Audiovisuell kommunikasjon – et filmmusikalsk uttrykk

Artikkelforfatteren skisserer utviklingen av teorien omkring musikk som språk og viser hvordan dette språket er blitt anvendt som element i filmen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2003 Bestill nummeret



Relatert

Musikk for monstere – filmmusikalsk ekstranarrativitet i Alien

Z #1 2016: Det er lett å håne monsterfilmer. Underteksten i de mest vellagde sjangervariantene kan imidlertid være vel så kompleks som i et bergmansk psykodrama eller et antonionisk identitetseksperiment. Mye av denne kompleksiteten er plantet på lydsiden, gjennom en flora av filmmusikalske grep som ikke bare understøtter historien, men som også bidrar til emosjonell, stemningsmessig og symbolsk egenverdi. | kun utdrag

Dødelig dans

Z #2 2001: Musikk i videospill er et område som i veldig liten grad har blitt behandlet av musikkvitenskapen. [...] | kun utdrag

Musikk for David

Z #2 2003: Det er muligens ikke stuerent å rose John Williams. Han anses som en håndverksmessig dyktig, men [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Julie Andersen forever – (Hold om mig, Kaspar Munk, 2010)

Z #2 2014: Den nordiske ungdomsfilmen er et felt svært rikt på talent. Likevel føler jeg det er noe helt spesielt med de to filmene den danske regissøren Kaspar Munk har laget med den formidable Julie Andersen. Ansiktet hennes utstråler den perfekte blanding av sårbarhet og styrke, og hun spiller med en kontroll og sans for ørsmå nyanser som virker ganske utrolig for en tenåring. | kun utdrag

Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Z #1 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

Minimalen i Trondheim – 140 filmer

Z #2 1995: Ambisjonene er i ferd med å ete opp den tidligere upretensiøse kortfilmfestivalen i Trondheim. [...] | kun utdrag