Så godt som sant: Jia Zhangkes 24 City (2008)
I sin djerve kombinasjon av fiksjonsfilm og dokumentar utfordrer Jia Zhangke filmkunstens grenser. Og publikums tålmodighet.
I en liten frisørsalong sitter Little Flower (Xiao Hua) og forteller om sin tid som ansatt ved Fabrikk 420. Fabrikk 420 var et fabrikksamfunn i den kinesiske millionbyen Chengdu som på det meste sysselsatte og huset 30,000 mennesker. I dag er alt i ferd med å rives for å gjenfødes som 24 City, et moderne boligområde. Tilnavnet Little Flower, forklarer Gu Minhua som hun egentlig heter, fikk hun av arbeidskollegaer på fabrikken som mente hun lignet tittelkarakteren i filmen Xiao Hua (Little Flower, Zheng Zhang, 1980). I en påfølgende scene får vi selv vurdere likheten mellom Gu Minhua og Little Flower: På kjøkkenet til Gu Minhua viser fjernsynet filmen Xiao Hua. Og likheten er unektelig slående, for både Gu Minhua og Little Flower/Xiao Hua spilles av Joan Chen, en av Kinas kanskje mest kjente skuespillere.
TweetRelatert
«Letting a Hundred Flowers Bloom …» en ny filmgenerasjon i et Kina mellom marked og ideologi
Z #4 2006: Året 1993 markerer i ettertid et skille i kinesisk filmhistorie. Tre filmer ble samtidig tilgjengelig for internasjonale filmfestivaler, som alle skildret en ny og pessimistisk hverdag og var laget med små midler utenfor det etablerte kinesiske filmsystemet. Filmer skapt av tre regissører som hver for seg skulle vise seg levedyktige og som bidro til å definere en ny kinesisk filmgenerasjon det kommende tiåret. Filmene var Beijing Bastards av Zhang Yuan, The Days av Wang Xiaoshuai og Red Beads av He Jianjun.
Kunstnerisk og vulgær – den kinesiske filmens 5. generasjon
Z #4 2006: Det var en ny generasjon av unge og opprørske filmskapere som på 1980-tallet revolusjonerte kinesisk film. I denne artikkelen skisseres dette gjennombruddet, som fremdeles har stor betydning for kinesisk film.
Om å drepe farsfiguren: Historien om Qiu Ju og Hero av Zhang Yimou
Z #4 2006: Det løper en rød tråd gjennom Zhang Yimous allsidige filmproduksjon – blant både [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Det er ingen som kommer til å savne meg
Z #1 2013: Under revyfernissen er Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes en figur med en imponerende dybde.
Kamikaze-cinema – et blikk på Nakashima Tetsuyas filmer og ny japansk popgenrefilm
Z #4 2011: Årets seminar om japansk film finner sted 29. og 30. september. Den japanske filmen er blitt en del av en felles tverrmedial popkultur, skriver Brynjar Bjerkem med blikket rettet mot det siste tiårets japanske filmproduksjon. Undergrunnsfilmen har snudd fokuset fra de relasjonsgranskende og samfunnskritiske dramaene, mens den japanske popkulturelle filmgalskapen viser en vitalitet og en filmkultur som blomstrer.
Filmstøtte som kulturpolitisk prosjekt
Z #4 2010: Norsk film har hatt statsstøtte siden 1950, men norske kommuner var støttespillere allerede fra [...] | kun utdrag
