På kant med genrens konvensjoner

Oddvar Einarsons Karachi er uten tvil lettest å lese som en kriminalhistorie laget for å fange inn et stort publikum gjennom intrige, identifikasjon og spenning. Men hva med det filmspråket Einarson anvendte i X? Det karakteristiske statiske kameraet? Distansen til hovedpersonene? Er alt dette glemt, eller finnes det tegn i Karachi til at Einarson heller vil lage en annen film..?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1989 Bestill nummeret

Relatert

En odyssé fra Mardøla til Karachi

Av Jon Iversen

Z #1 1989: Oddvar Einaron intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Yrke: manusforfatter eller yrke: auteur?

Av Jon Iversen

Z #1 1995: Filmklubbforbundets filmskole på Hamar høsten 1994 hadde manus som tema. Foredragsholdere var [...] | kun utdrag

Med fortellingen som utgangspunkt

Av Gjermund Skogrand

Z #1 1993: Filmregissørene Erik Gustavson og Oddvar Einarson har markert seg sterkt i løpet av de 10 årene [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag