Alt som himmelen tillater. Douglas Sirk – melodramaets ubestridte mester

Melodramaet, slik vi ser det i filmene til Sirk, Fassbinder og Almodovar, er alt annet enn en naiv sjanger. Tvert imot; til forskjell fra en typisk blåøyd og idylliserende sjanger som f eks. musikalen, er melodramaet proppfullt av håpløshet, desillusjon, tragedie og bitterhet. Kanskje er det nettopp den lekre og tiltalende formen som gjør det mulig å oppnå en estetisk nytelse i møtet med disse bitre og triste historiene?

«Melodrama» er et utskjelt begrep som ofte forbindes med klissete såpeopera. Men se på filmene til Pedro Almodovar; vaskeekte melodramaer i innhold, tone og stil, og så langt fra Falcon Crest som det er mulig å komme. Almodovar lager pastisjer hvor han klasker til med knæsje farger, smektende musikk og hylende hysteriske karakterer som reagerer på motgang med å gripe til enten flaska, pilleglasset eller pistolen. Almodovar har lært mye av dette av sjangerens mester, Douglas Sirk, som også hadde en dypt ironisk holdning til «over-the-top»-sjangeren han jobbet innenfor.

Douglas Sirk er notorisk berømt for sine melodramaer. Hatet, fordi han (feilaktig) blir forbundet med såpeopera og billige tåreperser. Men også elsket, fordi han kunne spille på melodramaets strenger bedre enn noen, og skape skarpe, ironiske sosiale satirer innenfor en sjanger som vanligvis var full av klisjeer og kitsch. Sirk har aldri nytt godt av noen unison berømmelse, men han har alltid hatt sine hengivne tilhengere, blant dem regissører som Martin Scorsese, John Waters, Pedro Almodovar og Rainer Werner Fassbinder.

Douglas Sirk (f. Claus Detlev Sierck i Hamburg i 1897) begynte sin karriere som teaterregissør i Tyskland. Fra 1922 til midten av 30-tallet satte han opp stykker av blant annet klassikere som Moliere, Ibsen og Shakespeare. Han var også godt kjent med Bertold Brecht og hans syn på teateret. Sirks karriere som filmregissør startet i Tyskland på midten av 30-tallet (to av filmene med Zarah Leander i hovedrollen). Han forlot Tyskland og «det tredje riket» i 1937 av politiske grunner, og etter en kort tid i Frankrike og Holland emigrerte han til USA der han regisserte lavbudsjettsfilmer i Hollywood på 40-tallet. Han er mest kjent for filmene han gjorde på kontrakt for Universal på 50-tallet; der Magnificent Obsession (1954), All That Heaven Allows (1955), Written on the Wind (1956) og Imitation of Life (1959) regnes som høydepunktene. Filmene var populære i sin tid, ble siden avfeid som sentimentale «kvinnefilmer» og trukket frem igjen på 70-tallet av kritikere og cinefile som så noe mer enn billige tåreperser.

Den tyske regissøren Rainer Werner Fassbinder oppdaget Douglas Sirk på begynnelsen av 70-tallet, og han så en lang rekke av Sirks filmer med en ekstrem nysgjerrighet og interesse: «Noen av verdens vakreste filmer var blant dem. » Innflytelsen fra Douglas Sirk er svært tydelig i mange av filmene Fassbinder lagde utover 70-tallet. Det han så i dem, var hvordan Sirk fremstilte menneskelige følelser på en ærlig måte, samtidig som han lagde filmer som appellerte til et stort publikum. «Mitt møte med Sirk,» sa Fassbinder, «fjernet min frykt for å «selge meg» … Sirk ga meg mot til å lage filmer for publikum. Før det trodde jeg at seriøst arbeid innebar at man måtte forkaste Hollywood-modellen. »

På samme måte som etablerte Hollywood-auteurer som Howard Hawks, John Ford og Frank Capra lagde personlige filmer innenfor et rigid studiosystem, klarte Douglas Sirk å heve melodramaet opp fra dets trivielle og banale utgangspunkt. Sirk kunne boltre seg med stjerner som Rock Hudson, Jane Wyman og Lana Turner, og alskens pomp og prakt, men filmene hans er – i tillegg til å være veldig underholdende – nesten oppsiktsvekkende smarte. Sirk brukte denne kunstferdige og dramatisk høyspente sjangeren til å plukke amerikanske kjerneverdier fra hverandre og vise fram en verden av forstillelse og hykleri.

Magnificent Obsession er kjent som en lettere maniert tåreperse, med Jane Wyman og Rock Hudson i hovedrollene. Likevel gjør ironien i de stilistiske overdrivelsene at filmen er ekstremt severdig. Rock Hudson spiller Bob Merrick, en bortskjemt playboy som opplever en dramatisk båtulykke som snur livet hans på hodet. Han er indirekte ansvarlig for at en høyt elsket doktor mistet livet, og han gjør sitt beste for å unnskylde ulykken til doktorens kone, Helen (Wyman), som blir blind i en ulykke. Bob bestemmer seg for å forandre livet sitt til det bedre, og han tar på nytt kontakt med Helen, uten å fortelle henne hvem han er. Søt musikk oppstår mellom dem, og spørsmålet er hvor lenge Bob kan holde på hemmeligheten sin. En kritiker i Time Out har sagt at «Sirk har gjort dette til en ekstraordinær film om å se: øyne, skjebne, blindhet (bokstavelig og i overført betydning), farger og lys.»

