Groovy fascisme: Filmmusikk som bærer av ideologisk retorikk, eksemplifisert i Dirty Harry

Filmen Dirty Harry med Clint Eastwood i hovedrollen ble en stor suksess da den kom ut i 1971, men den er antagligvis like beryktet som den er berømt. Av mange filmkritikere og -vitere har den blitt avfeid som fascistoid underholdning, mens andre igjen omfavner filmens nyskapende dramaturgiske og cineastiske grep. I løpet av 90-tallet fik filmen (som så mye annet fra 70-tallet) en liten renessanse, dog ispedd 90-tallets karakteristiske ironiske distanse.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2003 Bestill nummeret

Relatert

«Filmmusikk er en intuitiv prosess mer enn en logisk». Intervju med Kaada

Av Anders Fristad Rudolph

Z #2 2003: Musikeren og komponisten John Erik Kaada, eller bare Kaada, har i løpet av det siste året blitt [...] | kun utdrag

Audiovisuell kommunikasjon – et filmmusikalsk uttrykk

Av Dag Johannes Sunde

Z #2 2003: Artikkelforfatteren skisserer utviklingen av teorien omkring musikk som språk og viser hvordan [...] | kun utdrag

Låten som reddet verden

Av Sandeep Singh

Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991 | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag