faktisk noen miljøer som lager no budget filmer her også, gjerne for å få fram politiske budskap eller for å vise fram et talent.

Ja, jeg liker veldig godt å møte nye folk med en brennende lyst til å lage film. Jeg møter ofte grupper av folk i forskjellige møte- og seminarsammenhenger og de fleste sitter dere med litt fraværende blikk og følger kanskje ikke helt med, men det er kanskje 10 % som er så klare for å lage film uansett, det er blant annet det som er så inspirerende og får meg til å fortsette med denne formen for filmproduksjon.

Mange filmfolk bruker independendentfilmen som en måte å få vist seg frem med tanke på å bli oppdaget av de store produksjonsselskapene. Du er jo en av independentfilmens mest kjente produsenter og har sikkert fått mange tilbud fra Hollywood, men du har likevel foretrukket å fortsette som uavhengig?

Tilbud fra Hollywood sa du, ja det kan du tro! Det er ikke kommet noe særlig med tilbud fra Hollywood, nei. Men, uansett har jeg alltid likt europeisk og asiatisk film best, Bergman og Kurosawa. Uten at jeg vil påstå at jeg lager like gode filmer som dem, er det slike filmer jeg vil lage og det er uaktuelt innenfor studiosystemet. Tanken om å lage meningsfylte filmer mangler i amerikansk filmindustri.



Relatert

Bent Hamer og Factotum – Independent Made in Norway?

Z #4 2005: Hvem i Norge er det som kjenner independentmiljøet best? Det naturlige valget syntes å være Bent Hamer som i år hadde premiere på sin nye film Factotum med independentguruen Jim Stark som produsent og kjente amerikanske filmskuespillere, som Matt Dillon og Lili Taylor, i hovedrollene.

I midten av det hele – intervju med James Schamus

Z #2 2009: Z har møtt James Schamus, sjefen for Focus Features, og Ang Lees manusforfatter og produsent siden det tidlige 90-tallet.

Stranger than Paradise

Z #3 1986: Amerikaneren Jim Jarmuschs første langfilm rakk akkurat å få premiere på norske kinoer før den [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

De Palma-glimt III

Z #4 2015: Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi. | kun utdrag

Prisvinnerne på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2003

Z #3 2003: | kun utdrag

Brutal enkel. Blood Simple

Z #1 2019: Coen-brødrenes mesterlige debutfilm introduserer mange av elementene de senere skulle bli kjent for, men framstår samtidig som en enslig, mørk svale i deres filmografi. | kun utdrag