Sensommerens døsige ettermiddagssol: Om Shunji Iwai – internasjonalt underkjent og stilsikker sentimentalist

Den i skrivende stund førti år gamle filmskaperen Shunji Iwai har vært oppslagstavle for mang en merkelapp i løpet av sin mangefasetterte og spennende karriere. «Japans Wong Kar-wai», for eksempel; en beskrivelse som på samme tid både er misvisende og passende. Selv liker han å omtale seg selv som en eizo sakka – en “visuell artist.”

 I Norge er Shunji Iwai i stor grad et heller ubeskrevet blad. Kun to av filmene hans – All About Lily Chou-Chou (2001) og Swallowtail Butterfly (1996) – har gjestet norske filmfestivaler (henholdsvis Film Fra Sør og Oslo Internasjonale Filmfestival). Ingen av dem har fått ordinær kinodistribusjon eller, såvidt jeg vet, sirkulert i filmklubbmiljøet. Før vi går Iwais unike stil nærmere i sømmene er det derfor på sin plass å fortelle litt om mannen selv, hans profesjonelle bakgrunn og filmene han har brakt til verden. En kunstnerisk kontekst må etableres, rett og slett.

 

Shunji Iwai – en oversikt

Iwai begynte sin karriere i 1988. Og i likhet med mange av denne generasjonens visuelt sterke regissører, var det på den lille skjermen, med musikkvideoer og musikkorienterte programmer, han startet arbeidet med å utvikle og finpusse evnene sine. I løpet av de neste par årene lå han på ingen måte på latsiden, og skrev og regisserte en hel rekke kortere og lengre TV-filmer. Kvaliteten på disse kan best beskrives som høyst varierende, fra middelmådig søtsuppe i Ghost Soup (1992), til småmorsom spenning i Fried Dragon Fish (1993), og en tidlig kunstnerisk jackpot i den noe tungvint titulerte Uchiage hanabi, shita kara miruka? Yoko kara miruka? (1993). Uchiage hanabi… (tittelen betyr grovt oversatt “Oppadstigende fyrverkeri, skal vi se det fra bunnen? Eller fra siden?”), en var novellefilm om overgangen mellom barn og ungdom, samt de første forsiktige møtene med kjærligheten, skaffet Iwai hans første utmerkelse – det japanske regissørlaugets nykommerpris. Slett ikke en hederstittel det var vanlig å skjenke til noe så simpelt som en ung TV-regissør! Tiden var nå kanskje inne for å utvide det tekniske repertoaret, og i 1994 laget han enda et par novellefilmer, to av dem myntet på kinodistribusjon. Filmene var Undo og Picnic, begge to pussig nok med mentale lidelser som bakteppe for sine intriger. Undo tok utgangspunkt i en fotoroman Iwai hadde skutt ved en tidligere anledning, mens Picnic var en original historie. Men i lys av ulike omstendigheter – Picnics dommedagstema var blant annet ikke helt kosher i kjølvannet av Aum Shinrikyos fatale 1995-gassing av Tokyos undergrunnsbane – ble ingen av dem sendt ut på kino før i 1996. Det var året etter at Iwai hadde slått gjennom så det suste med sin første langfilm, og sitt fremdeles mest sentrale og vellykkede verk – Love Letter.

 

Love Letter? Tittelen lover muligens umiddelbart ikke godt? Men dette er slett ikke den tynne søtsuppen tittelen kan få en til å tro filmen er. Riktignok danner en slags kjærlighetshistorie rammen for historien som fortelles, men ikke en kjærlighetshistorie i tradisjonell forstand. Love Letter er først og fremst en meditasjon omkring døden, og en film om forsoning og katharsis. Tunge temaer, forsåvidt, men Iwai formidler dem likevel på en behagelig oppløftende og attraktiv måte som vi snart skal se danner en av grunnpillarene i hans særegne stil.