All That Heaven Allows er kanskje den filmen som har satt de mest tydelige sporene etter seg i den videre filmhistorien — både Fassbinders Angst eter sjelen og — ikke minst — Todd Haynes’ Far From Heaven står eksplisitt og helt åpenbart i gjeld til Sirks film. Her møter vi igjen Jane Wyman og Rock Hudson. Wyman spiller den velstående enken Cary, som innleder et forhold til sin yngre, atletiske gartner Ron (Hudson) og møter alt fra undring fra omgivelsene til rein fortvilelse fra sine godt voksne barn. Ung-gammel-temaet ble plukket rett opp av Fassbinder, som med Angst eter sjelen lagde en av sine mest finstemte filmer om en eldre kvinne som innleder et forhold til en yngre innvandrer, og blir møtt med både alders- og rasemessige fordommer fra familie og venner. Todd Haynes, som med Far From Heaven lagde en reinspikka og ublyg hyllest til Douglas Sirk, la heller ikke fingrene imellom da han valgte å la den velstående husmoren (Julianne Moore) forelske seg i den afro-amerikanske gartneren sin.

Sirk beskrev selv All That Heaven Allows som en blanding av «kitsch, craziness and trashiness», men den simple sentimentaliteten i historien, ytre sett, får en dyp og langt mer alvorlig resonans i Sirks utførlig komponerte Technicolor-bilder som effektivt tegner et bilde av det borgerlige livet som et trangt og sneversynt fengsel. Filmen er et stjerneeksempel på den typen melodrama som Sirk skulle rendyrke i årene som fulgte, hvor vi møter et velmenende enkeltindivid som begrenses av sosiale fordommer. Med ekstrem stilisering tegner Sirk en storslått, smektende borgerlig idyll som han siden plukker fra hverandre ved å peke på tomheten bak den plettfrie, materielle fasaden.

Written on the Wind er Douglas Sirks beste film, og langt mer enn et «simpelt» melodrama. Filmen handler om en familie styrtrike oljemillionærer fra Texas, med to arvinger, sønnen Kyle og datteren Marylee, som driver faren fra vettet med sin utsvevende livsførsel. Kyle er selvdestruktiv og hard på flaska, Marylee er en notorisk nymfoman. Faren har mer tro på Mitch Wayne (Rock Hudson), Kyles beste venn og Marylees ulykkelige forelskelse, som er en langt mer stødig person enn de vinglete søsknene. Men vi øyner et lite håp for Kyle når han gifter seg med Lucy (Lauren Bacall), slutter å drikke og får orden på livet sitt. Men det er som de sier: En tørrlagt alkoholiker er som en tikkende bombe…

Written on the Wind er filmet i ekstremt knæsje farger, tidvis på grensen til kitsch, men like ofte med en slags ekspresjonistisk uhygge. Det er en ekstremt lekker film, men også en velpoengtert satire som radbrekker «gode» amerikanske verdier.

Fassbinder mente at Imitation of Life var Sirks mesterverk. Dette var den siste filmen Sirk gjorde i Hollywood, og hans aller mest kjente. Lana Turner spiller Lora Meredith, en aspirerende skuespillerinne som bor i New York sammen med sin datter. På stranden på Coney Island møter hun en annen alenemor, en farget ung kvinne som også har en datter. De blir venner og Lora ansetter Annie som hushjelp. Både mødre og døtre utvikler nære forhold, men etterhvert, når Lora får suksess som skuespiller, får hun mindre og mindre tid til datteren sin. Noe hun selvsagt kommer til å angre på. Imitation of Life handler blant annet om de rasemessige spenningene i USA på 50-tallet, og behandler temaet på en ærlig, nesten naken, måte.

Min personlige favoritt er Written on the Wind, som visuelt er en Technicolor-orgasme på grensen til kitsch, men som også har noen ekstremt interessante ekspresjonistiske scener med dype, dansende skygger og tunge dybdekomposisjoner. Handlingen i filmen er slett ikke corny sammenlignet med det som produseres i Hollywood i dag, og dialogen er skarp og vittig, spesielt i samspillet mellom Rock Hudson og Lauren Bacall.



Relatert

Kunst trash – Douglas Sirks ‘Written on the Wind’

Z #4 2003: Douglas Sirk sa en gang at «there’s a very short distance between high art and trash, [...] | kun utdrag

Melodrama – en dominerende narrativ strategi

Z #4 1990: Melodramaet har fått fornyet kraft både i film og gjennom fjernsynets såpe-operaer, og er ikke [...] | kun utdrag

Melodramaet, filmen, det moderne

Z #4 2003: Melodramaet vil rive oss med, bevege oss til tårer, gjøre tydelig for oss hva som er viktig og [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Aud Schønemann: Med ansiktet som lerret og publikum som projeksjonist

Z #1 2013: Aud Schønemanns mest kjente roller danner en fortelling om en nordmann som ble borte. | kun utdrag

Ti-på -topp-komedier

Z #2 2017: Z har bedt et knippe filmkritikere – Lars Ole Kristiansen, Guri Kulås, Le LD Ngyen, Dag Sødholt og Øyvor Dalan Vik - avsløre sine ti på topp-favorittkomedier gjennom tidene. Mandatet var også at dette skulle være høyst personlig, de trengte ikke velge de opplest og vedtatt «beste» komediene gjennom tidene. | kun utdrag

Slipp trellene fri, det er vår

Z #2 1989: I tråd med budskapet i Lars Rasmussen og Knut Jorfalds nye film Sigurd Drakedreper lar vår [...] | kun utdrag