Jeg påsto i forrige artikkel at det jeg kalte «klassisk-moderne» skrekkfiksjoner kan sies å handle om angst for at Jeg’et, det rasjonelle, formidlende leddet mellom Dyret i Det’et og det Sosiale i Overjeg’et, skulle bli knust, fortrengt – «ovenfra» eller «nedenfra». Påstanden eller «tesen» i denne artikkelen er at hva jeg kanskje kan tenke meg å kalle de «postmoderne» skrekkfiksjonene så og si har Jeg’ets svekkelse som forutsetning: Nå handler det om ødeleggelse av kroppen.