 

Love Letter ble som sagt en gedigen suksess, og brakte Iwai en hel rekke priser, hedersbetegnelser og ikke minst økt popularitet. Filmen han fulgte opp med ble en minst like stor suksess, i alle fall i sitt hjemlige Japan. Swallowtail Butterfly var et massivt, urbant science fiction-epos som tok for seg innvandreres situasjon og skjebner i et Japan i en nær, men ubestemt fremtid. Filmen kom i 1996 og var, i likhet med Pulp Fiction ellers i verden det året, nesten et slags kulhetsbarometer ungdommen vurderte hverandre etter. Likte du filmen var du “inne.” Mislikte du den var du definitivt “ute.” I 1998 kom novellefilmen April Story, en deilig, men også på mange måter noe mer overfladisk gjentagelse av Love Letter. Deretter kom den Kids/Bully-aktige All About Lily Chou-Chou i 2001 – filmen som foreløpig har skaffet ham mest oppmerksomhet utenfor Japan, men som også tone- og innholdsmessig skiller seg mest fra hans øvrige filmografi. Videre bidro han i 2002 til kortfilmantologien Jam Films med kortfilmen ARITA. Hans foreløpig siste film er Hana & Alice – en Internettfilm for Nestlé (en film omtrent i samme gate som BMWs populære The Hire-serie). 

Eizo sakka

Innledningsvis ble det nevnt at Iwai selv liker å beskrive seg selv som en “visuell artist,” fremfor å smykke seg med tradisjonelle profesjonstitler som filmskaper eller lignende. Men det som først kanskje kan høres en tanke pretensiøst ut, viser seg tvert imot å være en ordentlig jordnær og god beskrivelse for hans kreative agenda. For innbakt i Iwais eizo sakka-begrep ligger en udiskriminerende holdning og et enkelt ønske om å fortelle historier, uavhengig av formatet (tv, video, film, stillbilder, etc). Men selv om formatet kommer i annen rekke, betyr ikke det at Iwai ikke bryr seg om det visuelle – snarere tvert imot. Få andre, om i det hele tatt noen, japanske regissører av Iwais generasjon kan skilte med en like særegen stil. En stil som er preget av en hel rekke elementer:
Kameraarbeidet.Klippingen.Lyssettingen.Musikkbruken.Symbolske kjernemotiv.

 

I tillegg kommer også castingen og miljøene filmene hans utspiller seg i – også de viktige bestanddeler i ryggraden som holder Iwais filmer oppe. Summen av alt dette er en unik og utrolig forførende stemning, som har en behagelig og nesten hypnotiserende effekt på publikum. Men la oss ta hver enkelt bestanddel i nærmere øyensyn før vi kommer tilbake til den hypnotiserende sluttsummen. Vi begynner med kameraarbeidet og lyssettingen.

 Fotoet i Iwais filmer preges først og fremst av tre ting – håndholdt kamera, varmt lys og, som en nesten naturlig følge av den varme lyssettingen, utbrente highlights.1 Som beskrivelse av hva slags bilder man kan forvente seg av en Shunji Iwai-film er dette naturligvis en forenklet oppskrift, men absolutt godt nok som en veiledende guide. Men detaljer må selvsagt til. Fotoet i Iwais filmer domineres som sagt av det håndholdte kamera, noe som delvis er et rent estetisk valg, delvis et formidlende valg. Novellefilmen Undo kan fungere som eksempel på dette.

 

