Romantiske komedier, en selvmotsigende sjanger

The Big Sick, Michael Showalter 2017. Foto: Norsk Filmdistribusjon

 

Romcoms pleide å være søte, inderlige og sett med dagens øyne: Høyst problematiske. Men i dagens mer kyniske, krisestemte samfunn lever de romantiske komediene fortsatt i beste velgående. Hvordan klarer de det?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2021 Bestill nummeret



Relatert

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Z #2 2021: Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Z #2 2021: Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Nei, vi kan ikke være kjærester

Z #2 2021: I den romantiske komediens utopiske ånd skal jeg i denne teksten gjøre mitt beste for å forbli optimistisk. | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag


Fra arkivet

Del 3: Etter filmen

Z #4 2012: Sveinung Golimo: - Noko av det eldre materialet vårt er lagra på format som me knapt nok veit kva heiter | Jon Arild Olsen: - Nasjonalbiblioteket har ein strategi om å gå over til full digital bevaring | kun utdrag

Drømmen om Europa – Audrey Hepburn på vift i Roma og Paris

Z #2 2012: Hollywoods bilde av Roma og Paris forteller mye om amerikaneres ambivalente forhold til Europa. Men aller mest om amerikaneres forhold til seg selv.

Anmeldertanker

Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem. | kun utdrag