Skrekkfilm

Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Har norsk skrekkfilm en egen identitet?

En gang – for hundrevis av filmer siden, og det som også tilfeldigvis var en regntung kveld i oktober – snubla jeg og min like filmfanatiske venninne inn på Filmteatret. I et hjørne sto det en filmplakat i svart/hvitt som egentlig ikke sa oss noe om hva slags film den…

Det er lett å håne monsterfilmer. Underteksten i de mest vellagde sjangervariantene kan imidlertid være vel så kompleks som i et bergmansk psykodrama eller et antonionisk identitetseksperiment. Mye av denne kompleksiteten er plantet på lydsiden, gjennom en flora av filmmusikalske grep som ikke bare understøtter historien, men som også bidrar…

Det er lett å forstå hvorfor Warner Bros i sin tid lot Ken Russell få lage en overdådig adaptasjon av Aldous Huxleys roman «The Devils of Loudon». Det er ikke fullt så enkelt å skjønne hvorfor de skal være så motvillige til å la oss tilskuere få se filmen nå.

I 2015 mistet vi en av vår tids største skrekkfilmskapere: Wes Craven. Han hadde selv i utgangspunktet ingen ambisjoner om å jobbe med skrekkfilm. Hvordan endte han opp som en av sjangerens største auteurer?

Fra 2003 har Norge fått sin egen grøssersjanger på kino. En av de viktigste undersjangrene i denne bølgen er en vi kjenner godt fra amerikansk skrekkfilm: Slasherfilmen.