Undo handler om et ungt par og forholdet deres, som i løpet av filmens gang rakner i takt med hennes – Moemis – mentale tilstand. Filmen starter med rolige tagninger, hvor kamera enten står helt stille eller sakte panorerer eller kjører inn/ut. Idet Moemis psyke begynner å slå sprekker flyttes kamera opp på skulderen, og fotoet antar gradvist en mer og mer fri og frenetisk form. Og tilbake igjen, når Moemis problemer avtar et øyeblikk. Nå kan noe av dette kanskje nesten høres ut som dogmeaktig foto, men slik er det på ingen måte. Iwai er stor tilhenger av presisjon, og selv om kamera vingler på halv tolv rundt skuespillerne er det på ingen måte improvisert. Alt er planlagt i forkant; Iwai liker å storyboarde hele filmen digitalt før han skyter så mye som en eneste rute med film (på DVD-utgivelsene av enkelte av filmene hans er det da også fullt mulig å se hele filmene i storyboardform, om man måtte ønske det). Samarbeidet med fotograf Noboru Shinoda er nok også blitt ganske organisk etterhvert – de to har jobbet sammen på samtlige av Iwais filmer siden Undo. Viktig er det også å understreke at selv om håndholdt kamera dominerer filmene hans, er den narrative rammen gjerne formidlet via mer tradisjonell kameraføring. Det håndholdte kameraet kommer frem idet Iwai ønsker å trekke oss inn i de enkelte karakterenes emosjonelle tilstander. Kamera går fra å være objektivt til nådeløst subjektivt.

 

Denne subjektiviteten gjenspeiler seg forøvrig også i klippestilen han benytter seg av. Iwai benytter seg i stor grad av musikkvideoens aparte, raske klipperytmer, gjerne i form av jump cuts. Hensikten er, som med bruken av håndholdt kamera, å slå sprekker i tilskuernes objektive skjold og trekke dem med inn i karakterenes hode. Du skal oppleve, ikke betrakte!

 

Den karakteristiske lyssettingen av Iwais filmer gjør også sitt til å kullkaste enhver ide man måtte ha om å lempe ham i Dogme 95-kurven. Igjen må det en generalisering til: Et fellestrekk ved Iwais filmer er at de alle formidler en varm og døsig følelse av sensommer, uansett hvilken tid av året de egentlig foregår på. Og dette skyldes lyssettingen. Iwai er åpenbart glad i varme fargetoner, og lyssetter helst filmene sine i forskjellige grader av oransje. Kontrollerte søyler av sterkt sollys er også et karakteristisk trekk; sollys så sterkt at highlight-partiene i bildet brennes ut og de øvrige bildeelementene antar en nesten glødende form. Resultatet er en glorifiserende og idylliserende visuell stil som for noen nok kan fremstå som jålete og overveldende. Ikke minst vil nok dette være tilfelle for eldre filmelskere oppvokst med den tradisjonelle “less is more”-ideologien forfektet av stillferdige regissører som Mizoguchi og Ozu. Men det er ikke først og fremst dette publikummet Iwai henvender seg til. Hans kjernepublikum er yngre, og har vokst opp med det samme omfanget av medieimpulser som ham selv. Dette reflekteres både i formen filmene hans har, men også i hva de handler om og hvem som spiller i dem. For Iwai lager først og fremst filmer for og med ungdommer, og han vet hvordan han skal appellere til dem. 

Idoler, pop og popularitet

 

Ungdommer liker idoler, og med sin bakgrunn som musikkvideoregissør er Iwai en kløpper til å plukke tidsriktige idoler til sentrale roller, uten at det likevel oppleves som direkte kyniske publisitetsstunt. Noen eksempler: Chara, Japans kanskje aller største alternative popsangerinne (paralleller til Björk kan gjerne trekkes), spilte sentrale roller i både Picnic og Swallowtail Butterfly. Og Love Letter, April Story og ARITA har alle sammen superpopulære idoler i hovedrollene – henholdsvis Miho Nakayama, Takako Matsu og Ryoko Hirosue. Tadanobu Asano, en av Japans for tiden mest populære skuespillere – sist sett som alvorstynget ronin i Takeshi Kitanos Zatoichi – har også spilt i to av Iwais tidlige filmer, tv-filmen Fried Dragon Fish, som var hans kritiske gjennombrudd som skuespiller, og Picnic (en film som forøvrig førte Chara og Asano sammen – de er i dag lykkelig gift). I det hele tatt, Iwai plukker de rette menneskene til å lyse opp settet eller location med. Mennesker som er fotogene, dyktige og, som vi har sett, gjerne har en innebygget fanbase å vise til. Samtidig er det likevel viktig å understreke at selv om Iwai caster idoler har han enda til gode å surfe på disses popularitet. De er der for filmens skyld, ikke omvendt, og man klarer aldri å glemme at det er en Shunji Iwai-film man sitter og ser. Han lar aldri kjendiscastene overta eller overskygge filmene.

