Lite er skrevet om den norske filmens første tiår, pionertiden på 10-tallet da en beskjeden spilefilmproduksjon begynte å vokse fram i Norge. Dette var en tid da filmen internasjonalt gjennomgikk sin første store utvikling, blant annet gjennom D. W. Griffiths storfilmer, og hvor Norden gjorde seg bemerket gjennom navn som…

Med nærmest eksplosjonsartet kraft slo musikkvideoen tidlig på 80-tallet gjennom som presentasjonsform for pop- og rockemusikk i TV-kanaler over hele verden. Etterhvert har dens fortellemåte og formspråk fått stor innflytelse på annen TV-formidling og på kinofilmspråket. Musikkvideoen vekker ikke like udelt begeistring ved 10-årets slutt. Likevel vil ettertiden sannsynligvis betrakte…

Denne artikkelen handler om Nikita Mikhalkovs syn på filmregi. Den sovjetiske regissøren er mannen bak filmen Sorte Øyne (1987), han er dessuten teaterregissør og skuespiller. Redaksjonsmedlem i Z, Ingrid Wiese, hadde Mikhalkov som lærer i filmregi under et opphold i Roma i 1988. Artikkelen er basert på hennes notater. Den…

Martin Asphaug og Erik Borges En håndfull tid er blitt en sjeldent intelligent film, konkluderer vår anmelder. Han utroper filmen til en av de beste norske filmene på 80-tallet, en film som bygger på det beste i norsk filmtradisjon og samtidig har en form som peker framover mot 90-tallet.

Jeg påsto i forrige artikkel at det jeg kalte «klassisk-moderne» skrekkfiksjoner kan sies å handle om angst for at Jeg’et, det rasjonelle, formidlende leddet mellom Dyret i Det’et og det Sosiale i Overjeg’et, skulle bli knust, fortrengt – «ovenfra» eller «nedenfra». Påstanden eller «tesen» i denne artikkelen er at hva…

Med denne mangfoldige og rikt dokumenterte filmen befester Québec-regissøren Denys Arcand sitt internasjonale ry som en av vår tids mest effektive kulturkritikere.

Vår anmelder innrømmer å ha ledd både i begynnelsen og ved slutten av Svend Wam og Petter Vennerøds komedie. Som helhet blir filmen imidlertid for fragmentarisk og langdryg.

Tristan de Vere Coles norske spillefilm Dykket spiller i større grad på indre enn på ytre konflikter, hevder vår anmelder. Når skildringen av de indre konfliktene ikke når dypt nok forblir spenningen likevel på overflaten. I dobbelt forstand viser filmen at det er tryggest der.

«For meg går ikkje hovudskilje i film mellom dokumentarfilm og spelefilm, men mellom realisme og eskapisme. I Hollywoodfilmen er det eskapismen som er hovuddrivkrafta, filmen skal bringe publikum bort frå den verkelege verda og inn i ei draumeverd. For meg er film eit medie til å undersøkje verda kring meg,…

Filmmusikken fremstår ofte som en skjult komponent i filmuttrykket. Artikkelforfatteren diskuterer noen sider ved filmmusikkens funksjon, ser litt på filmmusikkens historie og belyser temaet med eksempler fra eldre og nyere filmer.