 

Tett sammenbundet med Iwais castingfilosofi ligger musikkleggingen av filmene hans. Et gjennomgående trekk ved dem er sentimentale, pianodominerte soundtrack, men med bruk av moderne popmusikk – og da gjerne hentet fra den castede popstjernens eller idolets diskografi – der det er påkrevd av plottet. De to mest innlysende eksemplene her er Swallowtail Butterfly og All About Lily Chou-Chou, som begge delvis handler om fiktive band – band som begge forøvrig i ettertid har gitt ut CDer. Virtuelle idoler i praksis.2 Kanskje ikke så overraskende går Iwai heller ikke av veien for å iscenesette enkeltsekvenser nesten som små musikkvideoer, dog med vekslende hell (for helhetens del, ikke isolert sett).

 

Det siste elementet av Iwais stil som utmerker seg spesielt, er de symbolske kjernemotivene hver av filmene hans har. Med symbolsk kjernemotiv mener jeg et motiv som står igjen som det mest minneverdige og symboliserende for filmen. Alle som har sett All About Lily Chou-Chou husker for eksempel de eteriske bildene av ungdommene som lytter til musikk ute i de grønne rismarkene. I April Story er det Tokyos gater dekket av sakuratrærnes rosa kronblader. Love Letter symboliseres av Miho Nakayama i snøen. I Picnic er det Tadanobu Asano, Chara og kaskaden av sorte fjær i silhuett mot solnedgangen på slutten. Og slik kunne vi fortsatt. Men her er det også viktig å understreke at det ikke er snakk om kun generelt minneverdige scener. Det det dreier seg om er ikoniske scener som signaliseres tydelig som slike, og som står igjen som symboler på filmene. 

 

Summa summarum

Summen av alle elementene vi har kikket nærmere på er filmer som først og fremst oppleves som visuell og stemningsfull poesi, og sekundært som narrative opplevelser. Omgivelsene som formidles er uten unntak en forskjønnet, idyllisert utgave av virkeligheten, uavhengig av innholdet i filmene, eller budskap som formidles. Selv i en dyster tilstandsrapport som All About Lily Chou-Chou ser alt aldeles nydelig ut. Så kan man selvsagt spørre seg om en slik uforbeholden skjønnhet er passende til enhver tid – et spørsmål det selvsagt ikke finnes noe entydig, korrekt svar på, subjektivt som det er. Men, som enhver tilhenger av Wong Kar-wai gladelig vil innrømme, det kan være en utrolig deilig følelse å la seg forføre av nydelige bilder og stemninger en gang i blant. Shunji Iwai byr på den samme flørten – hans bilder og stemninger er bare av et litt annet slag.

 

En liten kommentar om tilgjengelighet til slutt

Som nevnt innledningsvis er det kun et fåtall av Iwais filmer som har blitt vist her til lands. Mulighetene for å få sett dem på DVD er derimot overkommelige. Love Letter, Picnic, Swallowtail Butterfly, Undo og kortfilmsamlingen Jam Films, som inneholder ARITA, er alle sammen ute på DVD i Japan med engelske undertekster. April Story finnes på DVD i Sør-Korea med engelske undertekster, og All About Lily Chou-Chou ble nylig sluppet i England. De tre TV-filmene som har blitt nevnt her er også ute på DVD i Japan med engelsk tekst, men alle tre er dessverre ute av print, eller snart ute av print, og kan være vanskelige å få tak i. 

Om det skulle være ønskelig å holde øye med Iwais videre karriere, kan hans engelskspråklige hjemmeside være et godt utgangspunkt: http://www.swallowtail-web.com/ 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon